Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Snøbrun»: Svart manndom under en hvit målskive

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse, Essay,

PUBLISERT

fredag 18. februar 2022

HVOR
Unge Viken Teater

I teatermonologen «Snøbrun» beskriver Julian Karenga på nordnorsk dialekt sitt norsk-afrikanske liv sett gjennom en hvit linse.

↑ Julian Karenga i «Snøbrun». Foto: Dag Jenssen

I Snøbrun setter dramatiker og skuespiller Julian Karenga erfaringen med å være «dritten i midten» under lupen. I midten vil si midt mellom kulturer, verdensdeler og maktposisjoner. Om man har vokst opp i Tromsø og prater bredt nordlending, men samtidig har afrohår og brun hud, er man verken helt det ene eller det andre. «For svart for de hvite venna mine og for hvit for de svarte», som han selv sier i stykket. Gjennom monologen Snøbrun følger vi Karengas erfaringer med å vokse opp i Tromsø med norsk mor og tanzaniansk far.

Snøbrun


 

Dramatiker: Julian Karenga

Dramaturg: Øystein Ulsberg Brager

Regi: Huy Le Vo

Scenografi: Amund Ulvestad og Ingeborg Staxrud Olerud

Skuespiller: Julian Karenga

Lyddesign: Amund Ulvestad

Lysdesign: Ingeborg Staxrud Olerud

Dramaturgisk bistand/ytre øye: Maritea Dæhlin

Tekstildesign: Siv Støldal

For ungdom fra 16 år

Forestillingen er et samarbeid mellom Unge Viken Teater, Teater Ibsen og Hålogaland Teater

Manuset ble utviklet gjennom UNG TEKST, Unge Viken Teaters satsing på unge dramatikere, med støtte fra Dramatikkens Hus.

Urpremiere september 2021 ved Teater Ibsen, spilles siden ved Unge Viken Teater og Hålogaland Teater.

Anmeldelsen er basert på forestillingen ved Litteraturhuset i Oslo 3. februar 2022.

 

 

Julian Karenga. Foto: Unge Viken Teater

I et spenn

Stykket er utviklet gjennom Unge Viken Teaters talentprogram for dramatikerspirer. Snøbrun hadde premiere ved Teater Ibsen i Skien i september 2021, og forestillingen er et samarbeid mellom Unge Viken, Teater Ibsen og Hålogaland Teater.

Kort tid før oslopremieren ble setebegrensningene kulturtilbudet har levd med siden november, fjernet. Litteraturhuset i Oslo var dermed tettpakket med publikummere sittende skulder ved skulder. Snøbrun glir inn i husets fireårige storsatsning på afrikansk litteratur og kultur. Den skal «gi både barn og voksne i Norge mer nyansert kjennskap til Afrika og viktige globale spørsmål», ifølge daglig leder Suzanne Kaluza. Satsingen ble annonsert i november 2021, kort tid etter den tanzanianske forfatteren Abdulraznak Gurnah ble nobelprisvinner i litteratur. Med andre ord: Interessen for afrikanske stemmer øker. Karenga står i dette spennet når han forsøker å balansere det nordnorske og sørtanzanianske i Snøbrun. 

«Snøbrun» glir inn i Litteraturhusets fireårige storsatsning på afrikansk litteratur og kultur

Myten om den skumle, kriminelle og ikke minst voldelige svarte mannen lever i beste velgående

En ung manns tankestrøm

Utenom en rekke stoler og en stor sort lyskaster, er scenografien enkel. Det gir fullt fokus på Karenga, der han tar oss gjennom sin tankestrøm av erfaringer og emosjoner knyttet til å være svart mann i hvite Norge. Som da han ble mistenkt for å stjele telefonen til sin klassekamerat av læreren. Eller når kvinner foran ham på gata tar bena fatt når de ser ham gående bak seg. Som Karenga selv sier i stykket:

Bynne å se for mæ alle måtan det her sku spiltes ut
At alt folk sir om store mørke menn 
Dem e sint, voldelig og har diger kuk  

Høy, stor og med «godt utstyr». Myten om den skumle, kriminelle og ikke minst voldelige svarte mannen lever i beste velgående. Fra slavebundne svarte menn i den nye verden til afrikanske menn på kontinentet – svarte menn har lenge vært assosiert med frykt, vold og det som verre er. Et slikt syn vil etterhvert manifestere seg  hos den svarte mannen i en form for indre konflikt, mente den afroamerikanske sosiologen og panafrikanisten W. E. B. Du Bois (1868-1963). Han beskrev hvordan svarte mennesker i USA i tillegg til egen forståelse av seg selv, må se på seg selv slik storsamfunnet ser dem. De utvikler en hypervigilans, en slags årvåkenhet, som gjør at de alltid må tenke på om de blir oppfattet som tillitsfulle eller mistenkelige av den hvite majoriteten. 

Julian Karenga i «Snøbrun». Foto: Dag Jenssen

Karenga tar denne erfaringen på kornet, det gjør meg til tider uvel

Dobbeltsyn

«Tror den butikkansatte at jeg stjeler? Tror kvinnen foran meg at jeg skal overfalle og voldta henne? Vil jeg nok en gang bli stoppet av politiet?» Dette kalte Du Bois for double consciousness, på norsk dobbelt bevissthet. Disse tankene blir ofte avfeid som «amerikansk import» i det offentlige ordskiftet, sett på som en haug med woke talk som ikke gjelder vårt sosialdemokratiske, likestilte land. Når Karenga forteller om sine såre opplevelser i Norge, på tromsødialekt, sementerer han at dette ikke er amerikansk eksportvare, men en lokal, levd erfaring.

Karenga tar denne erfaringen på kornet, det gjør meg til tider uvel. Særlig scenen hvor en date beskriver ham på telefonen som «halvneger», er uhyggelig og får meg til å grøsse. Hans rant om hvorfor ordet slett ikke er nøytralt, men tvert imot vekker århundrelang traumehistorie, er gjenkjennelig for de av oss som til stadighet opplever å få vår menneskelighet fratatt på grunn av melaninmengden i huden.

Majoritetsblindhet

Denne doble bevisstheten er ofte usynlig for de som ikke har den, altså for flertallet. Ervin Krohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfunn, omtaler det som majoritetsblindhet i et innlegg på Utrop.no. Krohn forteller om samfunnsforsker og rullestolbruker Jan Grues erfaringer med å bruke kollektivtransport: «Kommer det en trikk som jeg kan bruke? Dette er et mentalt spørsmål en funksjonsfrisk aldri ville stilt. Det er et majoritetsprivilegium. Å slippe å bekymre seg for om man kommer inn på trikken,» skriver Krohn.

Dette er en virkelighet få må forholde seg til, men det betyr ikke at det ikke gjelder for dem som opplever det. Karengas styrke ligger i måten han formidler denne opplevelsen på. Han gjør det slik at de som har erfaringen, kjenner seg igjen, men samtidig slik at de som ikke har den, kan forstå.

Karengas styrke ligger i måten han formidler opplevelsen på

Foto: Dag Jenssen

Hva med meg? Oss?

«Dette stykket er skrevet for middelaldrende hvite menn», sier Karenga selv i ettersnakken etter stykket. Det understreker poenget om at det er de som står lengst unna erfaringen, som Snøbrun først og fremst er til for. Det trigger en veldig what about me-reaksjon hos meg. Jeg blir rett og slett provosert. Handler ikke stykket om oss? De av oss som faktisk lever med mistenksomme blikk i hytt og pine? Sørger for å alltid ha kvittering, smile bredt og prate med lys stemme, for å ikke vekke mistanke om at vi driver med noe vi ikke burde?

 

Julian Karenga i «Snøbrun». Foto: Dag Jenssen

Fra Tromsø til Tanzania

Videre går stykket over i en reise til det sørlige Tanzania, der Karengas far kommer fra. I 33 timer sitter han på bussen fra nabolandet Zambia, forteller han. Han beskriver en reise som bærer preg av idyll og gjenkjennelighet. Å vandre i forfedres trakter, møte masaikrigere, danse til den lokale populærmusikken bongo flava, og ellers gli inn i mengden på en helt annen måte enn han får gjort i Norge. Han er endelig hjemme, så på sin plass at han synger sin versjon av den vidkjente østafrikanske kjærlighetssangen Malaika. Han føler innpass, inntil en gjeng med barn i slumområder hilser ham som «Mzungu, How are You?» Mzungu er swahili for europeer og/eller hvit person. Han kan lite annet enn å svare høflig tilbake. Det oppleves meningsløst å rette på dem, da vil han bare påpeke sin svarthet og de vil på sin side påpeke hans europeiske bakgrunn, pass og muligens privilegier? Igjen dukker identitetskrisen opp.

Miriam Makeba synger Malaika. Mye av sangens popularitet skyldes henne.

I strupen på «tragic mulatto»

Og med det er vi i det som har blitt kalt for tragic mulatto/mulatta trope*, en stereotyp fremstilling av folk med blandet europeisk og afrikansk herkomst. Stereotypien innebærer ofte et deterministisk syn på disse menneskenes liv. Den oppsto i amerikansk litteratur på midten av 1800-tallet, og ble brukt til å advare mot miscegenation, altså seksuell omgang på tvers av rasene. Historiene som ble fortalt handlet ofte om at livene til personer med blandet opphav var så vanskelige at de til slutt endte opp med å begå selvmord. «Rather than blame racism for the challenges biracial people face, the tragic mulatto myth holds race-mixing responsible,» skriver journalist Nadra Kareem Nittle i Thoughtco.com.

Men Snøbrun ender ikke her, ved et selvmord som denne rasistiske stereotypen ofte vil ha det til. Snarere stadfester Karenga sin plass i verden der han står rak i ryggen fremst på scenen. Helt konkret i stykket er den plassen på kaia ved Hålogaland teater i Tromsø. Her hører han til. «Nordnorsk som faen», som han sier, uavhengig om huden er brunere eller om han har krøller i håret.

I en tid hvor norskhetsdebatten oppstår igjen, gjennom personlige beretninger i avisinnlegg eller musikk (for eksempel gjennom Karpe sitt nyeste album Omar Sheriff), utgjør Snøbrun en viktig brikke i dette landskapet.

Karenga stadfester sin plass i verden der han står rak i ryggen fremst på scenen

*​​ I følge Store Norske Leksikon betyr mulatt «… person av blandet hvit og svart avstamning. Betegnelsen har ofte nedsettende betydning med rasistiske undertoner.» Derfor bruker teksten blandet herkomst eller blandet opphav istedet.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·