Royalteen: En moderne Mette-Marit

Royalteen kjennes relevant. Kanskje ikke på samme måte som Skam eller Lik meg. Den treffer ikke hver og en av oss i hverdagslivet slik de to nevnte NRK-seriene. Men den skrur tenåringers liv med sosiale medier opp noen hakk ved å koble sammen en forferdelig dum tabbe, nærhet til kongefamilien, influencere og wannabe-sosietetsungdom til en potensielt giftig miks. Det er lettfattelig underholdning med mening.

Men det skal sies først som sist: Det aller beste med den norske Netflix-originalen Royalteen er Ines Høysæter Asserson i hovedrollen som Lena.

Et sterkt filmansikt

Asserson har et godt og sterkt filmansikt, og hun er pen uten å være tilgjort. Hun har en så «nedpå» utstråling i utgangspunktet, at alle de store og små nyansene i den følelsesmessige berg- og dalbanen hun skal gjennom, kommer klart og tydelig frem uten at hun trenger å overdrive.

Lena er en vanlig 17 år gammel jente fra Horten som flytter med familien til Oslo, og innleder et forhold til selveste kronprins Karl Johan (Mathias Storhøi), til daglig kalt Kalle.

Skjønt Lena er vanlig i betydningen en av folket. Hun kommer til Oslo med bagasje som hun gjerne skulle ha lagt igjen i byen der hun vokste opp. Og den bagasjen truer med å ødelegge det nye livet i hovedstaden.

Strømme-sensasjon

Royalteen er basert på romanen Arvingen (Halve kongeriket 1), av Randi Fuglehaug og Anne Gunn Halvorsen – en populær, kritikerrost og prisbelønt roman. I 2021 vant den Uprisen. Boka er første del i serie for tenåringer. Femte bind kommer i starten av november.

I skrivende stund topper ikke filmen bare Netflix i Norge, men ligger som nummer fire globalt med 12 millioner strømmetimer. Det er faktisk en liten sensasjon.

Tittelen kan være nøkkelen til noe av den store seersuksessen verden over. Royalteen kiler seeren med løfter om kongelig underholdning, plakaten lover romanse – kanskje et prinsesseeventyr?

Kongelig ekko

Royalteen er alt det, og samtidig ikke. Og skal man dømme ut fra et ungt publikums egne anmeldelser, er det mangelen på det tradisjonelle prinsesseeventyret som gjør at de ser hele filmen – og venter på oppfølgeren. Royalteen er ikke Askepott eller Tornerose. For denne heltinnen er ikke passiv. Hun venter ikke på å bli reddet. Og hun har selv ansvar for sin egen ulykke, så å si. Det som har gjort livet hennes vanskelig, er ikke noe som er påført henne, det er noe hun har gjort selv.

Og var det ikke det at nåværende kronprinsesse Mette-Marit var en av oss, som gjorde henne så populær? At hun ikke hadde tilbrakt tenårene som en forberedelse til en offentlig rolle, men tvert om hadde – etter eget sigende – drevet med «utagerende festing»? Og i tillegg hadde fått en sønn i relativt ung alder?

Det er et ekko av Mette-Marits historie i Royalteen, samtidig som det iøynefallende at kronprinsessens ungdomstid foregikk før alle gikk rundt med en smarttelefon i hånden.

prince Fuckboy

For akkurat smarttelefonen og sosiale medier er konfliktgrunnlag på flere måter i Royalteen. Vi forstår raskt at det er en grunn til at Lenas familie har flyttet fra Horten til Oslo. Vi forstår dessuten at Lena har hatt nokså dårlig impulskontroll når det gjelder hva hun har delt med «hele verden». Foreldrene har skaffet seg nye jobber i en ny by for å kunne gi datteren en ny start.

At Lena ikke er et uskyldig offer, er en forfriskende innfallsvinkel til den unge kvinnerollen. Det er Lena som har gjort noe dumt. Det er hun som har såret en annen ved å dele en film som den andre ikke ønsket at noen skulle se.

Samtidig vet «alle» at Kalle er «prince fuckboy» etter at noen har lagt ut bilder av ham sammen med lettkledde jenter.

Så det er utgangspunktet da Lena møter opp til første dag på ny skole, i klassen til Kalle og hans tvillingsøster Margrethe (Elli Rhiannon Müller Osborn). Lena har noe å skjule, mens Kalle ønsker å bevise at han er en annen enn den han blir fremstilt som.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Litt lugging

Det er erfarne Per-Olav Sørensen som sammen med Emilie Beck har regi  på Royalteen. Og scenene mellom Lena og Kalle er gode. De er naturlig spilt, fulle av undertekst og den friksjonen som oppstår mellom en som er nødt til å være årvåken og forsiktig og en annen som er vant til å kaste seg hodestups inn i ting. Erfaringene Lena har gjort seg hittil i livet, burde ha lært henne at det ikke er så lurt å være impulsiv. Og fortidens hemmeligheter forblir ikke hemmelige så veldig lenge.

Andre scener lugger litt, som om helheten ikke er riktig godt tatt vare på. De voksne fremstår ofte som litt stive, som om de spiller i en annen film eller har glemt hvordan man puster med magen. Prinsesse Margrethe går rundt som en karikatur av en mistenksom kontrollfrik. Det er uheldig. For det er klart at man bør kunne ha sympati for prinsessens bekymringer over hvem som omgås familien hennes og hva motivene deres er. Men slik rollen hennes er skrevet og regissert, fremstår hun ikke som troverdig.

Alt i alt holdes engasjementet ved like, all den tid filmen får hvile i to gode hovedroller, så ulike og allikevel så forelsket, og nye verdener åpner seg for dem begge. Den siste halve timen preges av hastverk, noe som gjør at en grand finale på skoleball kommer kastet på oss mens vi egentlig sitter og lurer på andre ting.

Men her er det duket for oppfølger.