Striden om Lilledalen

Nå på sensommeren har forlaget Vigmostad & Bjørke valgt å gi ut en ti år gammel skjult perle av Jakob Martin Strid på norsk. Mimbo Jimbo lager kunst er et kjempemorsomt lite smykke av en bok om lek og kreativ skaperkraft. Fortellingen er bildedrevet, og har få og ukompliserte karakterer. Utgivelsen fungerer som et comic relief: Et betimelig pusterom og en påminnelse om at god litteratur ikke alltid behøver å være så politisk potent – noen ganger må det være lov med litt uforpliktende moro. (Boka er for øvrig også en særdeles presis leksjon i samtidskunstteori).

Men her skiller den seg med all tydelighet fra de siste årenes bøker om Mimbo Jimbo og vennene hans. Serien om den lille blå elefanten begynte som enkle bildebøker, men de siste utgivelsene er karakterdrevne små tegneserieromaner. Utviklingen er verdt en nærmere undersøkelse.

Mer enn bare moro

For etter hvert som bøkene har vokst seg stadig mer omfangsrike, har de også skapt tilsvarende mer kontrovers. Det hele toppet seg med beskyldninger om mobbing og tykkfobi i I form med Tapiren!, det nyeste tilskuddet til universet.

Misforstå meg rett: Alle bøkene om Mimbo Jimbo er ultrakomiske. Men et minst like viktig kjennetegn er den velbalanserte vektingen av det fellesmenneskelige og det politiske i kunstnerskapet. Ofte kombineres sylskarp kulturanalyse med beundringsverdig fintfølelse for og forståelse av menneskepsyken. Riktignok er Strids kulturkritikk rettet mot markedsliberalismens umyndiggjøring av hver og en av oss, framfor politisk anerkjennelse for mindre privilegerte grupper. Men denne typen aktivisme bør det også være plass til i barnelitteraturen.

Mer treffsikker og slagferdig kulturkritikk skal man lete lenge etter.

Tykkfobi og mobbing?

Vanligvis anses det for litt av en begivenhet når den anerkjente tegneserieskaperen slipper en ny barnebok. Som mannen bak klassikere som Den utrolige historien om den kjempestore pæra (2012), er Strid vant med å høste både lovord og priser. I Sverige ble riktignok nonsens-diktboka Mustafas kiosk (2009) trukket tilbake fra forlaget på grunn av beskyldninger om reproduksjon av rasistiske stereotypier. Verken i Danmark eller her hjemme fant kritikken feste. Men ved dette årets begynnelse ble Strid i likhet med den nittitallsironiske Gaupe-tegneren fra Oscarnominerte Verdens verste menneske innhentet av våkne aktivister. De mente I form med Tapiren! (heretter også kalt tapirboka) var uttrykk for fatshaming, og denne gangen var det kun få kulturskravlere som tok ham i forsvar.

Kontroversen rundt Tapiren og hans tykkfobiske krokodillevenn bør forstås i lys av Lilledalens skapelseshistorie. Men frikjenner en nærlesning av de foregående Mimbo Jimbo-bøkene suksessforfatteren fra dommen den panskandinaviske kulturoffentligheten nå har felt over ham?

Tilbake i tapirform  

For dem som ikke har fått med seg ståheien, kan jeg gi en kort beskrivelse av scenen som har vekket harme. Det er altså snakk om en tapir i barnebursdag. Han blir med og leker gjemsel etter å ha spist et lass av søtsaker. Når han endelig blir funnet, sitter Tapiren fast i pappesken han har gjemt seg i. Etter litt styr og ståk får vennene ham ut, men da har han tatt form av pappesken og blitt firkantet. Nå settes et massivt gjenopprettelsesprosjekt i gang, derav tittelen I form med Tapiren!. En tapir hvis meget gjerne og helst brennkvikt vil tilbake til sitt, i egen beskrivelse, «kjekke» gamle jeg.

I prosessen blir han kastet, badet, stappet og rullet av vennene som jobber iherdig med å hjelpe ham å oppnå det forfatterstemmen omtaler som «normal» og «perfekt» tapirform. Den eneste som ikke involverer seg særlig i prosjektet er Krokodillen, som godter seg over Tapirens ulykke, og finner oppstyret ganske underholdende.

Lite sensitivt

Det som har fått kultursinnene til å koke og anmeldere til ty til beskrivelser som «tykkfobisk», er først og fremst Krokodillens replikk: «Bestandig er det noe styr med den fettklumpen» og beskrivelsen hans av den firkantede som en «tjukk tapir». Det er også insisteringen på at Tapiren skal måtte tilbake i en bestemt form for å kunne godtas som normal. Noen har, som kroppsaktivist Christina Sand Henriksen, påpekt at Tapiren fremstår uvelkommen i fellesskapet, og at dette kan få tykke barn til å føle seg enda mer utenfor. Klassekampens anmelder Jonas Bals går så langt som å kalle vennenes behandling av Tapiren mobbete, og han vil ikke godta Strids tilsvar, hvor forfatteren forklarer hvilke relasjonelle dynamikker han forsøker å fremstille.

Strid kunne saktens ha gjort mer for å distansere seg fra Krokodillens lite sensitive ordbruk. For eksempel kunne han gitt en av de andre karakterene jobben med å påpeke at det ikke er ok å kalle folk fettklump. Kanskje er det også unødvendig å bruke en såpass kjip betegnelse i en barnebok overhodet. At Tapiren faktisk ikke er tykk – problemet hans er jo firkantformen – gjør jo bare Krokodillens utsagn verre.

For når tjukk brukes som skjellsord i en situasjon hvor det ikke engang gir en riktig virkelighetsbeskrivelse, blir det ekstra tydelig hvordan Krokodillen – eller bør vi heller si den kulturen han er en del av – vurderer tjukke folk. Men, om boka unnlot å tillegge karakterene (ganske grove) feil og mangler, eller la sterke føringer for hvordan leseren bør forholde seg til karakterenes tvilsomme holdninger – ville det fortsatt være en Strid-bok? Og kanskje burde vi, som Informationens anmelder Anita Brask Rasmussen skriver, snakke om de problematiske sidene ved boka med ungene heller enn å avskrive hele prosjektet?

Bemerkelsesverdig realisme

Beskyldningene om mobbing og victim blaming gir lite mening for meg. Jeg synes relasjonene mellom karakterene er bemerkelsesverdig realistiske og nyansert fremstilt. De rare, dysfunksjonelle og noen ganger kjipe måtene vi oppfører oss på, behandles med inkluderende humor og varme. Mimbo Jimbo-universet har aldri tatt mål av seg å være politisk på en måte som ivaretar forskjellighet etter woke-malen, og det kan man jo mene mye om. Tapirboka er genial som kritikk av perfeksjonsjag og smal normalitetsdefinisjon, og ikke minst i sin evne til å vise fram hvor plundrete det kan være å forholde oss til andre folk på gode nok måter.

Men før vi kommer tilbake til de delene av tapirboka jeg mener er verdt rosende nærlesning og ytterligere diskusjon, vil jeg ta med leseren på en tur innom bøkene som leder fram til denne. For å forstå hvilken verden vi har å gjøre med, og kompleksiteten i det kunstneriske prosjektet som I form med Tapiren! springer ut fra, bør vi se nærmere på hvordan karakterene og universet vokser fram.

Skapertrang

Den aller første boka i serien, Mimbo Jimbo (2010) er en bildebasert historie om en liten blå elefant som utfolder seg skapende ved å bygge sitt eget helikopter. Deretter må han imøtekomme en hel masse utfordringer med kreative og svært uventede løsninger. Flodhest og bestevenn Mumbo får ikke plass i helikopteret, og må henge under i tau. Det gjør ham utsatt for både plutselige dukkerter og taggende apekatter. Det som for leseren fremstår som enda et hinder, blir på neste oppslag igjen omformet til suksess: Graffitien forsvinner lett med en ny nedsenking i havet, og apemor står klar med bananer som kompensasjon for barnas bøllerier – bananer som senere brukes som ammunisjon mot en skummel krokodille.

Bok nummer to, Mimbo Jimbo har det gøy (2011), er skåret over samme lest som første. Denne gangen lager Mimbo Jimbo en bil, som totalvrakes før den gjenoppstår som fly ved hjelp av en oppklippet parasoll og til slutt ender som speileggmaskin.

Å skape et jeg

Så, et par år senere, kommer den mer poetiske, for ikke å si episke, lille fortellingen Mimbo Jimbo og de store elefantene (2014). Her forlater Mimbo Jimbo den trygge Lilledalen, og reiser til jungelen for å møte de ville elefantene. Han ser nemlig ut til å ha blitt opptatt av å utforske egen identitet, og finner svar i møte med røttene sine. Han føler tilhørighet med de ville og kloke elefantene, og tar med seg den utvidede selvinnsikten tilbake til fellesskapet i Lilledalen. I den fjerde boka, Mimbo Jimbo besøker en venn (2014) slenger Mumbo med på reisen, som denne gangen går til venninnen Nina. Hun bor i et spennende og annerledes land så langt unna at man må ta fly, og de to vennene møter den nye kulturen med stor nysgjerrighet. Her får de spise både sushi og brødskiver med ost, og dra i svømmehallen og på kunstmuseum. Mimbo Jimbo lager verdens råeste kastanjemonster og oppdager at han vil bli kunstner. Ved avskjed mottar de hvert sitt kyss fra Nina som de begge rødmer av.

Slik utfolder fortellingene fra Lilledalen seg organisk, og Strid lodder litt dypere for hver nye bok. De første fire bøkene viser hvordan Mimbo utvikler jeget sitt i møte med omgivelsene. Vi er altså i utviklingspsykologiens verden, og foreløpig forgår det hele på en fredelig og ukomplisert måte.

Eventyr og symbolikk

I Mimbo Jimbo og den lange vinteren (2015) utvikles formatet ytterligere. Denne boka er blitt dobbelt så tykk som de foregående. Oppslagene er blitt større og handlingen mer kompleks. Her møter vi enda flere karakterer – blant andre dukker den omstridte Tapiren og Krokodillen opp for første gang.

Men foruten Mimbo Jimbo, som framstår modig, handlekraftig og nysgjerrig, har karakterene ennå ikke fått tildelt mange personlighetstrekk. Det er symbolene som bærer historien. Når det nærmer seg vår, tines ikke snøen i Lilledalen, det blir i stedet enda kaldere, og dalen snør helt ned. Mimbo Jimbo graver seg rundt fra hus til hus og samler alle innbyggerne, før gjengen finner et mystisk vandrende hus de kan varme seg i. Snart møter de eieren Igor Spratolnovitsj, som viser seg å være skyld i nedfrysningen – noe han er svært lei seg for. Han har ved en feiltagelse sluppet løs Vinterens ånd, og får hjelp fra dyra – og tre små russiske hekser i Adidas Superstars – til å fange Vinterens ånd i en solmaskin, slik at våren atter vender tilbake til Lilledalen.

Karakterene får liv

Neste bok tar opp tråden der den forrige slapp – ved den kjempestore lyspæra fra Igor Spratolnovitsjs solmaskin. I Mimbo Jimbo bygger et fyrtårn (2016) blir pæra utgangspunkt for nok et kreativt prosjekt. De modigste av dyra som var med på å redde Lilledalen fra den kalde vinteren er nå i ferd med å danne en liten gjeng. De forholder seg alle til byggeprosjektet på hver sin måte. Den nerdete Post-geparden er mest opptatt av boka han leser – nærmere bestemt historien om Baron von Rumpelstumpel og hans dobbelt-zeppeliner-luftskip «Den Flyvende Fare». Den lojale, pliktoppfyllende bestevennen Mumbo lar Mimbo holde på og bidrar når han blir bedt om det.

Men Tapiren er ikke villig til å stå på sidelinjen. Han stiller kritiske spørsmål og krever å få ta del i prosessen – selv om han har null peiling på fyrtårnbygging og egentlig bare er i veien. Her kan man allerede ane en viss irritasjon fra de andre dyra. Når Baron von Rumpelstumpels luftskip stiger ned fra tåka og gjengen pepres med kanonskudd, er Tapirens første impuls å angi Mimbo som mannen bak fyrtårnet. Men da det viser seg at den fryktinngytende baronen bare vil takke fyrtårnmakeren for å ha reddet skipet fra å krasje i Andesfjellene, står han gjerne fram som medskaper av tårnet.

Mumbo Jumbo på heltereise

Så, i 2019, kommer Da Mumbo Jumbo ble kjempestor, som mottas med overbegeistrede anmeldelser og nominasjon til Nordisk råds litteraturpris. Boka byr på dypere innsikt i karakterene og relasjonene mellom dem, og bringer oss dermed stadig nærmere en forståelse av hva som egentlig foregår mellom dem i I form med Tapiren. På dette tidspunktet står det i hvert fall klart at Strid har gitt Tapiren rollen som Lilledalens skyggefigur – og den skal han på ingen måte få unnslippe. Allerede på vaskeseddelen ser vi ham fanget i en tapirfangemaskin, styrt og trolig også konstruert av den kreative og handlekraftige helten Mimbo Jimbo.

Denne gangen dreier det hele seg om en litt mindre sannsynlig helt, Mimbo Jimbos bestevenn Mumbo Jumbo. Som Mummitrollet er den hjemmekjære, pliktoppfyllende og litt engstelige flodhesten utstyrt med en meget omsorgsfull og tilstedeværende mor. I motsetning til Mimbo Jimbo er han langt fra drevet av noen eventyrlyst eller skapertrang, og han har heller ikke et snev av Tapirens vilje til makt i seg.

Her videreutvikles altså det symbolske potensialet i eventyrsjangeren. Bakgrunnen for heltereisen Mumbo Jumbo motvillig legger ut på er – og her kan vi trekke linjer til Tolkiens Frodo, så vel som Alice i eventyrland – et høyst prekært problem. Mumbo er nemlig blitt forstørret til ti ganger egen størrelse ved å spise «mysteriesopp». Han glir dermed ikke lenger sømløst inn i omgivelsene, og er, Gud forby, plutselig til bry for de andre innbyggerne i Lilledalen. Den eneste som kan redde ham, er Baba Jaga, den ville sibirske heksa som bor i et hus vandrende rundt på ben fra høner.

Å bli venn med sin indre heks

I det slaviske eventyret om Baba Jaga, er huset virkelig levende – det snurrer og danser rundt. Som symbol for psyken, slik Clarissa Pinkola Estés tolker det i klassikeren Kvinner som løper med ulver, peker huset – og eieren av det – mot en side ved eventyrets protagonist, lille Vasilisa, som hun er nødt til å komme i kontakt med. Vasilisa er som Mumbo et eksempel på det man ofte kaller «flink pike» – pliktoppfyllende og tilpasningsdyktig i den grad at det blir selvutslettende. Det opprørske, selvhevdende og autonome som Baba Jaga representerer, har ikke vært tilgjengelig for noen av dem tidligere. Kanskje kan Baba Jaga hjelpe Mumbo å fri seg fra rollen som føyelig mammagutt og lojalt sidekick til vennen Mimbo. For å bli liten igjen er han ikke bare nødt til å godta å være til bry – han må faktisk også trampe ganske hardt i bakken for at heksa skal ta ham på alvor og trylle ham tilbake til rett størrelse.

Tilbake i Lilledalen, på det som ligner et reality show-sett hvor alle reisedeltagerne intervjues om det de har vært med på, benytter Tapiren anledningen til nok en gang å overdrive sin egen rolle i dramaet. Han regisserer vekk pinlige episoder der det synes hvor feig han er, og unnlater å nevne sin første, spontane reaksjon på Mumbos ulykke: «La oss alle gå inn i skogen og spise mysteriesopp – så blir vi ALLE gigantiske dyr! Og da blir vi kjent som GIGANTDYR-DALEN, og alle vil frykte og respektere oss!!». I epilogen, ført i pennen av Krokodillen, skjønner vi at det har gått som det måtte gå. Tapiren har i alle fall blitt diger, og raver nå rundt og roper «Vis respekt for den gigantiske tapir».

På nest siste oppslag har Strid tegnet seg selv og sønnen inn i fortellingen, og lar ham komme til orde med et ganske godt poeng: Burde det ikke skje noe nytt og uventet når Tapiren spiser soppen – ettersom soppen kalles mysteriesopp, og ikke forstørrelsessopp? Og på siste oppslag ser vi Tapiren i kubeform – ravende rundt og ropende: «Vis respekt for den firkantede tapir!»

Flyveboka – en dystopi

Boka med den fengende tittelen Flyveboka. Reisen til monsterøya (2020) har fått et horisontalt avlangt format, og veksler som den forrige boka mellom tegneserieruter og digre, detaljrike oppslag. I en palett av turkis, gult, grønt og rosa, med tette referanser til japansk kawaii-kultur, er den en fryd for øyet. Men den er definitivt også den mest urovekkende i serien.

I denne historien følger vi Minna, det første kvinnelige gjengmedlemmet i Strids univers så langt. Minnas lillebror Austin er forsvunnet etter å ha undersøkt en vindmaskin som blåser ham av gårde. Også denne gangen trår Baba Jaga hjelpende til. Ved bruk av et magisk armbånd gir hun Minna flyveegenskaper, og armbåndet tar henne til Monsterøya. Med på lasset får hun et lite knippe av karakterene fra Lilledalen; Mimbo, Post-Geparden, Lille gule katt – og Tapiren. Tapiren gjør seg igjen relevant allerede på vaskeseddelen, og det er tydelig at han verken har gitt opp kampen om protagonistrollen, eller mistet noe av den urokkelige tilliten til egne evner: «Folk burde innse at JEG er selve SJELEN i denne boka! Strid burde lage en bok om bare MEG! Gi folk det de vil ha!».

På monsterøya finner de Austin – som viser seg å være en liten fascistisk fyr i gul japansk maskotdrakt. Han kommanderer rundt på tre gedigne, men veldig søte og klumsete monstre, som minner mest om kjæledyr. Ifølge Austin selv kontrollerer han dem med «mental psykoteknikk». De er hans monstre og han hersker over dem! Ulikt dyra i Animal farm lar de seg fornøyd bosse rundt. De ser heller ikke ut til å ha noe imot å bli kalt fettberg eller bli dyttet rundt med en trestokk. Artig nok er det Tapiren som bringer inn den klassiske dyrefabelen med en direkte referanse: «Menneskene undertrykker dyrene!», roper han indignert som respons på Austins slavehold.

Dukkemesteren

Austin og monstrene er funnet, men så oppdager vennene at de magiske armbåndene er forsvunnet. Som i de foregående bøkene, er det slående hvordan ting ordner seg om man bare lar dem få utfolde seg. Det er bare å puste med magen og ha tillit til at ting blir på en måte man kan leve med. Man kan jo heller ikke vite hvilke muligheter fremtiden vil åpne for. Plutselig snubler man over et hvelv som viser seg å inneholde en elgitar som aktiviserer et missil som frigjør flypiller til monstre – og så er man på vingene og på vei hjem igjen.

Slavetemaet understrekes med nok en uventet referanse. Det er nemlig tittelsporet til Metallicas klassiske konseptalbum Master of Puppets Tapiren presser seg til å få spille på elgitaren, og som iverksetter missilet.

Det er også noe dypt foruroligende ved siste oppslag før epilogen – hvor Austin og Minna er kommet hjem igjen til det koselige lille, Lindgren-aktige huset sitt. Det er blitt mørkt ute, men gjennom vinduene kan vi skimte søsknene gjennom hvert sitt vindu. I det ene ser vi Minna skuende utover byen (kanskje kontemplerende over den mildt sagt begivenhetsrike dagen?). I det andre sitter Austin dypt konsentrert – over et rikt utvalg automatvåpen. Mens de søte monstrene ligger ubekymrede utenfor huset og glor på en iPad, klargjør den lille diktatoren våpnene med en liketil og profesjonell mine.

Kombinasjonen av den Kawaii-inspirerte estetikken og det dystopiske innholdet gir en ubehagelig følelse, samtidig som det jo selvsagt også er morsomt. Jeg undrer meg egentlig litt over at anmelderkorpset (og Politiets etterretningstjeneste!) har latt Austins oppførsel gå upåaktet hen. Dette er jo langt dystrere enn både Krokodillens diskriminering og Tapirens overdimensjonerte ego. Jeg leser det som bilde på den mørke tida vi lever i. Som de dumme monstrene, eller Metallicas marionetter, lar vi oss fornøyd sjefe rundt av algoritmer som holder blikket vårt festet til skjermen og hvordan vi tar oss ut på den – mens vi egentlig burde gjøre oss klare for Armageddon. Muligens ikke i form av en tungt bevæpnet åtteåring i maskotdrakt, men likevel.

En narsissist av en tapir?

Så er vi kommet til I form med Tapiren, og den omdiskuterte bursdagsfesten som finner sted hjemme hos Austin og Minna i Hjerteveien. Klassekampens anmelder reagerte som nevnt på at Tapiren ble gjort ansvarlig for det han så som vennenes mobbing. Nærlesningen min av de foregående bøkene bekrefter inntrykket av at forfatterstemmen nok tillegger Tapiren mye av ansvaret for situasjonen han er endt opp i. Hans gedigne ego og gjentagende mas om å få hele scenen for seg selv – kombinert med en ukontrollerbar appetitt – har satt ham i en knipe han nå krever at vennene hjelper ham ut av.

Men vennene mobber ham definitivt ikke – de forsøker på utrettelig vis å stille opp for ham, om enn på en måte som kan være destruktiv. Bals sier han reagerer på at Tapiren «rulles rundt og snakkes om, ofte med slett skjult irritasjon, som om han selv ikke er til stede». Tapiren har all grunn til å føle seg tingliggjort, for vennenes iherdige rulling og stapping lar oss forstå ham som umyndiggjort objekt. Men her er det ganske så tydelig at Strid viser fram noen destruktive mekanismer, heller enn å stille opp idealer for ok oppførsel. Jeg synes oppslagene sier mer om hvordan velmente strategier for å hjelpe kan slå feil. Faktisk minner behandlingen litt om hvordan helsevesenet har nærmet seg pasienter med avhengighetsproblematikk.

Betente relasjoner

I bokas epilog har Strid tegnet inn Charles Bukowski, som litt betenkt sitter med den hovne nesa si ned i en bok som ser ut til å handle om Tapiren. Som anmelder Walter Wehus peker på, refererer nok bildet av Bukowski til Strids affinitet for motkultur. Men den amerikanske forfatteren var også litt av en drukkenbolt, med en hel haug narsissistiske trekk. Selvbiografiske og dokumentariske framstillinger tyder ikke på at han har vært noe særlig lettere å leve med enn Tapiren.

Det er både komisk og tragisk når Tapiren i siste oppslag sitter i en lenestol som ligner en trone, og vennene står i kø for å fylle ham opp igjen med lassevis av is, cola og pizza. Krokodillen er den eneste som uttrykker skepsis mot de andres iver etter å delta i med-avhengigheten.

Slik gir tapirboka faktisk et ganske presist bilde av hvordan avhengighet virker inn på relasjoner. Når det er sagt, kan vi bare spekulere i hvilke saker Tapiren har vært utsatt for som gjør mindreverdighetskompleksene så uhåndterbare at han må blåse opp egoet sitt til en størrelse som gjør ham plagsom for folka rundt ham. Han er usympatisk på en måte det ikke er så lett å sette fingeren på, og i hvert fall ikke artikulere som kritikk, og irritasjonen vi ser hos vennene er nettopp et ikke-artikulert korrektiv til oppførselen hans.

Fellesmenneskelige erfaringer, hvis det er lov å si

Posthumansimen advarer oss betimelig nok mot å ta det menneskelige for gitt som avgrensbar kategori til det ikke-menneskelige. Og den kritiske teorien viser fram det frigjørende i å rette oppmerksomheten mot hvordan kulturen vår tilrettelegger for bestemte grupper framfor andre. Men man skal holde tunga rett i munnen for ikke å overforenkle.

En Bukowski-entusiast som står meg nær, trekker ofte fram evnen hans til å vise det fellesmenneskelige i situasjoner mange finner det vanskelig å identifisere seg med. Motstanden hans ligger i å vise det gjenkjennbare i sjelelivet hos folk som av en eller annen grunn lever på utsiden av samfunnet. Den kompliserte sårbarheten bak en fyllekrangel eller et barslagsmål beskriver han usentimentalt og uten å henfalle til nedlatenhet. Jeg synes Strid gjør noe av det samme.

Det som foregår mellom bokpermene, er med andre ord uhyre komplekst. Her er diagnoser nok til både samfunnet og den enkelte innbygger i Lilledalen. Bøkene om Mimbo Jimbo blir dermed ikke politiske på den måten mange forventer i dagens barnebokfelt. De tydeliggjør ikke enkeltgruppers privilegier eller viser fram forskjeller eller undertrykkelse, men forsøker å trekke fram det vi dypest sett har felles. Ingen av oss er snille hele tiden, men i Strids varme og inkluderende univers er det plass til dem som ikke bare viser solsiden sin. Det være seg narsissistiske tapirer, med-avhengige tigermødre eller passiv-aggressive krokodiller. Her kan man si og gjøre alt mulig dumt uten å måtte være redd for å bli avlyst i neste bok.

Men er det kunst?

Når dét er sagt, er det litt ironisk at den søte og ukompliserte Mimbo Jimbo lager kunst kommer på norsk akkurat nå – kort tid etter bruduljene rundt den kontroversielle tapirboka. Som i de andre bøkene fra denne tiden, er nemlig hverken Tapiren, Krokodillen eller for den saks skyld noen av de andre dyra i Lilledalen tillagt replikker. De brukes utelukkende som malerutstyr. Hadde tilsvarende skjedd med Tapiren i 2022, ville han nok fort ha skreket opp om sensur og kanselleringskultur.

Fortellingen starter ved et blankt lerret, som over de påfølgende sidene blir til et enestående kunstverk. Gjennom prøving og feiling og impulsive handlinger, har Mimbo Jimbo til slutt produsert et digert og imponerende maleri som genierklæres på stedet og øyeblikkelig kjøpes inn av Guggenheim-museet.

For Mimbo Jimbo holder det ikke med pensler og fingermaling. Som en ekte action painter i tradisjonen etter Jackson Pollock, beskyter han lerretet med tennisracket. Han tester også Mumbo Jumbos evne som malingsrull, men blir liksom ikke helt fornøyd. Først når han uforvarende sklir på et bananskall, og river med seg et bredt utvalg av Lilledalen-karakterer som lander i en haug oppå lerret, blir resultatet bra.

I 2010, året før boka ble gitt ut i Danmark, lanserte BBC den fortsatt høyst severdige Goldsmiths: But is it Art? hvor vi følger (og inviteres til å le av) et knippe studenter fra den prestisjetunge kunstutdanningen ved Goldsmith’s i London. Studentene famler seg fram til ofte ganske uinteressante verker uten særlig gjennomarbeidede konsepter. Serien fremmer noe av den samme kritikken som NRKs noe nyere episode av Folkeopplysningen, hvor programleder Andreas Wahl stiller ut egenproduserte bilder under navnet til en anerkjent norsk kunstner. Gjennom intervjuer med besøkende, får han konstatert sin mistanke: Kunstverdenen er en stor, selvhøytidelig bløff, hvor folk bare later som de klarer å skille kvalitetsverk fra møl.

Bananer på museum

Jeg synes Strids fremstilling av kunstverdenen er langt mer imøtekommende – det er jo tross alt et fantastisk bilde Mimbo har malt. Det som for det utrente øye kan se ut som umotiverte innfall, kan jo like gjerne være uttrykk for Mimbo Jimbos dype forståelse av den moderne kunsthistorien. Hvem vet, kanskje er tennisballskytingen en intensjonell hommage?

Også er det neppe tilfeldig at det er en banan involvert i kunstverkets tilblivelse. Bananen har nemlig en helt spesiell plass i kunsthistorien, særlig blant dem som prøver å gjøre humor på den innenfra. Den spøkefulle bananen dukker opp både i Andy Warhols ikoniske The Velvet Underground-cover og Gorilla Girls-kollektivets ironiske henvisning til den. Noen husker kanskje Angus Fairhursts digre sorte banan i Tate Britain eller overskriftene da Guggenheim kjøpte inn «The Comedian» av Maurizio Cattelan – en banan festet til veggen med gaffateip.

Samtidskunsten er ikke bare selvhøytidelig og utilgjengelig, den er også et rom for lek og tull, eksperimentering, prøving og feiling. Vi kan lære mye av Mimbo Jimbos uredde testing. Ofte skjer det gode ting når vi setter oss selv ut av spill og lar tilfeldighetene råde. Det mest komiske ved kunstverdenen er at folk ofte prøver å gjøre prosessen så innmari mystisk. Og det viser Strid på glimrende vis at den ikke behøver å være.

Artikkelen fortsetter etter bildet og annonsene.

Treffsikker kulturkritikk

Kan man forestille seg noe mer mandig enn å fyre løs med sprutende guffe på et gigantisk lerret for på den måten å sette sitt velfortjente avtrykk på kunsthistorien?

Det er lett å gi tidligere nevnte Anita Brask Rasmussen rett i at Strid gjør lite for å utfordre kjønnsstereotypier. Derfor er bøkene også konforme og ufarlige, mener hun. Lilledalen er sterkt maskulint kjønnet, og at det er påfallende at de få kvinnene vi møter enten er hekser eller omsorgsfulle mødre – og sånn sett representerer velkjente psykologiske arketyper som blir springbrett for heltenes utvikling, heller enn virkelige karakterer.

Men det kunstneriske prosjektet er selvsagt likevel politisk potent. Bøkene handler om menneskepsyken, og hva som skjer med den i møte med et gjennomkapitalisert, algoritmestyrt konkurransesamfunn som gjør normalen stadig trangere og heller bensin på bålet til perfeksjonsjaget. Krokodillen og vennene jobber knallhardt for å presse Tapiren tilbake i normal, perfekt tapirform – en formendring som kun foregår på det ytre planet. Så lenge han ser ut slik vi forventer av en tapir, oppmuntres han til å fortsette i samme selvdestruktive spor. Som Strid selv skriver i tilsvaret til kritikken:

«De herrer og damer tyk-aktivister skulle tage at trykke på tapir-pyt-knappen og gå efter de reelle og langt mere dybtliggende problemer, nemlig sociale medier, som vi allesammen – OGSÅ woke venstrefløjsaktivister – er dybt og usundt viklet ind i».

Det er et viktig poeng Strid bringer fram her – at også vi som mener vi ønsker radikal endring og bekjempelse av urettferdighet, er «dypt og usunt» viklet inn i noen samfunnsstrukturer som forsterker impulsen vår til å gjøre oss selv til varer. Dermed blir verdiøkning, det være seg i form av stram rumpe, stor vennegjeng eller viktig jobb, til selve meningen med livet. Historiene fra Lilledalen kan inspirere oss til å vende blikket innover, og deri ligger bøkenes GIGANTISKE politiske potensial.