Sjarmerende enkelt

«Egget» er ingen ny forestilling. Hordaland teater har plukket frem igjen en tretten år gammel traver med en av de mest erfarne figurteaterspillerne vi har i Hordaland: Ljudmil Nikolov. Nikolov har gledet barn og voksne i over tjue år med sine forestillinger, og det er tydelig at mange av de fremmøtte på Stend denne ettermiddagen kjenner ham fra før. Ljudmil småprater med barna, flytter litt på noen bein som er i veien og bærer stoler til dem som ikke har fått plass. Slik etableres umiddelbart kontakten med det unge publikummet.

Magisk i et vips

Scenen, som i utgangspunktet er en enkel, svart titteskapsscene, står tom i starten. Men plutselig drar Ljudmil ned et papir på bakveggen og begynner å tegne. Foran øynene våre vokser bakgrunnen frem i enkle tusjstreker: en bondegård med våningshus, en låve, et stakittgjerde og et tre. Noen blomster kastes frem på scenegulvet foran, og blir på magisk vis stående, helt av seg selv. Vips, så har Ljudmil dratt oss inn i sin verden. Så enkelt og elegant kan man gjøre det.

På gården bor bonden og alle dyrene. De blir presentert gradvis på en svært sjarmerende måte: gjennom ivrige lyder og krav om å få maten som bonden har tenkt å spise selv. Gjennom lydkulisser og figurer blir vi kjent med dem og får merke deres ulike personligheter. Noen dyr er definitivt mer brysomme enn andre, noe som er lett å gjette seg til ut fra Ljudmils stadig skiftende mimikk og kroppsholdning. Dette universet fungerer godt innenfor sin egen logikk. Dyrene er snarere karikaturer enn naturtro figurer, og dette gir dem et variert og levende uttrykk. Ljudmil fører dem rutinert og følsomt. Forestillingen er språkløs, men aldri lydløs. Store deler av handlingen hviler på lyden, og dette krever både presisjon og variasjon. Her vil jeg særlig trekke frem hønas kakling som et høydepunkt. Jeg har sjeldent hørt så mange følelser uttrykt gjennom hønekakling.

Det er vanskelig å være alene på scenen, og vanskelig å skulle fylle alle roller uten at det blir tomrom og dødpunkter. Ljudmil holder et jevnt, rolig og stødig tempo, og dermed føles ingen overganger for lange. Det hele duver av sted som en deilig sommerdag på landet, men uten at det oppleves som langdrygt eller kjedelig. Stadig vekk dukker det opp små, absurde overraskelser som morer både de små og store barna i salen. Ljudmils nonchalante og rutinerte stil fenger barna, og det er i kontakten med barna dette stykket fungerer aller best. Et blikk fra Ljudmil, et drag over ansiktet, en sko som blir tatt fra dem og luktet på, får også de større barna i salen til å fryde seg.

Sympatisk og fengende

Historien er enkel: Katten har stukket av med hønas egg, og vi følger bonden og hans høylytte hund i jakten på egget. Samspillet mellom bonden og hundefiguren er morsomt, og det er også jakten på egget, i all sin forvirring. Men det er når egget klekkes at teatermagien oppstår, i en scene der Ljudmil viser hvor store de helt enkle øyeblikkene kan være. Barna sitter musestille i undring før en liten jente utbryter begeistret: «Det e’kkje mammakyllingen. Det e’ babykyllingen!» Livets under utspiller seg i mikroformat rett foran øynene våre, og «mammakyllingen» bli gjenforent med sitt avkom til stor glede for både figurer og barn.

«Egget» er en enkel og koselig forestilling som treffer målgruppen sin fra tre år og oppover. Den river og sliter ikke i deg, den har ikke de store, dramatiske hendelsene, det blir aldri veldig skummelt eller særlig leit. Hordaland teater har mange ganger vist at de kan være uendelig mye dristigere i både formspråk og tematikk. Men denne forestillingen viser også at ikke det nødvendigvis trenger å være slik for å fenge publikum. Det er sympatisk, hyggelig og teknisk meget vel utført, og klarer å holde på barnas oppmerksomhet og engasjement gjennom hele den 30 minutter lange forestillingen.