Søtt, men stereotypt teater

I forestillingen møter vi to mennesker i et helt alminnelig parforhold: ham, Jo, og henne, Bess. De elsker hverandre, men krangler støtt og stadig så busten fyker, som oftest over bagateller. Han vil være smartere enn henne, og briljerer med vanskelige bøker.

Hun blir fornærmet og såret av arrogansen hans. Han vil gjøre henne glad igjen ved å lage mat, men nekter å ta oppvasken etterpå. Hun blir sint, han blir sintere, og snart raserer de leiligheten sammen. Og slik fortsetter det. Underveis blir handlingen avbrutt av en mystisk blåkledt fe som dukker opp for å tenne stjerner på nattehimmelen, og en humørfylt forteller som forklarer publikum hva som foregår.

Varme øyeblikk

Her er mange varme og treffende øyeblikk fra hverdagsliv og familieliv, og skuespillerne har et godt samspill som gjør det hele underholdende og lettbent. Jo og Bess er kledt som stereotype nerder med krøllet parykk og store briller, og oppfører seg deretter. De er komisk hjelpeløse og fastlåste til tider, mens også hysterisk morsomme. Scenografien er enkel og intelligent: en leilighet innredet etter geometrisk perfeksjon, med en rullende kjøkkenbenk som midtpunkt. Hyller og knagger i sirlig orden pryder veggene. Alt er gjennomtenkt og funksjonelt, uten at det går på kompromiss med følelsen av at det er mennesker vi har med å gjøre.

Det er fortelleren som utmerker seg mest i forestillingen. Han har en jokerposisjon med lisens til å bevege seg i hele scenerommet, og fungerer slik som brobygger mellom sal og scene. Han styrer tempoet og får opp stemningen med gitarspill og glimt i øyet, og lik en overbærende onkel ser han mildt på de kranglende elskende mens han spør seg selv, oss, og dem hvorfor de ikke kan være lykkelige. Iført et særdeles kledelig og maskulint skjørt er han også den minst stereotype karakteren på scenen, og spiller med en uanstrengt og engasjerende tone som appellerer til publikum.

Fastlåste kjønnsroller

Forestillingen er basert på en barnebok av forfatteren Joke van Leeuwen, utgitt i 1992 under tittelen «Niet Wiet, wel Nel» (som også er den nederlandske tittelen på forestillingen). Den virker best egnet for barn i tidlig skolealder og opp til mellomtrinnet, slik det er anbefalt i festivalprogrammet. De litt eldre barna i salen under forestillingen virket litt for gamle til å oppleve en så enkel fremstilling av kjærligheten som barnslig krangel. Selv om det var mye latter, var det også noen som ikke var like begeistret, og jeg vil tro stykket passer bedre for dem som er noen år yngre.

Fortellingen er enkel og lettfattelig i sin helhet, men noen ganger kan det rett og slett bli forenkelt fremstilt. Jo og Bess er som støpt i kjønnsrolleformer fra en svunnen tid, og ingen av dem gjør noe som stiller spørsmålstegn ved deres respektive maskulinitet og feminitet. Det er Jo som trives best med kompliserte, mannlige oppgaver, og som ikke gidder å ta oppvasken. Bess bryr seg mer om utseendet når de skal ut, trøstespiser når hun er lei seg, og straffer seg selv i et forsøk på å skape skyldfølelse hos den hun er sint på.

Stykket er et godt eksempel på hvordan vi mennesker er flinke til å såre dem vi er aller mest glad i, men gjennom forenklingen blir fortellingens moral at meningen med livet er å lete etter lykken i relasjonen mellom ham og henne. Disse kjønnsrollene kunne med fordel vært mer utfordret, for barn og unge er både kjente og komfortable med helt andre familiesituasjoner og parforhold enn det som fremstilles her.

Suppe og kjærlighet

Vi kan alle, voksne som barn, underholdes og lære av stereotyper, men barn og unge fortjener også kunst som tør å gå dypere i problematikken. Heldigvis heves forestillingen av godt samspill og engasjerte skuespillere, og når den merkelige feen møter oss i vestibylen med dampende kjærlighetssuppe etter forestillingens slutt, ønskes det varmt velkommen før publikum forsvinner ut i bergensregnet.