Skamløse kvinner endrer den litterære kanon

Da boken Skamløs kom i 2017, tok den Norge med storm. Forfatterne Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amina Bile hadde samlet inn historier fra unge norske jenter, og de fortalte om negativ sosial kontroll, utenforskap og skam. Trioen guidet leseren til et liv med større skamløshet, og delte blant annet sine beste hijab hacks. For arbeidet for et åpent og mindre skambelagt samfunn har de mottatt flere priser. Nå er boken blitt sentral i et forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo.

Traff tiden

For ideen til forskningsprosjektet Medborgerskap uten skam: Minoritetsstemmer i skandinavisk samtidslitteratur begynte nettopp med Skamløs.

– Jeg opplevde at publikasjonene var viktig i en norsk feministisk kontekst, sier Elisabeth Oxfeldt. Hun er leder av forskningprosjektet og professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

– Skamløs traff tydeligvis noe i sin tid. Den diskuterte former for utenforskap eller mellanförskap – hybrididentiteter som kommer av å være fanget mellom to kulturer. Dette gjorde den på en måte som både traff andre minoritetsjenter og norske kvinner som var interesserte i hvordan det opplevdes for jenter med muslimske foreldre å vokse opp i Norge. Fra et feministisk synspunkt traff den altså både minoriserte og majoriserte kvinner i Norge.

Gjort til minoritet

Utdrag fra boken figurerer nå i skolebøker for norskfaget i videregående skole. Det gjør at den blir enda mer lest og debattert. Skamløs har også inspirert flere kvinner med minoritetsbakgrunn til å skrive og uttrykke seg i tekster som utdyper og nyanserer bildet boken tegner opp.

– Året etter Skamløs kom serien Norsk røyndom (2018), hvor unge forfattere som Sumaya Jirde Ali og Camara Lundestad Joof snakker om hvordan det er å vokse opp med erfaringen med å bli minorisert. Begrepet minorisering handler om hvem som blir gjort til minoriteter – det vi si «de andre», de ikke-norske, forklarer Oxfeldt.

– Ali og Joof skriver begge at de følte de var som andre inntil de plutselig fikk høre at de ikke var norske. At i øyeblikket man stikker seg ut på grunn av hudfarge eller klær, blir man gjort om til «den andre». Det gjorde inntrykk på meg, forteller hun.

Herz, Srour, Bile, Ali og Joof skriver aktivistisk litteratur, mener professoren.

– De representerer flere enn seg selv. De utstiller egen sårbarhet på vegne av et fellesskap.

Sårbarhet og skam

Forskningsprosjektet ved Universitet i Oslo er tverrfaglig. Det inkluderer forskere fra  litteraturvitenskap, didaktikk og utdanningsvitenskap, kjønnsstudier og statsvitenskap. I løpet av perioden skal prosjektet analysere feministisk litterær aktivisme. En viktig ingrediens i prosjektet handler om følelser og affekt.

– Jeg har tidligere jobbet med skyldfølelse i prosjektet Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid. Da kom jeg over Jill Locke, en amerikansk teoretiker med utdanning i statsvitenskap (Locke er en av deltakerne i «Medborgerskap uten skam», red.anm.). Hun hadde skrevet boken Democracy and the Death of Shame: Political Equality and Social Disturbance om demokrati, skamløshet og hvordan du blir medborger. Hun skriver at sårbarhet er knyttet til skamfølelse – fra antikken til i dag, forteller Oxfeldt.

Locke skriver at en ikke kan leve uten skam. Den finnes i alle kulturer.

– Det er kulturelt bestemt ut fra hvor du befinner deg. Noen tør å opptre «skamløst» og påtar seg den «skamløse» rollen for å utvide rammene for hva man ikke bør føle skam for. Samtidig vet de at andre, eksempelvis familiene deres, vil reagere om de oppfører seg slik. Mest kjent er kanskje Pride-bevegelsen, som viser det på en demonstrativ og uhemmet måte, understreker Oxfeldt.

Menn skriver fiksjon, kvinner sakprosa

Hvordan kommer kvinnelige stemmer til uttrykk i litteraturen?

– Det er påfallende at de store skandinaviske innvandrerromanene er skrevet av menn, sier Oxfeldt.

Hun nevner det som kan regnes som de store innvandrerfortellingene i dag: Jonas Hassen Khemiris Ett öga rött (2003), og Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei (2017) og Gul bok (2020). Sentralt i denne historiefortellingen stod også danske Yahya Hassan. Diktsamlingen Yahya Hassan fra 2013 forteller litt av den samme typen historie: Et mislykket forsøk på integrering.

– De mannlige forfatterne skriver ofte verk med tragisk utgang. Kvinnene vi fokuserer på i prosjektet vårt, skriver åpent og selvbiografisk om egne liv, følelser og traumatiske hendelser. Men vanligvis med en håpefull utgang og med tro på at samfunnet kan bli mer egalitært, forteller hun.

Menn skriver fiksjon og kvinner sakprosa om denne tematikken?

– Ja, men det gjelder selvfølgelig ikke alle. I nyere tid mener jeg det har vært en tendens til at vi leser Hassan, Khemiri og Shakar som eksempler på store romaner, fiksjonaliserte tekster skrevet av skandinaver med innvandrerbakgrunn. Mens vi, i Norge i hvert fall, leser Bile, Srour, Herz, Ali og Joof for å få innblikk i hvordan det er å være ung kvinne med innvandrerbakgrunn i Norge i dag. Og da er det ikke i fiksjonsform, men i selvbiografiske sjangre.

Finne en kanon

I prosjektets første del, «Kjønn, generasjon og sjanger», skal forskerne se nærmere på hvem som skriver hvilken type bøker, og hvilken rolle kjønn og generasjon spiller i sjangervalg. I den andre delen setter de dette inn i en global kontekst og studerer hvilke internasjonale aktivister de skandinaviske forfatterne lar seg inspirere av. Prosjektets trede del handler om kanonisering og skole.

Dere skal primært jobbe inn mot videregående skoler. Hva ser dere etter der?

– Vi er interesserte i hvilke tekster skrevet av kvinner med innvandrer- og urfolksbakgrunn som blir lest i skolen, og hvordan de blir lest. Sentrale spørsmål blir:  Hvilke tekster går igjen i læreverkene? Finnes det noe som kan kalles en kanon? Hva slags spørsmål stilles til tekstene som brukes? Hvordan blir de diskutert i klasserommet? sier Oxfeldt.

Hun forteller at førsteamanuensis Jonas Bakken skal jobbe med med analyse av lærebøker brukt i videregående skole. Stipendiat Marianne Leemhuis skal forske på klasseromssamtaler, blant annet for å se om elever gir uttrykk for forskjellige holdninger, meninger og følelser, eller om det fort etableres konsensus i klasserommet.

– Vi ønsker at prosjektet skal resultere i publikasjoner og debatt. Det er viktig å skape en forståelse for hva som skal til for å være «skamløs», hvordan medborgerskap og demokrati fungerer, og hvilken rolle litteratur kan spille i det feltet, understreker Oxfeldt.

Urfolkserfaringer

Også nordiske urfolk har en sentral plass i forskningsprosjektet. Hvilke begreper som blir riktige å bruke i en slik forskningssammenheng, er også gjenstand for diskusjon.

– Offisielt bruker man ikke ordet minoritet om samer eller inuitter. De er urfolk. Med studentene har vi diskutert om begrepet «minoritet» bare er basert på statistikk. Det viser det seg at det ikke er, forteller hun.

– Kvinner, for eksempel, er ikke en statistisk minoritet. Samer blir bare betraktet som minoritet innenfor de nasjonale rammene Norge, Sverige, Finland og Russland danner. De er så klart en majoritet i Sápmi. Dessuten blir noen innvandrere majorisert, mens andre blir minorisert. Dette kan skyldes hudfarge, språkferdigheter, kultur- og klassebakgrunn. Det blir interessant å se om det er noen fellesopplevelser mellom urfolk og folk med minoritetsbakgrunn, sier Oxfeldt.

Det mannlige perspektivet

De første feministbølgene har bygget på at den universelle kvinnen er hvit og fra middelklassen.

– bell hooks har skrevet om dette i Feminist Theory. From Margin to Center. Hun skriver at hun ofte identifiserer seg mer som svart, som mannen eller broren sin, enn som kvinne på linje med hvite kvinner. Camara Lundestad Joof skriver om broren og faren sin i boka Eg snakkar om det heile tida, og om skyldfølelsen hun har overfor dem. Det har vært enklere for henne å være mørkhudet kvinne i Norge enn for dem å være mørkhudede menn. Som mørkhudet ung mann blir man ofte sett på som kriminell, mens hun som kvinne blir sett på som prostituert, forteller Oxfeldt.

Hun mener tidligere kultur- og likestillingsminister Abid Raja underlegger seg et feministisk prosjekt når han skriver om hvordan det er å vokse opp i Oslo som pakistansk og som bærer av en sykdom i Min skyld (2021).

– Noe av det jeg også finner interessant, er at han ikke vil bli som faren sin, som han beskriver som ytterst voldelig. Han vil være norsk. I det ligger det også likestillingstanker. Raja beskriver hvordan kona hans hele tiden må utdanne ham når det kommer til likestilling.

Følelser, sinne og skam

En annen måte å trekke inn mannlige perspektiver på, kretser rundt spørsmålet: Hvorfor er det slik at de tre «innvandreromanene» i Norge, Sverige og Danmark er skrevet av menn? mener Oxfeldt.

– Er det lettere for menn å stå fram? Er det lettere for dem å skrive lange romaner? Er det lettere for dem å bli publisert og sett? spør hun.

– En erfaring jeg har fra prosjektet Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid er at følelser er kjønnet. Kvinner føler mer skam og skyld. Kanskje fordi dette er følelser kvinner forventes å ha. Menn tillates i høyere grad å føle og reagere med sinne.

Hun vet ikke om sinne er drivkraften, eller om det er forlag og kritikere som gjør det til en sannhet at de store «innvandrerromanene» er skrevet av menn.

– Maria Navarro Skaranger var faktisk først ute med Alle utlendinger har lukka gardiner (2015). Den ble litt tilsidesatt da Shakar skrev Tante Ulrikkes vei. Både Alle utlendinger har lukka gardiner og Pakkis (1986) av Khalid Hussain er to viktige romaner. De er utgitt med nesten 30 års mellomrom, så det er nok flere i vår tid som leser Skarangers roman.

Kanskje sitter Simone de Beauvoir på nøkkelen.

– Hun skriver at «det universelle kjønnet» alle kan identifisere seg med, er det mannlige. Det gjør det lettere for menn å heve stemmen sin, bli publisert og lest, fordi perspektivet framstår som universelt, tror Elisabeth Oxfeldt.

Etter annonsene presenterer vi Oxfeldts leseliste for barn og ungdom som vil lese bøker som tematiserer ulike minoritetserfaringer.

Leseliste

For de minste

Veronica Salinas & Camilla Engman (2012). Reisen (om å føle seg fremmedgjort på et nytt sted). Magikon

Lisa Asiato (2014). En fisk til Luna. Gyldendal

Litt større småbarn

Jenny Jordahl (2017). Hannemone og Hulda (Havfrue og hulder møter hverandre; flerkulturell i overført betydning, skeiv). Cappelen Damm

Salamatu Winningah (2021). Mammas magiske hemmelighet (mammaen til Selma har en magisk hijab). BedreVi forlag

Anders Bortne og Skinkeape (2021): Bak den svarte porten (handler om Olivia med flerkulturell bakgrunn, som føler seg utenfor og ikke har venner, noe som blir ekstra tydelig på halloween). Gyldendal

Camilla Kuhn (2014): Samira og skjelettene (ikke så nøye hvordan man ser ut på utsiden, alle er like på innsiden. Cappelen Damm

Eldre barn/ungdom

Amina Sewali: Hør’a dagbok (dagboka til en 12 år gammel ugandisk jente på Tøyen). Aschehoug

Tinashe Williamson (2021). Håndbok for unge antirasister (sakprosa). Cappelen Damm

Salam og Likestillingssenteret KUN (2020). Skeiv (grafisk novellesamling om og med skeive med minoritetsbakgrunn)

Katrine Nedrejord (2019). Det Sara skjuler (om voldtekt i et lite miljø i Karasjok, problematiserer blant annet minoriteter i majoritetssamfunnet). Aschehoug

Sigbjørn Skåden: Ihpil: De fortapte barns frelser (samisk, skeiv jentes dagbok). Skániid girjie

Gulraiz Sharif (2020): Hør her’a (humoristisk om å ha innvandrerbakgrunn og kjønnsidentitetsproblemer). Cappelen Damm

Maria Navarro Skaranger (2016): Alle utlendinger har lukka gardiner (ungdomsmiljø på Romsås). Oktober

Veronica Salinas (2016): Og. En argentinsk au pairs ordbok (om å være innvandrer, lære norsk og finne en ny identitet). Cappelen Damm

Iram Haq (2009): Skylappjenta (en rødhettevariant om å vokse opp som norsk-pakistansk jente). Cappelen Damm