Tam jungel, men lekent spill i nye «Jungelboken»

Da Jungelboken ble spilt på Bryggeteatret i 1989 var jeg der tre ganger. Etterpå hørte jeg kassetten i filler, og ennå kan jeg ta meg i å nynne på sangene. Jeg husker også godt min storebrors irritasjon over tekstene da kassetten ble spilt i bilen. Særlig mislikte han teksten «Den enes død er den annens brød, yeah, yeah, yeah». Allikevel var det med en barnlig iver og nostalgi jeg på toget til Lillehammer denne uken skjønte at det var denne versjonen jeg skulle få se igjen. Jeg trodde på en måte Bryggeteatret og Tom Sterri som Baloo hadde gått i glemmeboken sammen med Felix kino, men så var det plutselig som at det skulle vekkes til liv igjen. Musikalskeptikeren i meg kjente på en forsiktig entusiasme.

Nå skal det sies at Jungelboken i denne versjonen har vært satt opp igjen siden urpremieren i 1989, blant annet på Det Norske Teatret i 2000. Opplevelsen av at den hadde gått i glemmeboken handler vel så mye om meg og mitt barndomsminne som av faktisk praksis. For selv om jeg som voksen heller mot å være enig med den mye større broren min om at tekstene er rare, så var det også noe som traff meg i 1989, noe som har et potensiale til å treffe nye generasjoner barn som kan synge «yeah, yeah, yeah» i sine respektive bakseter.

Tam jungel

Til tross for at jeg kjenner på en iver og optimisme, er det noe som skurrer når jeg kommer inn i Maihaugsalen på Lillehammer. Scenografien ser ikke egentlig ut som noen jungel, men som Hakkebakkeskogen med blomster. Lars Halvor Andreassen som Mowgli er iført jeans og joggesko og Thomas Jørstad Pettersen er kledd som om han er en vital bamsefar med vest og rutete skjorte. Det er skikkelig lite jungelaktig. Her har de hatt muligheten til å skape et undringsrom som utforsker utkledning og teaterlek, og så har de valgt å gjøre det så trygt og gjenkjennelig som det går an. Det gjør ikke jungelen spennende eller utfordrende, men gir den en viss tamhet helt fra start.

Det er imidlertid mange av kostymene som er fine. Alle sammen er laget av Christina Lovery, og særlig kostymet Julia Küster har på seg som Shere Khan viser hvor effektivt kostymer kan brukes til å utforske de ikke-menneskelige sidene av en karakter. Anne Bolette Stang Eng er også fin som slangen Kaa av de samme grunnene, men de blir også klare kontraster til de som fungerer dårligere. Jeg forstår ikke helt hvorfor Bagheera, spilt av Sebastian Skytterud Myers, skal gjøres i drag. Det å gjøre Bagheera til en kjønnsflytende person kunne kanskje ha fungert, men her blir det parodisk spilt ut, og fører bare til at Bagheera blir en tiltaksløs og komisk karakter uten autoritet.

Skurrende samspill

Det er også noe som skurrer i samspillet mellom skuespillerne. Det er som om de ikke er helt trygge ennå, og derfor har mer enn nok med å spille sine egne roller. Dette gjør at de ikke får salen ordentlig med seg i direkte publikumshenvendelser, og i første del virker det som de ikke helt vet hvor de skal plassere henvendelsene sine. I begynnelsen er lyden heller ikke helt på plass, akkompagnementet overdøver vokalen, og det er ikke alltid så lett å høre hva de synger. Jeg ser allikevel at det ligger et potensial til bedre samspill, og at særlig Lars Halvor Andreassen spiller Mowgli med en gutteaktig vitalitet og entusiasme som han kombinerer med imponerende kroppskontroll som får hele scener til å fungere. Jeg blir glad når vi kommer til scenen Mowgli spiller med ulvebrødrene sine fordi det gir rom for et tydeligere og mer avklart samspill.

Etter pause er det som de er blitt litt varmere, og det er mer tilløp til lek og glede i spillet. Fordi dette er en turnéproduksjon spiller alle skuespillerne flere roller, men det er fint når de er på scenen sammen alle sammen samtidig. Vi får også se noen gruppescener som de er trygge på og som derfor ikke føles som transportetapper. For det er også et element at denne forestillingen skal klokke inn på to timer inkludert pause, og at det gjør at det ikke er tid til utvikling hos karakterene. Det gjelder særlig Mowgli som skal ta et valg om å bevege seg over i landsbyen og leve som menneske. Dette er et bilde på alle barn som skal bli voksne og klare seg selv uten beskyttelse, men jeg skulle gjerne sett at det var en faktisk karakterutvikling som gjorde at de valgene ble tatt. Nå kommer slutten veldig plutselig, og forholdet til jenta Mira som dukker opp i skogen utforskes ikke nevneverdig. (Jeg mener bestemt at det var en sang her i 1989 som må ha blitt kuttet.)

Fengende musikalelementer

Sangene er fremdeles fengende, og hintene til musikaltradisjonen med «jazz-hands» og bowlerhatter med glitter viser evne til å leke seg med uttrykket. Jeg forstår også at det jeg før har tenkt på som rare tekster inneholder en god del ironi og sjangernikk. Etter hvert som forestillingen utvikler seg, oppstår det mer entusiasme som også smitter litt over på publikum. Selv om jeg synes noen partier med scenekamp ble litt i lengste laget, og en lang lekeslåsskamp Mowgli har med Baloo virket litt malplassert, så er det i de fysiske partiene at forestillingen er best, og det er godt når de tar seg tid til å ta det med ro.

Ved siden av meg sitter det en liten gutt på fanget til bestemoren sin og ler høyt. Bestemoren ler med, og de koser seg ordentlig. Sammen. «Det er mer show!», roper han i et stille parti mot slutten. «Jeg vet det, det kommer mer show!» Kanskje kan han gå hjem og synge «yeah yeah yeah», eller for alltid måtte tenke hele setningen «Saken er biff, den er biff tartar, maten står på bordet, den saken er klar!» hvis noen prøver seg på å si at en sak er biff. Jeg lurer på om han har en storebror.