Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Solo Oslo: Å bli møtt av sitt eget fremmedgjørende blikk

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 31. januar 2022

HVOR
MUNCH

Erfaringene fra pandemien gir Sandra Mujingas verk større resonans, mener Periskops kritiker. Vi anmelder «Solo Oslo» ved MUNCH.

↑ Fra Sandra Mujinga og «Solo Oslo». Foto: Munchmuseet

Høyt oppe i det nye Munch-museet finnes et stort, mørkt rom. Om man går inn en gang og rundt et hjørne, trer man inn i en annen virkelighet. Sandra Mujingas.

Solo Oslo


En utstillingsserie ved MUNCH som skal løfte frem den lokale kunstscenen i Oslo, både unge kunstnere og formidlere.

Det er planlagt fem soloutstillinger i perioden 2022-2026. Sandra Mujinga er første i denne rekken.

SOLO OSLO er støttet av Talent Norge og Canica.

Foto: Munchmuseet

Sandra Mujinga. Foto: Chai Saeidi

Prisvinnende kunstner

Oslo- og Berlin-baserte Sandra Mujinga er første kunstner i MUNCHs samtidskunstsatsing Solo Oslo. Serien skal løfte frem unge kunstnere og formidlere fra lokalmiljøet, med kurator Tominga O’Donnell i spissen.

Utstillingen åpner nærmere halvannet år etter planen. Dette skyldes pandemien, men også at selve museumsåpningen ble forsinket. Fra 2019, da arbeidet med utstillingen begynte, og frem til 2022, har Mujinga rukket å vinne flere prestisjetunge priser. Hun har også hatt en lang rekke utstillinger både i inn- og utland. Mujinga jobber med mange ulike materialer, og verkene består ofte av store vesener – både dyr og mennesker. Det grønne lyset og de mørke rommene går ofte igjen i hennes verk. Slik er det også her.

Sandra Mujinga


Samtidskunster med base i Norge og Berlin

Født 1989

Har tidligere stilt ut ved anerkjente institusjoner som Hamburger Bahnhof i Berlin og Swiss Institute i New York

Har vunnet flere internasjonale kunstpriser, blant annet Preis der Nationalgalerie 2021

Jeg tenker på S for Sandra, og jeg tenker på S for Solo (Oslo)

Bilder fra en annen verden

I det store, mørke rommet ruver tre metalliske, meitemarklignende objekter formet som store S-er. Jeg tenker på S for Sandra, og jeg tenker på S for Solo (Oslo). S-ene lyser grønt fra innsiden og er bygget opp som hanskene på en rustning: Med leddvise lag med plater. Tre store bokser, som egentlig er skjermer, rammer inn hvert sitt S-lignende vesen – de hører sammen, selv om de ikke står inntil hverandre. Det er de grønne ormene som projiserer videoene.

Inni boksen er bildet tydelig. Fuchsiafargede oljedråper brer seg utover som en Rorschach-test i kontinuerlig endring, men fargene forandrer seg. Det gjør formene også. På baksiden av boksene er bildene mer impresjonistiske, som flyktige landskap.

Fra Sandra Mujingas utstilling i Solo Oslo-rekken. Foto: Munchmuseet

Hele opplevelsen er omsluttende: Lyd og bilde og vesener gir en følelse av å være et annet sted

Som sci-fi

Rommet er i tillegg lydlagt. Lydbildet intensiveres, bygger seg opp, før det går videre i loop. Det er som et soundtrack til en sci-fi-film. Hele opplevelsen er omsluttende: Lyd og bilde og vesener gir en følelse av å være et annet sted. Jeg har lyst til å eksistere i nuet der inne, men jeg skulle ønske jeg kunne tatt med meg verket ut av rommet også – bevare det. Dette tror jeg ikke det bare er jeg som kjenner på. Selv om det eksplisitt står at det ikke er lov å filme, så gjør tilsynelatende alle det.

På første skjerm glimter en mystisk, fremmed figur, en blå «blobbete» ting med ett øye. Figuren er som et vesen fra japansk manga eller animé. Jeg begynner å tenke på Hayao Miyazaki-filmen Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal fra 1984, eller minner fra et dataspill jeg ikke lenger husker hva heter. Det strømmer tykke følehorn, eller er det hår, ut fra hodet til det blå vesenet.

Fra Sandra Mujingas utstilling i «Solo Oslo»-prosjektet. Foto: Munchmuseet

Konfrontasjon

Neste skjerm viser et landskap sett fra oven. Det er som om betrakteren flyr hurtig over det. Landskapet er som en rar, hinsides verden. Gold og forlatt, eller bosatt av noe vi ikke kjenner til. Jeg får igjen assosiasjoner science fiction, til fjerne planeter. Alienen – den fremmede – løper forbi i glimt. Hvor skal den hen? Flykter den, eller er den bare ikke interessert i å vise seg for meg?

Ved siste skjerm bygger det seg opp et crescendo, både i lydbilde og film. Det er som å se ned i en brønn med vann som kruser sakte i sirkler utover fra midten. Samtidig kan en skimte glimt fra videoene som ble vist på de to andre skjermene, men her, på den siste skjermen, ser det ut som om verdenen revner. Så kommer plutselig «blobben» mot meg. Den tar av seg hodet. Vesenet er et menneske, viser det seg. Er det en kvinne? Ansiktet forandrer seg litt etter hvert, så det er ikke så lett å si sikkert. Kanskje er det heller ikke så viktig. Hen har brun hud, svart hår og ser rett på meg. Vesenet holder fortsatt blikket mitt lenge etter at det har begynt å bli ubehagelig.

Foto: Munchmuseet

Følelsen av å være en observatør som trer inn i en annen verden og lar sansene føre meg gjennom er overskyggende

Den fremmede

Jeg liker hvordan det å skrive om denne utstillingen sporer meg i så stor grad inn på det visuelle som det gjør.. Det er rett og slett en visuell utstilling. Det høres kanskje rart ut å si det om en kunstutstilling, men ofte tar jeg med meg kunsten videre som refleksjoner. Det betyr ikke at jeg ikke reflekterer underveis og etterpå her også, men følelsen av å være en observatør som trer inn i en annen verden og lar sansene føre meg gjennom er overskyggende. Spesielt ved første møte.

En ting som bidrar til denne følelsen av å være i noe, er at lyden og bildene på skjermene er så sømløse. Når man beveger seg innover i rommet, fra skjerm til skjerm, ser det hele tiden ut som man får en fortsettelse. Selv om den blir litt ulik hver gang. Rekkefølgen man besøker boksene på er dermed ikke så farlig.

Foto: Munchmuseet

Mujinga har lenge vært opptatt av mennesker som blir dehumanisert, og hvordan det er å være «den andre»

Dehumanisering

En ting jeg blir gående og tenke på, er hvem dette vesenet i videoene er. Hva gjør det på planeten? Hvorfor konfronterer det betrakteren? Det er som å bli møtt i døra av sitt eget fremmedgjørende blikk. Kroppen vi ser er fremmed, spennende og litt skremmende, men det er bare et menneske. Et menneske som nettopp også har blitt pålagt de samme kvalitetene (fremmed, spennende, skremmende) på grunn av en tilsynelatende uvesentlig ting som hudfarge.

Denne tolkningen passer også med det Mujinga sier selv, i videoen der hun snakker om sitt eget kunstnerskap. Hun sier at hun lenge har vært opptatt av mennesker som blir dehumanisert, og hvordan det er å være «den andre»[1] – altså en del av en gruppe som skiller seg ut, forenklet og redusert til stereotypier – men at hun har begynt å se på det som noe mer positivt.

Fremmedgjort superhelt

Dehumanisering, å frata mennesker deres menneskelighet, er en dyp avgrunn som kan føre til splittelse og brutal vold. Det interessante med verket til Mujinga er at hun kobler denne fremmedgjøringen av en kropp med at vesenet egentlig fremstår som en slags superhelt. Idet vesenet kler av seg selv, blir vi som betraktere avkledd i vårt blikk på vesenet som den andre. Dette, sammen med at Mujinga ikke overforklarer noe i verket, men lar bildene snakke for seg selv, ser jeg som styrke. Her er det vi som er gjestene, ikke vesenet. Selv videoene vises gjennom øynene til noen utenomjordiske, ormelignende vesener. Som jeg nå tenker ser ut som S-er, mer for Sandra enn for Solo (Oslo). Dette tolker jeg klart som positivitet knyttet til å være en utenforstående.

Det interessante med verket til Mujinga er at hun kobler fremmedgjøringen av en kropp med at vesenet egentlig fremstår som en slags superhelt

Videoene vises gjennom øynene til noen utenomjordiske, ormelignende vesener. Foto: Munchmuseet

Utstillingen vil nok treffe blink for en stor gruppe ungdom

Erfaring er ikke teori

Det er ikke noe formidlingsopplegg for barn knyttet direkte til denne første Solo Oslo-utstillingen. Det gjør heller ikke noe, for verket, ja egentlig bare det mørke rommet i seg selv, vil nok oppleves skummelt eller på kanten til skummelt for mange små.

Utstillingen vil nok derimot treffe blink for en stor gruppe ungdom. Referansene til spill, anime og annerledeshet er intuitive. Særlig fordi det igjen er gjort så sømløst og lite insisterende. Som betrakter er man bare med på en reise i en annen verden, det er ingen som forteller oss noe om hva vi skal tenke eller tro. Formidler Zeenat Amiri oppfordrer også til denne intuitiviteten gjennom sitt formidlingsprosjekt knyttet til utstillingen. Hun ønsker å trygge betrakteren på å stole på sin egen erfaring gjennom sin sanselige tilstedeværelse i rommet, og til syvende og sist sin egen tolkning av verket.

En verden som trengs

Selv om det trolig har vært ille å utsette den første Solo Oslo-utstillingen med halvannet år, tror jeg erfaringene fra pandemien gir Sandra Mujingas verk større resonans. For selv om det er mange viktige tema å snakke om her, så var den mest umiddelbare opplevelsen nettopp en følelse: Lyd og bilder som flyttet meg fra tid og rom. Til et fremmed og lite gjestmildt sted på den ene siden, men på den andre siden en vakker, spennende og omsluttende verden.

Et slikt rom trengs i møte med det som har vært den absurde virkeligheten i to år nå. Jeg ser frem til å følge Sandra Mujinga videre, og til fortsettelsen på Solo Oslo.

Etter bildet og annonsene kan du se Periskops videointervju der Åsta Sparr og Sandra Mujinga utforsker begrepet «skjønnhet» i kunsten.

Foto: Munchmuseet

Noter

[1] Uttrykket kommer opprinnelig fra Simone de Beauvoirs bok Le Deuxième Sexe fra 1949, på norsk kalt Det annet kjønn. «Den andre» refererer her til kvinnen som underlegen mannen.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · ·