Ro og langsomhet

Blant Teater Innlandets nye produksjoner for barn denne høstsesongen, finner vi to soloforestillinger, spilt av henholdsvis Anne og John Nyutstumo. Det godt voksne søskenparet er begge erfarne skuespillere, som startet sine karrierer i Tramteateret på midten av 70-tallet.

Det er imidlertid lite ved performanceforestillingen «Drømmecontaineren» og dukketeaterstykket «Gruffalo» som minner om Tramteateret. Begge forestillingene har ro og langsomhet i seg, en langsomhet som utgjør en av styrkene i «Drømmecontaineren», men har blitt et svakt punkt i «Gruffalo». Men her stanser også fellesnevnerne mellom disse to forestillingene. I form, spillestil og estetikk representerer de to produksjonene vidt forskjellige uttrykk.

Gruffalo: Basert på internasjonal bestselger

Det er ikke første gangen Teater Innlandet lager teater av barnebøker som har gått sin seiersgang internasjonalt, men som er relativt ukjente i Norge. Forrige forestilling var en dramatisering av den litterære perlen «And, Døden og Tulipanen», som tar for seg barnets forhold til og tanker om døden. Nå med historien om Gruffalo av den britiske forfatteren og dramatikeren Julia Donaldson. Boken har siden den ble utgitt i 1999 solgt i over ti millioner eksemplarer over hele verden.

Ordlek og eventyr

Fortellingen om Gruffalo har det klassiske eventyrets dramaturgi, og er skrevet på rim i et lekent språk. Protagonisten er en liten mus som møter trusselen om å bli spist i form av en slu rev, en utspekulert ugle og en sleip slange.

Men musa er ikke dum. Han finner opp et vesen for å skremme dyrene, nemlig den fryktløse Gruffalo, en monster-hybrid mellom blant annet grizzlybjørn og okse. Reven blir skremt da han hører musa fortelle at Gruffaloens favorittlunsj er «helstekt rev». Til Ugla forteller Musa at Gruffaloens livrett tvert i mot er «ugle med krem», mens slangen får høre at Gruffalo foretrekker «slange med lompe» over noe annet. Musas voldsomme fantasi redder ham, og han er riktig så fornøyd med seg selv etter å ha lurt både reven, ugla og slangen. Men hva skjer når den grufulle Gruffaloen plutselig dukker opp på ordentlig? Fantasimonsteret våkner nemlig til live, og tenk hva det viser seg at den egentlig foretrekker å spise? Mus på brødskive! Hvordan skal vår stakkars helt musa klare å ta innersvingen på sitt eget fryktinngytende fantasimonster?

John Nyutstumo kan ikke ha hatt en helt enkel oppgave med oversettelsen av «Gruffalo» fra britisk til norsk rim, men resultatet er vellykket. Her er ingen pinlige nødrim, men en stram tekst med god rytme, og et lett og lekent språk som passer perfekt for teaterets yngste publikummere. I det hele tatt gjør humoren og kvaliteten i Julia Donaldsons fortelling «Gruffalo» til en fornøyelig og solid forestilling, på tross av klare svakheter i regi og utførelse.

For enkelt

Det er mange grunner til å anta at «Gruffalo» er produsert med tanke på turnéring. Den lille sceneriggen med svarte side- og baktepper utgjør et lett transporterbart teater. Scenografien er også minimal: to vedstabler på hver side av scenen, og en hoggestabbe med vedkubber i midten. Forestillingen starter ved at John Nyutstumo kommer inn i blå kjeledress, kaster på plass noen vedkubber og begynner å rydde i vedstabelen.

Han blir raskt glemt når han forsvinner bak stabelen og publikum i stedet får se en liten mus dukke opp. Etterhvert ser vi også en revehale komme til syne, uten at musa legger merke til det, begge dukkene selvsagt animert av Nyutstumo. Når musa snur seg, har reven forsvunnet. Idet musa snur seg tilbake, er reven på plass igjen. Vi har sett det før i utallige varianter, men at barn fortsatt er umettelige på «men han er jo rett bak deg!»-situasjoner, er det ingen tvil om. Dette er klassiske grep.

Teater Innlandets oppsetning er nemlig barneteater av den gamle skolen. Lydbildet er minimalistisk og består stort sett av et «skogskontentum» med litt fuglekvitter og insektsumming. Ellers er eneste lydeffekt et stort drønn når Gruffalo dukker opp, en kontrast som blir litt for sterk for enkelte av barna i publikum. Dukkene, laget av Tatjana Zaitzow, er ganske enkelt nydelig håndverk med en sjarmerende og morsom estetikk. Selv Gruffalo er laget på en måte som ikke bare gjør ham skummel, men klumpete, rar og dermed litt ufarlig også. Her er ingen videoprojeksjon, ingen interaktive virkemidler, ingen voldsomme effekter eller hysterisk spillestil. Og det er behagelig å oppleve. Men i sum blir forestillingen for naken.

Skorter på dynamikk

Animeringen er for eksempel ikke spesielt avansert. John Nyutstumo er for langsom og ensidig som dukkefører. Dette gjør forestillingen litt flat. Jeg savner mer identitet hos hver enkelt dukke i form av individuell energi, mer ulike stemmer, og flere tempo- og dynamikkskift i forestillingen.

Valget av kun én animatør gjør dessuten at vi kun ser én dukke bevege seg av gangen, og det aner meg at budsjett mer enn forestillingens beste har utgjort rammene her. Har man ønsket å lage en billig produksjon som er enkel å turnére med, heller enn å utnytte mulighetene for formidling av historien optimalt?

Alt i alt er «Gruffalo» en forestilling med en leken fortelling som sterkeste kvalitet. Formidlingen har derimot sine mangler, det skorter på dynamikk i spillet og vi mangler en animatør (eller kanskje aller helst to) med en større fleksibilitet i sitt repertoar som dukkespiller. Likevel, forestillingen om Gruffalo er absolutt severdig og har mange fine momenter.

Drømmecontaineren: Et støvete, magisk og bleknet univers

Et titalls publikummere utstyrt med hodetelefoner klatrer inn i Teater Innlandets lille, gule container på Rådhusplassen i Kongsvinger. Lite aner vi om at vi også er iferd med å tre inn i en annen verden; et støvete, magisk og bleknet univers. Veggene er dekket av planker, skuffer og luker i duse farger og med en tekstur som minner om drivved. Jeg ser utallige små og større dører og gliper i vegger og tak. Dette er et rom fullt av hemmeligheter. Fullt av levd liv og gjemte minner. Vi setter oss til rette på de få benkeradene som finnes.

Med ryggen til publikum sitter en dame (Anne Nyutstumo) med hvit kjole og stort, støvete oppsatt hår. Skjør og gebrekkelig som en aldrende ballerina snur hun seg mot oss. Dette er hennes univers, slik jeg tolker det. Det er hennes minner og drømmer som er gjemt og glemt i skuffene og bak lukene. Hun tar langsomt på seg et par røde ungpikesko, og forestillingen snurrer i gang.

Nærmer seg performance

Skjønt, er dette egentlig en forestilling i klassisk forstand? «Drømmecontaineren» har en ikke-lineær dramaturgi. Her avløser bildene hverandre, uten forklaring og uten logikk. De femten minuttene i containeren ligger sånn sett nærmere performance enn tradisjonelt teater. Men hva passer ikke en drømmecontainer bedre enn den assosiative strukturen som nærmer seg drømmenes logikk, og hvor andre ting enn ord og fortelling skaper helheten?

En luke i taket åpner seg langsomt. I taket vokser gress og blomster, markjordbær, vi ser enkeltdeler av dukker, spor av barndom. Vår karakter smaker på et jordbær, slik man kan smake på et minne, eller slik en bestemt smak kan vekke minner til live.

Parallelt hører vi Sidsel Endresens vakre stemme synge gåtefulle tekster i ørene, skrevet av Jesper Halle og tonesatt av Morten Halle. Det handler om lengsel, om tiden, som kommer og blir borte igjen.

Samtidig åpner et vindu seg i veggen foran oss. Vi ser et landskap seile forbi utenfor, som landskapet utenfor et togvindu. Det seiler forbi, slik tiden og livet seiler forbi på reisen som er et menneskeliv.

Jeg skal ikke skildre alle bildene. Men her er bittersøt visuell poesi uten forklaringer. Det føles befriende. Rommet er fullt av detaljer å sette øynene på, og taler til barn like mye som til voksne. Symbolene bygger alle opp om det støvete universet, men er samtidig originale, og lukene skjuler stadig nye overraskelser.

Fra LP til teater

Det er den selvstendige scenekunstprodusenten Franzisca Aarflot som har tatt initiativ til denne co-produksjonen med Teater Innlandet. Bakgrunnen for forestillingen er en LP Aarflot fikk i gave på slutten av 80-tallet, «Etterlatte Sanger», med Sidsel Endresen og Jonas Fjeld. De gåtefulle tekstene har vekket assosiasjoner som gjennom år har vokst og blitt til «Drømmecontaineren». Og det er den samme musikken publikum har på ørene i løpet av forestillingen. Aarflot har skapt en iscenesettelse av sine egne assosiasjoner til sangene. De femten minuttene i Drømmecontaineren utgjør en fullendt, vakker og rørende scenekunstopplevelse. En aldri så liten familie-performance som passer både små og store. Nydelig!