Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Tankeløs moro

KATEGORI

Scenekunst, Skole,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 31. oktober 2016

HVOR
Åndalsnes

Humor og tenkning er ikke uforenlige komponenter, men i Barneteatret Vårts versjon av Den lille prinsen går dessverre forsøket på å underholde på bekostning av å skape rom for tenkning.

↑ Foto: Teatret Vårt/ Arild Moen, Tingh Kommunikasjon.

 

Den lille prinsen har vokst seg stor siden 1943, da boka ble gitt ut første gang. Fortellingen om den lille prinsens reise gjennom verdensrommet, fra sitt hjem på Asteroide B-612, er blitt fortalt flere ganger i filmer og teaterforestillinger de siste årene, i sceneversjon sist på Teater Ibsen i 2012 og på Fyllingsdalen teater i 2015. En ny versjon er nå satt i scene av Barneteatret Vårt i Ålesund, en forestilling som høsten 2016 turnerer i hele Møre og Romsdal.

Intensjonen bak forestillingen har ifølge programmet vært å «åpne opp for undring» og å gi barn fra fire år og oppover en mulighet til å tenke over de store spørsmålene. Ambisjonen er forenlig med bokas grunnidé om at barn har en egen måte å se verden på.

Den bærende fortellingen i boka av Saint-Exupéry er at barnets blikk kan endevende ideen om at de voksne vet best. I Den lille prinsen fremmes det en tanke om at barnlig undring kan avsløre alvorlige feil ved de verdiene som hersker i «voksen»-samfunnet, og at barn har en egen evne ikke bare til å reflektere over de største spørsmålene, men til å forstå hva som har sann verdi i livet. Den lille prinsen har derfor fascinert mange.

Fakta om forestillingen


Basert på: Le Petit Prince av Antoine de Saint-Exupéry

Konsept: Elisabet Topp og Marika Åkerblom

Regi: Elisabet Topp

Scenografi og kostyme: Marika Åkerblom

Komponist og musikalsk leder: Helder Deploige

Medvirkende: Andrea Wasrud, Mathias Melsæter Rydjord og Sarah Christine Sandberg

Målgruppe: Fra 4 år

Forestillingen er anmeldt fra Åndalsnes og Rauma kulturhus, 23.10.16

 

Spilleplan turné:

Ørsta kulturhus: Tirsdag 18.10 kl. 17.30

Fosnavåg konserthus: Onsdag 19.10 kl. 17.30

Sjøborg kulturhus: Torsdag 20.10 kl. 17.30

Storfjord kulturhus: Fredag 21.10 kl. 17.30

Rauma kulturhus: Søndag 23.10 kl. 17.30

Surnadal kulturhus: Onsdag 26.10 kl. 17.30

Sunndal kulturhus: Torsdag 27.10 kl. 17.30

ID-huset, Brattvåg: Lørdag 29.10 kl. 16.00

I følge anmelderen skaper scenografien skaper et eget univers i Den lille prinsen. Foto: Teatret Vårt/ Arild Moen, Tingh Kommunikasjon.

Eget univers

Marika Åkerbloms Bauhaus-inspirerte scenografi og kostyme i sceneversjonen til Barneteatret Vårt er løsrevet fra illustrasjonene i boka. Det er en styrke ved forestillingen at den ikke oppleves som en etterligning av boka, men at scenografien sammen med det musikalske greier å skape et helt eget univers. Dessverre lykkes ikke forestillingen i å trekke publikum inn i dette universet.

Det henger kanskje først og fremst sammen med at bokas rammefortelling i denne sceneversjonen er kuttet bort. Publikum presenteres her for en lineær dramatisering av prinsens reise fra sin lille asteroide og til jorden: En dramaturgisk løsning som innebærer at bokas fortellerstemme forsvinner.

Hvem vet egentlig best?

Det er logisk at en sceneversjon vil vise frem handlingen fremfor å fortelle den, men fortellerstemmens retrospektive gjengivelse av prinsens historie er den som tydeligst fremmer og argumenterer for at et barns måte å tenke på har en uvurderlig verdi. Da jeg som barn leste boka, var opplevelsen av å bli anerkjent med på å engasjere meg i fortellingen. Det å inkludere ideen om at barn er overlegne, ville muligens ha satt i gang et lekent spill mellom de voksne og barna som ser forestillingen, knyttet til hvem som egentlig vet best.

Det er på reisen gjennom verdensrommet at prinsen tydeligst demonstrerer hvordan barnlig undring kan rokke ved tilsynelatende solide verdisystemer. I boka introduserer Saint-Exupéry prinsen for en rekke representanter for livssyn og tenkemåter som en kan finne igjen i samfunnet. I denne forestillingen er antallet redusert til tre personer. Først møter prinsen en herskesyk konge som kommanderer sola til å stå opp, men som, fornuftig nok, timer befalingen til å passe med soloppgangen. Deretter treffer han en «snedig» forretningsmann som mener å eie alle stjernene. Han har nemlig telt dem og skrevet ned antallet. Til sist møter han den forfengelige, en person som er fullstendig avhengig av andres positive respons, og som betrakter andre mennesker som tilbedere eller fiender. Det er åpenbart at det i materialet ligger et stort potensial for å fascinere barn og å få dem til å tenke over verdisystemer som er gjeldende også i vår tid.

Foto: Teatret Vårt/ Arild Moen, Tingh Kommunikasjon.

 

Uheldigvis fremstår prinsen i denne forestillingen som en bedreviter. Prinsens interesse i å undersøke hva det er disse menneskene driver med virker å hvile i overkant tungt på hvorvidt de er i stand til å underholde. Når kongen ikke kan få sola til å stå opp, og han blir lei av å lyde den forfengeliges anmodninger om å klappe, drar han videre. Heller enn at forestillingen foretar en subtil avsløring av den underliggende absurditeten i figurenes livssyn, oppleves det hele mer som en litt overfladisk og småarrogant påpekning av hvor tåpelige og håpløse disse karakterene er.

Vennskapets pris

Vennskap er et viktig tema i boka, og videreføres også i forestillingen på en måte som fremhever at prinsens utforskertrang går på bekostning av det å danne et dypt vennskap. Den innledende scenen som utspiller seg mellom ham og den vakre, fremmede blomsten som har vokst frem på asteroiden, illustrerer dette.

Fascinasjonen over at blomsten skiller seg fra de andre blomstene som vokser på asteroiden, er det som utløser prinsens trang til å dra ut i verdensrommet. Prinsen ønsker å finne ut hvor blomsten kommer fra og hva som finnes der ute i universet. Blomsten, som i boka fremstår som overfladisk og krevende, er i forestillingen gjort om til en slags livsnyter som fniser av alt, og ikke helt ser poenget med alle disse store spørsmålene. Kan de ikke bare sitte sammen i ro og mak? Men prinsen er frustrert over å ikke kunne prate med blomsten om det som interesserer ham, og selv ikke en kjærlighetserklæring får ham til å avlyse avreisen. Han velger å dra ut på en reise i verdensrommet alene.

Mer barnslig enn barnlig

Det å vise hvordan prinsens søken går på bekostning av det gryende vennskapet til blomsten er en god inngang til å problematisere utforskertrangen, men det unyanserte spillet får dessverre ikke frem kompleksiteten i problematikken. Han fremstår som en hensynsløs og eventyrsugen fyr, heller enn å være drevet av et dypt behov for å finne svar på de viktige spørsmålene. Resultatet er at prinsen virker mer barnslig enn barnlig. En mer subtilt undrende prins ville gitt et mer virkelighetsnært portrett, noe som også hadde bragt en dybde og et større refleksjonsrom til forestillingen.

Foto: Teatret Vårt/ Arild Moen, Tingh Kommunikasjon.

Tankeløs moro

Forestillingens absolutte styrke er at den fokuserer på viktigheten av vennskap, noe som kommer best frem i prinsens relasjon til den vesle reven han møter da han lander på jorden. Refleksjonene omkring vennskap og den etymologiske betydningen av det å være tam – å knytte bånd – peker på verdien av dyp fortrolighet, kjærlighet og det å stille opp for hverandre.

Dessverre forringes forestillingen av at den, på tross av sine ambisjoner om å få barn til å undre seg, undervurderer sitt publikum. Forestillingen greier heller ikke å demonstrere det kritiske potensialet som ligger i et barns undring. Humor og tenkning er ikke uforenlige komponenter, men forsøket på å underholde og fremprovosere latter går dessverre på bekostning av å skape rom for tenkning i denne sceneversjonen fra Nordvestlandet.

 

 

 

 

Foto: Teatret Vårt/ Arild Moen, Tingh Kommunikasjon.

Annonser

Stikkord:
· · ·