Sjeldent vellykket lydteater for småbarn­­

Fire voksne menn i primærfargede knestrømper og gymsokker spretter rundt på scenen. De er hester og høns, kamerater, utforskere og sangere, mens barna sitter på spisebrikker rundt i en ujevn sirkel.

Som i mange andre forestillinger for målgruppen 0-3 år er forunderlig en sentral kvalitet, men Stemmestammen er mer enn absurdteater med sterke farger og rare bevegelser. På sitt beste er det stramt regissert musikkteater som blander løse hverdagselementer som småprat og lekeslåssing med finpussede øvelser som flerstemt sang og unison dans.

Forestillingen veksler mellom imponerende sang, stram koreografi, og en leken og fri henvendelse til enkeltbarn der det passer seg. Stemningen er en deilig blanding av avslappet og høytidelig, og forbindelsen mellom utøvere og barn lager et fellesskap i rommet ­– selv om scene/sal-oppsettet i Studio 2 på Dansens Hus egentlig begrenser barna til passive tilskuere.

Fysisk teater og barokkopera

Det er Karstein Solli som står bak forestillingen. Stemmestammen er laget «for fire mannlige utøvere», og kretser rundt mannsstemmen – en frisk idé i seg selv. Solli har lang erfaring med å lage forestillinger for småbarnsgruppen, og man kan skimte bakgrunnen hans i mye av Stemmestammen: Den aktive henvendelsen til barna vitner om pedagogisk forstand, og samspillet mellom utøverne baserer seg i stor grad på fysisk teater og mime-elementer – kanskje arv etter Sollis Jaques Lecoq-skolering og mime-utdannelse fra Amsterdam.

Men det er bruken av mannsstemmen som skiller Stemmestammen fra andre, fysisk orienterte småbarnsforestillinger. Ibrahim Fazlic, Alexander Aarø, Geir Hytten og Øystein Elle er medskapende kunstnere som snakker, nynner, synger, gauler, hoier og hvisker, alene, i harmoni og i disharmoni.

Stemmen som bærende element introduseres fra første øyeblikk, idet en av utøverne hoier ut over klyngen av barnehagebarn og medfølgende voksne som venter utenfor scenerommet. Noen lyder unnslipper enkelte av de tøffeste barna som svar, og gjør åpningen til et gryende call-and-response-øyeblikk – det grunnleggende musikalske ritualet. Det er et elegant grep, og denne stemmeutforskingen følges opp inne i scenerommet.

Forestillingen består av en rekke ulike situasjoner der utøverne enten spiller på hverandres lyder eller på hverandres bevegelser. I én scene går vi fra en barokkarie fra Elles klare kontratenor til felles sjømannsralling. I en annen smyger utøverne seg fra kinn til kinn og gir hverandre klemmer. I en tredje dundrer de rundt i lokalet som vrinskende hester og får gulvet til å vibrere i dunderet. Det fineste er kanskje mot slutten, der bjeller over lydanlegget utgjør akkompagnementet til Elles lyse stemme, mens de andre fyller ut harmoniene i en stemningsfull sang.

Språklig forvirring og manglende dramatisk høydepunkt

Likevel fremstår noen ting litt uforståelige – bokstavelig talt. Utøverne veksler mellom ren gibberish, kav trøndersk, engelsk og tullefransk uten at vekslingene får noen betydning. Det tar en stund før ekte språk kommer inn i forestillingen, og jeg merker jeg blir litt skuffet når ord og mening introduseres – når oppmerksomheten ledes mot språklig mening, mister stemmen i seg selv noe av sin magi.

Og selv om forestillingen er proff og smidig i overgangene mellom scener og situasjoner, er det som om det mangler en overbyggende dramaturgi. De 40 minuttene er sjelden kjedelige, men uten et klart klimaks – i det minste en konflikt eller en tydelig friksjon – ligger følelsen av kostbart tidsfordriv ubehagelig nært. Det er ikke sånn at en forestilling behøver å ha en klassisk dramatisk oppbygning med høydepunkter, vendepunkter og avslutninger. Men jeg tror en viss utvikling i materialet ville gitt mer liv, mer aktualitet og betydning til denne.

Målgruppeteater og -kriterier

I målgruppeteater som dette, der publikumsgruppen defineres som et forholdsvis snevert alderssegment, mener jeg at måten stykket tar opp i seg publikums reaksjoner og engasjement må ses på som en del av verket. Her hersker det ingen universell konsensus, men det virker som Stemmestammen har tatt høyde for dette fra starten av. Rammene i småbarnskunsten blir automatisk annerledes enn i teater for voksne, der negative reaksjoner faktisk kan være et kvalitetstegn. Det mange elementer i spill i denne diskusjonen, men en hovedforskjell er at negative reaksjoner som utrygghet og frykt kan være mer fundamentale, og dermed også mer skadelige, for helt små barn som ikke nødvendigvis ser forskjell på virkelighet og teaterscenen, enn for voksne i en teatersituasjon de lett kjenner igjen som fiksjon.

Det betyr ikke at all performativ kunst for små barn må være myk og koselig. Men det betyr at de som lager kunst for barn ikke kan se bort fra barnas reaksjoner på samme måte som de som lager kunst for voksne kan. Dette vet naturligvis de fleste som lager kunst for småbarn, men det vil ikke si at dette er lett å gjennomføre. Det kan være vanskelig å forutse barns reaksjoner mens man er i produksjonsfasen, og enda vanskeligere å ta innover seg barns reaksjoner når man så befinner seg i forestillingssituasjonen.

Her virker det imidlertid som både produksjonsfase og fremføringsfase har funnet en god tone med målgruppen sin. Og utøverne velger hvilke barn (og voksne) de skal interagere med erfaren omhu. Dersom et av kriteriene for en god småbarnsforestilling er at publikum lar seg engasjere, sitter forholdsvis stille og følger med, må Stemmestammen sies å være vellykket.

Men det er langt fra forestillingens eneste kvalitet. Den er godt tenkt, imponerende gjennomført og nennsomt fremstilt for målgruppen. Jeg håper den får et langt liv i småbarnskretser.