Romeo og Julie på skolebesøk

William Shakespeares (1564-1616) skuespill Romeo og Julie er utvilsomt en av verdens mest kjente kjærlighetstragedier. Den 400 år gamle fortellingen om det unge, forelskede paret i Verona som med livet som innsats trosser den årelange og uavsluttede blodfeiden mellom familiene sine for å få være sammen, er stadig et populært materiale for regissører, skuespillere og publikum verden over. Med tanke på at Romeo og Julie faktisk handler om to forelskede tenåringer fulle av ustyrlige følelser, er det lett å forstå motivasjonen bak Kompani 13s idé om å spille skuespillet for nettopp ungdom i alderen 13-16 år. Hvorfor ikke bare spille der ungdom ofte oppholder seg, nemlig i klasserommet?

Kompani 13, som til vanlig består av skuespillerne Steinar Thorsen, Jorunn Lullau og Johan Holden, har base på Vestlandet og har spesialisert seg på å lage teater ved hjelp av figurer, dukker og objekter. I denne iscenesettelsen av Romeo og Julie, et bestillingsverk for Festspillene i Bergen som skal turnere i Den kulturelle skolesekken til høsten, er det kun de to førstnevnte som står på scenen. Lullau og Thorsen går pedagogisk til verks og skaper en forenklet og forkortet versjon i fortellerteaterets form. Språket beveger seg fra det hverdagslige til poetiske vers i Shakespeares ånd. Sentrale scener som møtet mellom Romeo og Julie, balkongscenen og slåsskampen mellom Mercutio og Tybalt er beholdt, mens persongalleriet er kuttet ned til 10 karakterer som alle gestaltes av de to skuespillerne. Slik belyses særlig kjærligheten mellom Romeo og Julie, mens familiestriden får mindre plass. Dermed mister oppsetningen litt av samfunnsrelevansen fra originalmanuskriptet.

Tenåringssex på flippovertavle 

Ensemblets utstrakte bruk av fortellerteater med hovedvekt på kropp, stemme og fysisk tilstedeværelse er et effektivt grep som fungerer godt, og aktørene skaper en fin dynamikk i spillet seg imellom. Korte innslag av figurteater, der skuespillernes hender er ikledd små papirmasker, gir fantasifullt liv og variasjon til historien. Rekvisittene forøvrig begrenser seg til en enkel flippovertavle, en tusj, papirlapper og en pappkniv. Navn og steder tegnes på ark og skaper oversikt over fortellingens hvor og hvem.

Det er vellykket når balkongscenen spilles på flippovertavlens ark og ender med en komisk sexscene som får ungdommene til å bryte ut i latter. Virkemidlene er enkle: En tegning av balkongen og skuespillernes hender i rollene som Romeo og Julie. Dødsscenen mellom det elskende paret realiseres på liknende vis med en pappkniv som rekvisitt, mens slåsskampen mellom Tybalt og Mercutio spilles av Lullau i ekte splatter-stil mens hun mimer at både blod og innvoller fyker utover publikum. I lys av slike valg fremstår imidlertid balansen mellom fortellerteater og figurteater i forestillingen som helhet noe vilkårlig og lite gjennomtenkt. At Kompani 13 har fått regihjelp av den svenske skuespilleren Lasse Åkerlund, som er kjent for sitt arbeid med figurteater og pantomime og blant annet har iscenesatt Shakespeares Macbeth med objekter som en øl, en termos, en tomat og en pølse, er forbausende lite synlig ettersom de mange mulighetene som ligger i figurteater og objekter i liten grad utforskes i Romeo og Julie.

Deltakelse med uforløst potensial

Isteden satses det på å involvere ungdommene på forskjellige måter, men det mangler en tydelig kunstnerisk tanke om hvilken funksjon og betydning ungdommenes deltakelse egentlig har. Romeo og Julie baserer seg på en organisering der ungdommene sitter fordelt på to stolrader i to grupper som befinner seg på hver sin side av klasserommet, mens skuespillerne spiller på gulvet mellom dem. Innledningsvis gjør skuespillerne ungdommene oppmerksomme på at den ene gruppen er Capulet-familien og den andre er Montague-familien. Deretter oppfordres gruppene til å egge hverandre opp. De må reise seg hver gang Fyrsten av Verona kommer, og de tiltales direkte når han ber dem slutte fred. Todelingen av publikum utvikles dessverre ikke videre, og resultatet er at det som i utgangspunktet er en glimrende idé for å forsterke og gi fokus til en sentral konflikt i fortellingen og samtidig invitere til mer refleksjon, isteden blir hengende i luften.

Underveis brytes scenene opp av flere henvendelser til publikum. Det fungerer godt når Lullau spør elevene i den ene gruppa om de kan strekke armene i været og armene forvandles til en skog der Fader Lorenzo plukker urter. Mer malplassert er en kort quiz med ett spørsmål der skuespillerne går ut av rollene sine og spør elevene om «hvem mannen tjeneren møtte på veien er», eller en sekvens der en publikummer får lese en kort beskjed fra et ark og takkes for innsatsen. Poenget er heller ikke åpenbart i en annen sekvens der publikum oppfordres til å hviske til hverandre at Julie er død. Intensjonene later til å være å skape en trygg atmosfære, aktivisere elevene og for all del unngå at de kjeder seg eller ikke forstår alt. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men interaksjonsaspektet i Romeo og Julie er uforløst og ville tjent på en dramaturgisk innstramming.

Om tenåringer = for tenåringer?

I programteksten til forestillingen står det at «Kompani 13s nye oppsetning av historien er skapt med tanke på unge i alderen 13-16 år, ungdommer som faktisk er like gamle som Romeo og Julie var. Slik tangeres ungdommenes virkelighetsoppfatning og publikum inviteres til diskusjon og refleksjon om disse temaene og deres forhold til verden idag». En sentral ambisjon ved oppsetningen virker å være at det skal oppstå en identifikasjon, nærhet eller gjenkjennelse i møtet med stoffet, bare i kraft av at publikum, som er ungdom, ser en nyoppsetning produsert for ungdom, av et verk skrevet for 400 år siden som handler om ungdom.

Jeg er usikker på om denne målsetningen blir innfridd. Til tross for skuespillets status som en evig aktuell klassiker, er det ingen automatikk i at en nyoppsetning helt uten rekontekstualisering vil munne ut i refleksjon rundt temaenes forhold til verden i dag hos målgruppen, selv om man tar i betraktning skuespillernes iherdige forsøk på å samtale med elevene etter forestillingens slutt. Under denne samtalen oppfordret skuespillerne elevene til å spørre om alt de lurte på, samtidig som de brukte elevenes spørsmål til å snakke videre om at «akkurat som i Romeo og Julie, har det i virkeligheten mange ganger etterpå hendt at noen har forelsket seg i noen de ikke får lov til å være sammen med på grunn av krig og uenighet». Forsøket på å bøte på forestillingens problem fremstår som i overkant lettvint.

Shakespeare er kanskje tidløs, men mennesker av i dag, også ungdom, trenger scenekunst som tar opp virkelig betente og aktuelle temaer med sterkere tilknytning til omverden.