Showbox bryter og bekrefter konvensjoner

For 15. gang gikk scenekunstfestivalen Showbox av stabelen forrige uke, og det gikk ikke ubemerket hen. I løpet av seks dager ble det vist et titalls forestillinger på ni scener rundt om i hovedstaden. Om det er internasjonale bidrag som den storslåtte åpningsforestillingen Rising Tide fra det nederlandske akrobatkompaniet Arch 8, eller lokale og mer intime forestillinger som solostykket Sammen Alene ved Tora Brekke, er spennet vidt for å berike barn og unge med scenekunstopplevelser. Her rettes søkelyset på tre norske premierer.

Maskulinitet i forhandling

«Jakob» av Tony Tran på Teater Manu

Hverdagsgester, møtepunkter og levende statuer. På nært hold gir duetten Jakob innblikk i to menns forhold til hverandre. Forestillingen starter ved at de to, Tony Tran og kollega Knut Vikstrøm Precht, speiler hverandres bevegelser. Når én beveger seg i rommet eller strekker ut hånden sin, følger den andre lydig etter. Gestene varierer fra å være kjærlige, som å stryke hverandre over kinn og hake, til noe mer fiendtlig dytting. I blant bryter den ene ut av den etablerte bevegelsesstrukturen og begir seg ut på en annen danserutine, før de to møtes igjen i et felles materiale – noe som omtales som counterpoint i koreografisk tenkning. Speilingen og brytningene preger første havldel av forestillingen, som foregår under sterk, hvit belysning og uten musikk.

Fra intet blir rommet mørkere og bevegelsene til Tran og Vikstrøm Precht, langt tregere og tyngre. De står midt på scenen i et blått lys, og musikken, ved Magnus Bugge, skaper en dragning som fremkaller havassosiasjoner. Vekselvis bytter de på å bære hverandre, og det i utfordrende posisjoner. Det er en krysning mellom paryoga og Cirque-de-Soleil-stunts. Jeg trekker assosiasjoner til Jason DeCaire Taylors verk Vicissitudes, en del av verdens første undervannsmusuem utenfor kysten av Grenada. Her  står en rekke statuer og  holder hender på havets bunn, som en minnesmarkering for de slavebundne som ble kastet over bordet under den transatlantiske slavehandelen.

Når det fysisk er mulig, bevarer de blikkontakt med hverandre, som gir enda et lag med intensitet. Det er umulig ut fra gestene, bevegelsene og blikkontakten å si om de er kamerater, brødre eller kjærester. Det setter mannsrollen i en kontekst hvor grensene mellom disse relasjonene er langt mer flytende enn dagens samfunn.

Publikum ved denne urpremieren består av hovedsakelig av internasjonale festivalgjengere og det som ser ut som en ungdomsskoleklasse. Det er forfriskende å se ungdom får oppleve scenekunst som våger å gå utenfor heteronormative kjønnsroller. Mye av scenekunst har fortsatt veldig klare kjønnsroller, bare tenk på yndigheten til en ballerina eller mannsdominansen i teateret. Av disse grunnene blir stykker som Jakob en viktig motpol til det etablerte og fastgrodde kjønnsynet som rår andre steder.

Barokk galskap

«Versailles» av Teater Joker på Sentralen

Versailles utfordrer den overdådige luksusen assosiert med dette beryktede franske slottet. Med sine lysekroner, silkelaken og gullbelagte møbler, er Versailles det arkitektoniske bygget som er mest assosiert med barokkens ekstravaganse. I Teater Jokers fremstilling møter vi en skolejente ved navn Janne som har i hjemmelekse å skrive en fortelling før familien skal på ferie til Hellas. I skippertakets ånd må hun drastisk ta igjen for tapt tid, og det hele leder til en fantasifull forestilling om dette 1700-talls-slottets kongefamilie og hoff.

«Velkommen inn, Marianne Toilette!» «La meg presentere for dere, Kardinal Urinal». Bæsj, tiss og promp-humor slår sjelden feil blant barn i en viss alder, særlig ikke de som sitter helt fremst på puter under denne forestillingen på Sentralen. Janne er hovedrollen i fortellingen, og målet hennes er å følge strategiske ekteskapstradisjoner og gifte seg med en alliert for å sikre familiens rikdom. Når hennes utvalgte viser seg å være en brud, ikke en brudgom, reagerer en av barna høyt «Hun?!». Versailles er med på å alminneliggjøre likekjønnede ekteskap, og at barn får møtt slike par uten at sceneteksten sensasjonaliserer dette.

I tillegg til heteronormativitet-brytningen, har Versailles et tydelig samfunnsengasjement. Janne stillet utallige spørsmål og lar seg ikke tilfredstille av hoffets dårlige svar. Når hun ønsker å hjelpe en som sulter utenfor slottets murer, svarer en av hoffmakerne at det er best å «…hjelpe folk der de er». Et tydelig stikk til FrPs innvandringsdiskurs, som vekker latter hos de stemmekyndige medlemmene i salen.

Mange kommentarer avslører det noe tynne grunnlaget samfunnshierarkier, med monarkiet i spissen, står for. På en sokratisk spørrende måte, avkler Janne lag for lag hvordan arvede posisjoner er litt utdatert i et meritokratisk samfunn. For oss voksne i salen oppleves dette særlig aktuelt i disse tider, når det stormer rundt Prins Andrews vennskap til pedofilidømte og nå avdøde finansmannen Jeffrey Epstein. Et intervju hvor han forsøkte å «clear the air» om forholdet i forrige måned, fikk slående tilbakemeldinger og ble møtt med massiv kritikk for å være lite troverdig og utrolig arrogant.

Versailles består av lag på lag med samfunnskritikk, fra den mer bokstavelige humoren for barn og den mer assosiative for de voksne.

Morgentimer til besvær

«Den trøtte mannen» av Jo Strømgren Kompani på Black Box Teater

Fredag formiddag møter vi opp på Black Box Teater til å se Den trøtte mannen. Fra en trekker inn i salen, ser en rekvisittene: En gigantisk skjermvegg med vinduer, et nattbord med utallige alarmklokker med en metallbøtte under seg, og en treseng midt på scenen. Her sover Clas Gøran, spilt av Anders Sanzén, i stripete pysjamas. Verken de eldgamle mekaniske eller de moderne elektriske alarmklokkene er kraftige nok til å få han på bena. Han prøver seg på haugevis med ekstreme ideer for å få seg selv opp senga, ut døra og på jobb.

Men det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort.

Hinsidige morgenritualer

Han går på spiker og brennende kull og gir seg selv elektrosjokk, alt i desperate forsøk på å kvitte seg med egen hypersomni. Initiativene er dratt ut i det absurde, et karakteristisk grep ved de mer teatrale stykkene til koreograf Jo Strømgren. Selv om folk sjelden tyr til slike ekstreme tiltak i virkeligheten, er det noe dypt gjenkjennelig ved Clas Gørans oppvåkningsvansker. Om det er å ta enda en kopp med kaffe eller ha flere alarmer, er det slett ikke uvanlig å kjenne trøtthetens pris på kroppen.

Oppbygningen til Strømgens verk treffer den komiske nerven spesielt hardt. I det Clas Gøran tar tak i to strikkepinner som står i kryss mot hverandre gjennom et garnnøste, spilles middelaldersk musikk som gir tydelig fekte- og ridderassosiasjoner. Det kulminerer i latter i hele salen når han kjører dem inn i en stikkontakt, i håp om at denne egeninduserte elektrosjokkbehandlingen vil «do the trick». Det komiske i stykket er høyst tilstede, så vel som det mer sesongbetonte – tematikken oppleves kanskje ekstra relevant i disse kalde og mørke vintermorgenene, enn om det hadde vært mai med sommer rett rundt hjørnet.

Hvile som politisk motstand

Jeg har alltid trodd at tilstrekkelig søvn kun tilfredsstiller et fysiologisk behov, men ganske nylig har hvile blitt en politisk kampsak. The Nap Ministry er en aktivismekampanje som jobber mot det de kaller for grind culture, det enorme samfunnspresset om at man skal arbeide hardt og lenge. De mener at kapitalisme gjør at folk flest måler sin verdi etter deres evne til å produsere resultater på arbeidsplassen, og vilje til å være tilstede på jobben så mye at det går utover gode søvnrutiner. Arbeid som kommer på bekostning av ens fysiske og psykiske helse, er usunt, og arbeidspress er en stor kilde til dette. Clas Gøran kjenner i alle fall på en stor skam av å gå glipp av arbeidsdagen, og de ekstreme grepene han er villig til å ta for å få det til, viser at han kanskje heller mot denne effektiviserte og personlig krevende ideologien.

«I Norge har vi ikke bare nok penger til å kvitte oss med fattigdom, men til og med å gi folk borgerlønn,» hører jeg på julebord, dagen etter. Marx mente at den moderne industrien er så effektiv at om vi kan fordele overskuddet likt, kan vi alle slippe å jobbe. Istedenfor å omtale dette sorgfullt som arbeidsledighet, burde vi feire dette som frihet. Kommer kapitalismen til å falle og Marxs utopi, gå i oppfyllelse? Når Clas Gøran endelig sovner på kvelden, fordi han lytter til sin mormor fortelle om dagen sin, utløser det mindre humor og mer sympati for han, jeg hører til og med et sukk i nærheten. Når forestillingen er slutt,  reiser fjerdeklassingene på fremste rad og gir umiddelbart applaus.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Alle skal med! Eller?

Det kule med disse tre stykkene er hvordan det unge publikummet får prate med og engasjere seg med utøverne. Om det er en planlagt ettersnakk eller bare et par spontane spørsmål, gir denne interaksjonen forestillingene et mer horisontalt perspektiv.

Engasjerende festival til tross, biter jeg meg likevel merke i mangelen på melaninrike utøvere på scenen. Jeg gransker iherdig programmet, og ser noen på Rommen Scene, men utover det er det ganske snehvitt. Dette blir seende ganske uheldig ut, særlig da det samtidig som starten på festivalen, pågikk en internasjonal konferanse i regi av Kulturrådet med fokus på inkludering og mangfold i nordisk scenekunst ved navn Nordic Dialogues. Dette er viktig for utøvere, som kunne bidratt til å øke synligheten til folk med alle etnisiteter på scenen, og kanskje ikke minst enda viktigere, for publikummet. Barna og ungdommene på alle tre forestillingene har blanding av barn fra både lokale majoriteter, det vil si hvite nordmenn, så vel som globale majoriteter (et norsk alternativ til det engelske begrepet people-of-color).

Behovet for representasjon er stort, især for de som sjelden får det, og da er det viktig at festivaler som Showbox går i bresjen for å skape dette.

Teksten er publisert i samarbeid med Scenekunst.no.