Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Superkrim: Når Fantorangen blir kriminell

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 8. april 2022

Det vitner om fleksibilitet og en viss nytenkning når «Superkrim» kan tillate Fantorangen å oppføre seg forbrytersk – og motivere det med skikkelsens velkjente rettferdighetssans og egalitære verdensbilde, skriver Einar Aarvig.

↑ Fra årets «Superkrim». Noe - ganske mye - er råttent i statskanalens kriker og kroker. Er det Fantorangen som har vært på ferde? Foto og grafikk: Geir Evensen / NRK

Angst knyttet til arbeidsplassen er den viktigste drivkraften i de forbryterske historiene i NRKs Superkrim. De overskridende gjerningene som begås er sjelden direkte kriminelle, de er akkurat passe ondsinnede narrestreker – utført for å klatre i hierarkiet eller hevne seg på kolleger som har mistet bakkekontakten. Motivene for overtredelsene er forståelige i dette nesten-virkelige Marienlyst-universet, befolket av temmelig usympatiske utgaver av ymse fjernsynsprofiler.

Disse tildragelsene – mer om dem senere – går, til sjangeren å være, noenlunde ikkevoldelig for seg. Kunne NRK dratt på litt?

Superkrim


NRK Supers årlige krimserie

Produsent: Anne Marie Nørholm

Manus og regi: Christoffer Alve, Stian Presthus, Maria Scheen Schülller, Kristine Brøndbo Dons

Vises i år for 11. gang

 

Barn elsker mord

De yngste kulturkonsumentene er nemlig ganske hardføre, ifølge Cappelens Damms egenreklame for barnekrim: «Barn elsker også tyveri, overfall og til og med mord. Barn liker å leke detektiver, så bøker om barn og ungdom som løser mysterier og forbrytelser, har vært svært populære gjennom tidene.» Forlaget gir også en forklaring på årsaken: «Mange av bøkene er veldig uskyldige og helt uten grusomheter, mens andre kan være litt tøffere. Noe av det som er fint med krim, er at leseren blir engasjert og aktivisert til å prøve å løse mysteriet eller krimgåten selv. Klarer man å gjette løsningen før detektiven får det til?»

Å løse krimgåter har vært en populær del av norske Disney-utgivelser i flere tiår. Allerede på 1980-tallet kunne leserne bistå Mikke Mus og Politimester Fiks i etterforskning, det gjaldt å kikke nøye på hver eneste rute: Var det egentlig et innbrudd? Glassbitene ligger jo på utsiden av vinduet!

I 1997 lanserte Tine det som skulle bli en påsketradisjon: Krimgåter på melkekartongene. Gåtene ble presentert i Donald-tegneren Arild Midthuns runde strek og med krimplott av forfattere som Gunnar Staalesen, Anne Holt og Jo Nesbø. Da melkeprodusent-samvirket avsluttet samarbeidet i fjor, resulterte det i Dagsnytt 18-debatt mellom Staalesen og TINE-direktør Frode Fimreite.

Noe av det som er fint med krim, er at leseren blir engasjert og aktivisert til å prøve å løse mysteriet eller krimgåten selv

Det er whodunit-pusling som gjelder i påsken

Solveggvennlig

Hva er det med den særnorske kombinasjonen av påske og krim? En sublimering av vårens mysterium – et uttrykk for at vi strever med det tilbakevendende livets gåte? Er det også derfor så mange nordmenn trekker til vinterlige landskap når det endelig begynner å spire og gro?

Det får blir en annen diskusjon. Men den årvisse melkekartong-krimmen og voksen-NRKs hang til britisk mysterieløsning er tydelige indikatorer på at det er whodunit-pusling som gjelder i påsken. Krim som aktiviserer leserens indre detektiv, ikke den som fråtser i meningsløse voldshandlinger og drap. Sannkrim, for eksempel om økonomisk eller organisert kriminalitet er heller ikke særlig kvikklunsj- eller solveggvennlig.

Fra årets Superkrim. Hvem er forbryteren? Og er det egentlig noe gøy å jobbe i NRK? Foto og grafikk: Geir Evensen / NRK Super

Årets sesong er mer helstøpt og konseptuell enn tidligere

Skjelett og lyn

Å gjette, gruble – eller snarere dedusere seg frem til riktig gjerningsperson er hele premisset for Superkrim, NRKs krimgåter for barn som denne påsken går inn i sin ellevte sesong. De unge seerne må gjøre jobben alene. Uten å hjelpe eller få hjelp av noen «detektiv», vi blir tatt inn i historien av en allvitende forteller, myndig stemmelagt av Stig Henrik Hoff:

«I NRK skjer det mye som mange ikke vet noe om. Og jeg skal fortelle noen av historiene.»

Intrikat musikk, skumle, blå-monokrome fremstillinger av klassisk Marienlyst-bygningsmasse som Radiohuset, Store Studio og tv-resepsjonen setter stemningen, før vignetten poengteres av en logo med skjelett og lyn. Årets sesong er mer helstøpt og konseptuell enn tidligere.

Perla frå NRK Super. Dukkeførar er Ingunn Thon. Foto: NRK

Språkpolitisk sau(s)

I første episode informerer fortellerstemmen om Språkkråka, en pris som tildeles en NRK-ansatt som ikke makter eller evner å følge rikskringkasterens strikte språkregime. Grammatikkyndige Rima og Perla skal avgjøre hvem som blir den uheldige mottakeren. Rima og Perla? Det gis ingen utførlig presentasjon, det er meningen at den NRK-fortrolige seer umiddelbart skal identifisere dem som nyhetsanker Rima Iraki og den hallingdøltalende tøydukkesauen Perla – kjent fra sangprogrammer for de aller yngste.

Fra første stund fremstår tonen som NRK-intern og svakt sarkastisk. Mens bildene viser en vegg med tidligere vinnere, påpekes det at ingen av dem lenger har jobber i statskanalen. Tøyfiguren Flode gikk til Det Norske Teatret, Jon Almaas til TVNorge.

Problemet med å finne en ny språklig versting-kandidat er at Perla er for snill. Hun ser forbi P3-programleder Nate Kahungis tilsynelatende vansker med kj-lyden. Til slutt gjenstår to kandidater: Monsterdukken Zook, som aldri har uttalt annet enn gutturale grynt gjennom hele sin lange NRK Super-karriere og som påberoper seg å tilhøre en minoritet. Og Chris Omdahl, spillkommentator i NRKs Youtube-satsing Flippklipp som «forurenser det norske språket» med vendinger som «level up», «game over» og «random loot».

Problemet med å finne en ny språklig versting-kandidat er at Perla er for snill

Det blir språkbaluba i NRK under årets «Superkrim». Fra venstre: Rima Iraki, Språkkråka, Zook, Chris Omdahl og Perla. Foto og grafikk: Geir Evensen / NRK

Paragrafparadoks

Rima siterer retningslinjene, nærmere bestemt paragraf 2.3: «Det bør ikke brukes ord eller uttrykk som er lite kjent eller uforståelig for målgruppen.»

Her ligger et ørlite paradoks: Forstår alle i Superkrim-målgruppen denne lovteksten? Det er ikke poenget, hovedsaken er at juryvervet har gått til hodet på Rima, som i Perlas og etter hvert våre øyne blir stadig mer maktgal og urimelig. Når «vinneren» av språkverstingprisen kåres på Dagsrevyen er det navnet hennes som befinner seg i  konvolutten. Hvem byttet den ut?

Alle har motivasjon – Zook og Chris vil ikke gjøres til skam og Perla føler seg overkjørt.

Røpealarm: Den skyldige er Chris. Du la vel merke til at konvolutten hadde kullstift-flekker, og at det var nettopp denne kunstformen den unge programlederen drev med?

En struktur tegner seg: En nidkjær og maktgal NRK-profil blir for nidkjær og maktgal og utsettes for en forbrytelse

Forvalte varemerket

Krenkelsene i de øvrige episodene har tilsvarende lav alvorlighetsgrad, nesten alltid utløst av både ofrenes og gjerningspersonenes nervøse yrkesstolthet. En struktur tegner seg: En nidkjær og maktgal NRK-profil blir for nidkjær og maktgal og utsettes for en forbrytelse. Publikum inviteres til å gjette gjerningsperson ut fra tre mistenkte.

Kniving på arbeidsplassen er det tematiske navet i et univers som blander fiksjon og realisme: Episode 2 skal ha oss til å tro at programleder Christian Strand er NRKs nye økonomisjef og nå vil han, med stram mine og enda strammere sveis, kutte ned på stillinger. Det går utover programskaper Stine Buer, som gestalter en glad kokk, rollefiguren Alfa fra Superheltskolen, og noe mer virkelighetsbaserte Victor Sotberg, som ikke er enig i måten Strand skal «forvalte varemerket» hans på.

Senere i sesongen får det forbryterske konsekvenser når en egosentrisk variant av Selma Ibrahim utelater andre fra en dansevideo, når barne-tv-skurken Daidalos forlanger krone og septer i en fotosession med Dan Børge Akerø, når Abubakar Hussain feiger ut under en skrekkfilminnspilling og når Kåre Magnus Bergh – høy på seg selv – lager dårlig stemning under det som skulle være et trivelig påskeverksted.

Nye og gamle NRK-superhelter i NRK Supers «Superkrim». Foto og grafikk: Geir Evensen / NRK

På både selvsikkert og humoristisk vis presenterer NRK seg som et elevert univers, en fantasiverden med sin egen logikk og naturlover

Sitt eget superheltunivers

Nok et paradoks: Superkrim spøker med spisse albuer blant NRK-ansatte, nådeløs New public management-tankegang og «forvaltning av merkevarer». Det siste er noe serien bedriver selv – i aller høyeste grad. Kanskje det er en nødvendighet i dagens fragmenterte medielandskap, der selv medlemmer av samme husstand ikke aner hva de andre konsumerer på sine ulike skjermer?

Med tre lineære kanaler og enda flere «plattformer» er det ugreit å holde oversikt bare over det som foregår i og på NRK. Superkrim knytter bånd mellom ulike programmer og målgrupper. Den gir voksne seere kortfattede introduksjoner av Wanda og bibliotek-serien Bablo, Oskar fra skoledramaet Klassen og tidligere nevnte Alfa og Perla. Øistein Bache, Linda Eide og Silje Skjemstad Cruz gir barna en pekepinn om stemningsleiene i hva foreldrene ser på.

Slik skaper Superkrim et fellesunivers, der skikkelser fra ulike NRK-solsystemer interagerer, der karikerte versjoner av Dan Børge Akerø, Selda Ekiz og Kåre Magnus Bergh med stor selvfølge omgir seg med fiksjonsfigurer ment for barn og ungdom.

Bevisst eller ikke har altså statskanalen skapt sin egen variant av Marvel og DCs superheltvirkeligheter. På både selvsikkert og humoristisk vis presenterer NRK seg som et elevert univers, en fantasiverden med sin egen logikk og naturlover. Et sted hvor røntgensyn og reformer på arbeidsplassen har like stor betydning for intrigen.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Fra NRK Supers «Superkrim». Foto og grafikk: Geir Evensen / NRK

Forbryterske Fantorangen

Det er dermed ikke formålstjenlig å legge for mye ressurser i åstedet for denne handlingen. Alt foregår i relativt uglamorøse kontorer, korridorer, studioer og andre fellesområder på Marienlyst, der plakater for eldre suksesser som Skavlan og Offshore minner oss på NRKs storhet.

Det er ikke så verst elegant å forene denne presentasjonen med krimsjangeren på en barnevennlig måte. Det vitner om fleksibilitet og en viss nytenkning når Superkrim kan tillate Fantorangen å oppføre seg forbrytersk – og motivere det med skikkelsens velkjente rettferdighetssans og egalitære verdensbilde.

I Superkrim, som i så mye annen påskekrim, trumfer gåteløsningen historiefortelling og andre fiksjonsvirkemidler. Ved å operere i et kjent univers slipper dessuten skaperne å bruke tid på å introdusere de medvirkende, vi er allerede fortrolige med deres bakgrunner og psyker. Og som på melkekartonger og i Donald-blader, klarer disse puslekrimnovellene seg utmerket uten mord.

Så: Nei, Superkrim trenger ikke dra på, verdenen den tegner opp er interessant og overskridende nok i seg selv. Det ligger en selvtillit i å konsentrere ugjerningene rundt jobbrelaterte følelser, det er som om serien vet at et drap ikke ville løst noen problemer uansett. Aktørene er dessuten kjølig beregnende. Her begås ingenting i affekt. Og er ikke mord et litt … overbrukt virkemiddel i sjangeren?

Tyveri og overfall er det derimot mer enn nok av i de korte episodene.

Anmeldelsen er basert på seks av ti episoder

Det vitner om fleksibilitet og en viss nytenkning når Superkrim kan tillate Fantorangen å oppføre seg forbrytersk

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·