Rikke-Petrikke kritiserer skolepolitikk og skjemavelde

«Hvorfor er det mørkt om natta, pappa?»

«Hva var jorden før Big Bang?»

«Hvorfor må jeg gå på skolen?»

Lille Rikke-Petrikke har som barn flest uendelig mange spørsmål, som særlig vekkes til live ved leggetid. Pappaen forsøker å svare så godt han kan, men kommer til et punkt hvor han må gi etter for frustrasjonen over et barn som aldri vil legge seg til å sove.

Når Rikke er alene på rommet, vekkes alle tingene hennes til live. Vi blir blant annet med på en kamp mot en brysk og skummel Boks som ikke evner å tenke utenfor boksen. Men ved hjelp av et vimsete sengetøy og en filosofisk Transformers-figur klarer Rikke til slutt å stole på fantasiens kraft og overvinne både Boksen og skoleangsten. Alt er tydelig skrevet for å ta barns parti mot alle firkantede systemer de tvinges inn i.

God karaktertegning i både manus og spill gjør at publikum blir engasjerte i Rikkes kamp mot konvensjonene. Bare synd at fortellingen som helhet oppleves som i overkant konvensjonell, både når det gjelder estetikk, tempo og form.

Poenger for de voksne – igjen

Rikke-Petrikke og ramperommet er et noe så sjeldent som nyskrevet barneteater, og har kommet til i samarbeid mellom Dramatikkens hus, Akershus Teater og Oslo Nye Teater. Skuespiller Ester Grenersen barnedramatikk-debuterer med denne forestillinga, og står for både manus og regi. Rikke-Petrikke og ramperommet er en av de første premierene som kommer som et resultat av Dramatikkens hus’ SnikkSnakk-prosjekt, en satsing på nye scenetekster for barn og unge.

Intensjonen med å etterlyse flere spesialskrevne scenetekster for et ungt publikum er prisverdig og betimelig. Men jeg tar meg i å lure på, som jeg gjør i møte med mye moderne barneunderholdning, hvordan disse tekstene blir arbeidet fram. I hvilken grad forsøker man å gå bak det åpenbare, det første man tenker på når man gjetter hva barn lar seg engasjere av? I hvilken grad støtter man seg på referansegrupper eller søker råd hos pedagoger, psykologer, barneteaterforskere eller andre med barnekompetanse i utarbeidingen av verket?

Én ting er at denne forestillinga er preget av tematikk som er ofte brukt i underholdning for barn: space-estetikk, å skape rom for fantasien og det magiske, døde ting som vekkes til live, og ensomme barn som søker trøst i «fantastiske» elementer.

En annen ting er insisteringen i manus på morsomme poenger som er myntet på de voksne i salen, en barneteatermyte jeg trodde vi var enige om å la fare nå. Dette skjer flere steder: Rikke-Petrikkes dundyne, som er fransk, krangler med puta. Når hun sier med fransk aksent «Jeg tar ikke av meg trekket for en simpel puta» er det selvfølgelig gøy – men kun for oss voksne. Jeg opplever at flere av barna i publikum skvetter forvirret til av de voksnes latter.

Videre er det noe inkonsekvent over at Rikke-Petrikke sliter med å lese, men har et veslevoksent og litterært verbalspråk. Når hun roper «Jeg vil reforhandle vilkårene mine!» til faren som har beordret henne i seng, oppleves det ikke troverdig – og man mistenker at også denne replikken utelukkende er lagt inn for å skape humring hos de voksne. Hvilke seksåringer kjenner slike begreper? Jeg synes dette vitner om både et slapt forhold til målgruppen, og til forholdsvis kjente diskusjoner om kvalitet i barneteater.

Fint figurspill

Når det er sagt, er det også mye fint ved forestillinga. Scenografien er enkel og funksjonell: Vi er på Rikke-Petrikkes soverom, som er innredet med seng, pute og dyne, huske i taket, ei lampe, ei fillerye og en krakk. Alle de nevnte vekkes som sagt til live i løpet av forestillinga.

Veggene og figurspillernes drakter er i samme stil: Et batikk-aktig mønster i blått og hvitt skaper et helhetlig univers med et ikke altfor overtydelig nikk til verdensrom-tematikken. Dette danner også en god kontrast til Rikke-Petrikkes gulstripete nattkjole, som gjør at vi lett finner henne i scenebildet.

Alle figurene spilles av de erfarne dukkespillerne Janne Starup Bønes, Marianne Edvardsen og Thomas Hildebrand – hvorav Bønes har hovedansvar for Rikke-Petrikke-figuren, og Hildebrand blant annet går inn og ut av rollen som faren. Han er god som sliten småbarnsfar, og Bønes’ Rikke-Petrikke er et mangefasettert og livshungrig barn vi i publikum lar oss sjarmere av – og dermed blir vi også engasjerte i agendaen hennes.

De tre dukkespillerne lener seg tydelig på sin lange erfaring, og resultatet er et dynamisk, musikalsk og presist timet samspill. Deler av spillet gir tydelige kinestetiske overføringer til publikum, som når Boksen bokstavelig talt glefser etter Rikke når hun svarer feil på spørsmålene i et skjema. Lignende effekt får man av de mange kakk-i-hodet-scenene, noe som også kan ses som en morsom referanse til det klassiske dukketeatret.

Noen ganger er det overtydelig, men gøy lell: Figuren som er veldig redd for at noen skal tenke utenfor boksen, har form av – nettopp – to bokser. Og selv om Puta og Dina (den franske dyna) krangler umotivert mye, er de sjarmerende og morsomme å følge med på.

Figurteaterpotensialet

Forestillinga utnytter til en viss grad potensialet som figurspill er nokså alene om: Rikke-Petrikke kan sveve i rommet, og hun opptrer i flere ulike størrelser – noe som er ekstra effektfullt når det skal skildres hvor overmannet hun føler seg av omgivelsenes skjemavelde og krav til boks-tenkning.

Det er også et fint grep når bokstavene flyr rundt i lufta når Rikke forsøker å lese, og at hun prøver å kommandere dem som en hund: «Sitt. Rull rundt. Spill død!» Når bokstavene til slutt blir kastet en pinne til og løper pesende bort etter den, viser det et oppfinnsomt og absurd overskudd som savnes i helheten.

For figurteaterpotensialet oppleves ut over dette som noe uutnyttet. Når man bringer figurer inn på scenen er det jo muligheten til å rykke spillet helt ut av det realistiske som er den sterkeste egenskapen. Spillet her oppleves i det store og hele sjangertro.

Saken fortsetter under annonsen.

Frustrert

Manuset er ordrikt, det er heseblesende å følge med på all teksten og alt som skjer på scenen. Likevel opplever jeg at flere av barna i salen lar seg engasjere av tematikken. Men kanskje ikke alltid slik intensjonen har vært fra manusforfatterens side. For eksempel når Boksen – som vi tydelig skal ha antipati for – bryskt utbryter: «Dere stiller for mange spørsmål!» og et barn i salen umiddelbart stemmer i et høyt «Ja-a!!». Kan det være at dette barnet, som meg, blir litt frustrert over ordmengden som pøses ut fra scenen?

«Jeg har ikke noe imot at klassikerne spilles med jevne mellomrom – det er bare det at dagens barn står overfor helt andre utfordringer og problemstillinger enn en foreldregenerasjon som er vokst opp på 80-tallet,» sa Kristina Kjeldsberg, leder av SnikkSnakk-satsingen på Dramatikkens hus, i et intervju med Periskop i januar. Den nyskrevne sceneteksten Rikke-Petrikke og ramperommet tar riktignok opp i seg en dagsaktuell problemstilling: Er det plass til leken og undringen i dagens skolesystem?

Spørsmålet er om forestillinga tar det helt på alvor.

Moralen

Mot slutten får vår helt Rikke-Petrikkes konstante «Hvorfor det?»-spørsmål den bryske Boksen til å bryte sammen. Slik får hun gjenvunnet sin tro på at hun har noe å bidra med i et samfunn som ønsker at barn skal formes etter definerte maler og måles i skjemaer – og hvor det barnlige ikke anerkjennes. Når denne selvtilliten er gjenopprettet, får hun endelig sove.

Det er jo en god moral. Men løsningen oppleves magisk: det gikk for lett å løse dette komplekse problemet. Jeg håper Rikke-Petrikke når hun våkner slipper å kjempe denne kampen alene.