Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

– Taktil litteratur gir en meropplevelse for alle

SJANGER

Intervju, Nyhet,

PUBLISERT

mandag 8. august 2022

Mange synshemmede baserer en god del av sin sanseverden på berøring. Derfor har organisasjonen KABB sammen med IKO-forlaget laget en bok som skal være en taktil totalopplevelse for barna. De store forlagene er lunkne til å gjøre det samme. 

↑ Taktile utgivelser kan komme i mange formater. Til venstre: «Kirkeboka mi» fra IKO-forlaget og KABB, foto: KABB. Til høyre: Oppslag fra den tilrettelagte utgivelsen av «Til huttetuenes land» utgitt av Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek. Foto: NLB

Kristent arbeid blant blinde og svaksynte (KABB) er en frivillig organisasjon som arbeider for å fremme aktiv deltakelse i samfunn og kirke gjennom likepersonsarbeid, likestilling og bedrede livsvilkår for syns- og lesehemmede. Kirkeboka mi av Sindre Skeie er gjennom dette prosjektet ikke lenger bare bok, men en fortelling plassert i en eske. Den er formet som et lite hus (eller kirke, om du vil), har fem trefigurer som kan lekes med og følges av en innlest fortelling med musikk.

Kirkeboka mi, som ofte deles ut til fireåringer i Den norske kirke, er med denne utgaven ganske unik. Ikke bare i kirkelig sammenheng, men i generell litteraturformidling til svaksynte og ikke-seende gjennom måten den formidler illustrasjoner til ikke-seende på.

«Kirkeboka mi» av Sindre Skeie og Henning Trollbäck. Foto: IKO-forlaget

Øyvind Woie er generalsekretær i KABB. Foto: KABB

En blind forteller

Periskop tok en prat med generalsektretær i KABB, Øyvind Woie, om Kirkeboka mi og om hvordan barnelitteratur kan bli mer taktil og inkluderende. Denne taktile boka er noe utenom det vanlige, også for dem.

– Tradisjonelt sett hadde vi lest inn Kirkeboka mi som lydbok, men utviklingen i den senere tid viser at en lydbok ikke er nok. En lydbok er bare en tekst som er litt dramatisert. Denne gangen bestemte vi oss for at vi ville lage en taktil utgave. Da ble det fort klart at istedenfor å bare lese inn, skulle vi bruke en forteller, forteller Woie.

Det naturlige valget var å bruke en blind forteller. Woie mener det skaper identifikasjon i forhold til de som skal bruke den. Hege Finnset Eidseter er forteller i lydboka.

Hvordan visualiserte dere boken for mennesker som ikke ser?

– Vi lagde figurer man kan kjenne på. Figurene: en engel, et hjerte, en larve, sommerfugl og et menneske, finnes jo i historien. Barna kan lytte til fortellingen og kjenne på figurene, leke med dem, kanskje smake på dem. Derfor er det viktig at de er av god kvalitet, forteller Woie.

Sammen med Dalsgren designbyrå jobbet de med å gjøre boken så taktil som mulig. Tanken om å bruke og utforme pappen boken skulle pakkes inn i, til noe barna kan kjenne på, dukket opp. Det kunne blitt et kors, eller bare en eske, men så ble det med form som en kirke.

Utviklingen i den senere tid viser at en lydbok ikke er nok

Slik kan den taktile utgaven av «Kirkeboka mi» brukes. Foto: KABB

De minste leser ikke punktskrift

Boken er populær også blant seende barn og foreldre.

– Vi har klart å lage et produkt som gir en meropplevelse for alle. Her kan barna male på pappen, og de kan ta med seg egne figurer og leke med dem i papp-kirkehuset. Vi har solgt en del bøker til folk som jobber med utviklingshemmede i ulike aldre, også voksne. For å gjøre opplevelsen ekstra taktil, er det svidd inn et vindu og bokstaver i papp-overflaten.

– Mange synshemmede baserer en god del av sin sanseverden på berøring. Det ser vi for eksempel ved lesning av punktskrift, der hender og fingre blir svært viktig. Men de minste barna kan ikke lese punktskrift. Punktene i boksen er ment for de foresatte. Punktskrift i seg selv er en gøy og taktil ting. Lydversjonen er en CD-plate eller QR-kode der du kan spille av boka direkte på mobilen eller på iPad, forteller Woie.

Illustrasjon fra «Kirkeboka mi» av Sinde Skeie og Henning Trollbäck. Foto: IKO-forlaget

Når man jobber med kunst for synshemmede, må man legge bort alt det visuelle man omgir seg med

Blir blinde på det visuelle

Når man jobber med kunst for synshemmede, må man legge bort alt det visuelle man omgir seg med. I en sterkt bildefokusert verden, er dette en utfordring for seende – men også en inspirasjon.

– I dag er det innmari mye som er visuelt, som folk som ikke ser, går glipp av. Vi ønsker å gi dem en annen type sanseopplevelse. Folk som ser kan også nyte godt av det. Dette spesielle feltet der vi jobber med folk som ikke ser, inspirerer oss til å legge til rette uten synssansen. Da skjer dette litt magiske rare, rett og slett.

Mye handler om symboler, forteller Woie.

– Nå jobber vi med synstolkning. Vi skal for eksempel synstolke Oslo domkirke. Da skolerer vi oss på hva som er på innsiden. Så samler vi fakta om kirken og kunsten i punkt- og storskrift og inviterer til en guidet tur om symbolikk, farger, kirkekunst og arkitektur. Folk som ser, synes også at det er ganske stas, for plutselig forstår de mye mer av symbolikk, hvorfor fargene er som de er og så videre.

Det er viktig for KABB at barna som føler seg ekskludert, kan oppleve at her kan de være best. Idéen om Kirkeboka mi kan brukes til mye mer, mener Woie.

– Hvis forlagene skal bruke taktile ideer, må de snakke med de folka som er synshemmede. Vi blir blinde selv på alt det visuelle. Vi klarer ikke å være kreative på noe annet enn det vi skjønner selv. Barn som ikke ser, har ofte forholdt seg til lyd som det mest kreative. Vi driver for eksempel med LAN-party for blind ungdom, der de spiller dataspill uten å se skjermen, bare ved å bruke lydene. Det er en artig opplevelse som gir et annet perspektiv, forteller han.

Heidi Jannicke Andersen er forlagssjef i IKO-forlaget. Foto: IKO

Dyrt å produsere

Kirkeboka mi er utgitt hos IKO-Forlaget, som gir ut produkter og bøker for og om barn og unge. IKO-Forlaget er det største forlaget for utdelingsmateriell i Den norske kirke. Forlagssjef Heidi Jannicke Andersen forteller at de i utgangspunktet skulle lage ny 4-årsbok. Tilrettelagt litteratur er på ingen måte billigvare, opplyser hun.

– Den taktile formen er ekstremt dyr å produsere. Det vil aldri kunne bli masseproduksjon av den, den er altfor kostbar. De taktile elementene er fire til fem figurer som er skåret ut for hånd. Emballasjen er en spesialproduksjon. I tillegg er det brent inn et motiv utenpå, som også er gjort for hånd. Hvis du produserer 5000 eksemplarer i et lavkostland, kan man kanskje få det til. Men dette er produsert i Norge. Da får man ikke gjort det rimelig, fordi det er håndarbeid, forteller hun.

Det ligger mye utviklingsarbeid bak boken. Andersen er usikker på om den kan komme inn i det kommersielle markedet.

Det å lage de taktile elementene og sette dem sammen med en fortelling som i utgangspunktet er en bok, er rett og slett et annet fag og format enn det vi i forlagsbransjen driver med og kan. Det må læres. Dessverre har alt fokus i forlagene vært på hvordan vi kan gi ut god litteratur i digitalt format i framtiden, ikke minst i skolen. Undervisningen har blitt tvunget inn i en digitalisering. Kanskje kan dette bli en motreaksjon? sier hun håpefullt.

Dessverre har alt fokus i forlagene vært på hvordan vi kan gi ut god litteratur i digitalt format i framtiden

Oppslag fra NLAs tilrettelagte versjon av «Hva sier reven?» av Bård Ylvisåker, Vegard Ylvisåker og Christian Løchstøer. Foto: NLB

Therese Solbjørg jobber i bibliotekteamet ved Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB). Foto: NLB

Gis ut få taktile bøker tilrettelagt for svaksynte

Det finnes noen taktile bøker for små barn utgitt av de største forlagene i Norge. Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug har eksempelvis noen slike bøker. Dette er tøybøker, kartongbøker (brett-ut), bøker med knitring og ulike lyder og overflater, og bøker med pels når det for eksempel handler om dyr. Forlagene Periskop har snakket med, er lunkne til å satse større på dette. Flere av forlagene peker på at det kommersielle markedet for slike bøker er for lite, og at de er for dyre å produsere.

Therese Solbjørg i bibliotekteamet ved Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB), bekrefter at det utgis få taktile bøker tilrettelagt for blinde og svaksynte barn kommersielt i Norge.

Anette Diesen er et sentralt navn når det gjelder kommersielle utgivelser på feltet. Det siste prosjektet hennes med bokpakken Små-rim er fra 2016. Vi kjøper og oversetter enkelte titler fra det franske forlaget Les Dogits Qui Revent, men i hovedsak produserer vi bøkene våre selv. Enten som egne prosjekter, eller samproduksjon med våre søsterbibliotek i Sverige og Finland, forteller Solbjørg.

Utsnitt fra Roald Dahls «Dustene» i NLBs tilrettelagte versjon. Foto. NLB

Når man utformer noe universelt, ser man at flere får nytte av det

Appell for seende

Hovedutfordringen med taktile produksjoner er at de er svært kostbare og tidkrevende å lage.

– For mange forlag vil det nok være vanskelig å få til prosjekter som bærer seg økonomisk. Taktile bøker har tradisjonelt henvendt seg til en veldig smal målgruppe, men disse bøkene kan ha en appell for mange lesere og kan fremmes for et bredt publikum., sier Solbjørg.

NLB produserer 2-3 taktile titler i året, forteller hun, og disse titlene er til utlån. NLB er opptatt av at de taktile bøkene også skal ha en appell for seende.

– De skal være visuelt pene, av god kvalitet og skape interesse også utenfor målgruppen. Når man utformer noe universelt, ser man at flere får nytte av det. Selv om våre produksjoner er laget med tanke på synshemmede barn, ser vi at bøkene også brukes av barn med andre typer funksjonsnedsettelser, forteller hun.

Når NLB produserer taktile bøker, er de opptatt av at bøkene skal være oppdatert samtidslitteratur som barn kan relatere til.

– Blinde barn har samme interesser og behov som alle andre barn. For oss er det viktig å gi et tilbud som minner mest mulig om det som finnes i et vanlig folkebibliotek, sier Therese Solbjørg.

Foto: Norsk lyd- og blindeskrifbibliotek

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · ·