Teaterforestillingen «Dragen»: Når mamma spruter ild

Det er det alle som skal se Dragen, produsert av Turnéteatret i Trøndelag og Tigerstadsteatret, må våge.

For Lilli inviterer oss alle rett inn i dragens hule. Er vi heldige, sover hun. For dragen, det er mamma, og hun vil IKKE forstyrres. Og ikke før vi er inne, hjemme hos Lilli, hører vi brølet. Drager spruter som kjent ild. Her er det farlig å være.

Barnas største frykt

Dragen, basert på en barnebok av Gro Dahle, går rett inn i barns kanskje største frykt: Når foreldre blir farlige. Det er mange barn som lister seg rundt i mange hjem i Norge, redde for hva som vil skje hvis de vekker dragen.

Det er også mange voksne som går med tilpasningskader etter slike oppvekster. Noen av dem blir drager selv, men her skal det dreie seg om barnas perspektiv. Voksne får ta opp sine problemer med sin terapeut (om de skulle finne en), eller med eventuelt med nærmeste dragetemmer.

Tigerstadsteatret ble opprettet i Oslo i 2016 som et teater for barn og unge. Det har mottatt stor anerkjennelse og flere priser. En av teatersjefene, Wenche Viktorsdatter Paulsen, ble nylig ansatt som ny teatersjef på Riksteatret.

Hilde Brinchmann er den andre teatersjefen ved Tigerstadsteatret. Hun er også regissør og har dramatisert boka. Og det er imponerende hvor bevisst hun er på å invitere, inkludere og engasjere barna på deres egne premisser. Forestillingen åpner utenfor en lukket dør, utenfor der Lilli bor. Og der står Lilli (Nora Andvig) og gruer seg for å gå inn. Men for første gang inviterer hun noen med seg. Er vi med, blir hun kanskje litt modigere. Slik bygges alliansen med publikum.

Så lister vi oss inn på sokkelesten, for ikke å vekke dragen. Og kommer inn i en bolig, en stue med åpent kjøkken. Scenograf Signe Gerda Landfald har laget et tett lite rom, proporsjonene (og benkene) passer bedre for barn enn for voksne, men det er tryggere å sitte tett, for her snorker en drage bak en lukket dør.

Lilli knytter seg til oss, forteller oss hvordan hun lever – i frykten for dragen. Dette udyret vokser fram i hennes skildring og de dype snork, spenningen ligger i hva som venter. Og så står hun der. Og dragen i rommet er en mamma. Alle barn er glad i mamma. De fleste har vært redd for mamma. Noen har virkelig grunn for å være det, hele tiden. Som Lilli.

Lydsensitive langsnuter

Janne Starup Bønes’ drage-skikkelse er skremmende, kanskje mest skremmende for dem som kan gjenkjenne henne hjemmefra. Jeg så en gutt fysisk dirre foran meg. Maske og kostymedesigner Helena Andersson har kombinert en lang skummel slåbrok med en drage-fullmaske. Vi får ikke et ansikt å binde oss til, bare dragens sinne. Og Lilli leker så stille hun bare kan innerst i kottet. Hun er en modig prinsesse med en dronningmor som bekymrer seg for henne.

Og så er dragen tilbake: Hun vil ikke lage middag, men gjør det. Og som drage brenner hun all mat hun lager. Og blir rasende på Lilli fordi hun ikke liker maten. Lilli rømmer ut og klistrer opp lapper der hun ber om hjelp. Og da er han der: Dragetemmeren.

Eventyret tro er han en mann (Martin Karelius Østensen) og i full og skinnende rustning, selv om de fleste moderne dragetemmere nok er kvinner på temmelig lave lønnstrinn. Men dragetemmeren kommer rett fra eventyrene, med faglig dragekompetanse etter sammenstøt med både fransk langtann, kinesisk rapphale og belgisk piggrygg.

Og så skjer det lille miraklet: Dragetemmeren kan også håndtere lydsensitive langsnuter med kort lunte. Og her bekjempes drager med mye gulrot og lite sverd. Dragen lærer seg langsomt å bli snill. Hun lærer seg å styre temperamentet. Det signaliseres at det nok kan komme noen tilbakefall, men mammadragen er på rett vei. Dragetemmeren har klart det.

Anmeldelsen fortsetter etter bilder og annonser. 

Enkelt, men nyttig

Og da kan skeptikeren si: Det var vel litt vel enkelt? Så dyktige dragetemmere er sjelden vare, så lærenemme drager kanskje også. Men samtidig: Hvilke andre alternativer har vi? Slike drager finnes, de må temmes. Barn må vite at drager ikke er vanlig kost og at hjelp finnes. Den innstillingen er reell: Når forestillingen er ferdig, står dragetemmeren i døra og deler ut sitt visittkort. Der står nummer og navn på hjelpeinstitusjonene. De som finnes, de som skal møte dagens drager, uten rustning.

Det hele blir effektivt fortalt på under en time, i et bilde- og scenespråk som barn kan forstå og leve seg inn i. Ved at barna trekkes inn i rommet det skjer samtidig som de trekkes inn i handlingen, skapes en allianse – her arbeides det for at de barna dette faktisk er virkelig for kjenner at de ikke er alene.

Det er en slags trygghet, ikke bare en fare, i å se sitt eget hemmelige mareritt utenfra, sammen med andre. Og det er lettere å hjelpe drager før de i det hele tatt blir drager, mens de ennå bare er barn som helst ikke vil være mye hjemme.

Slik blir forestillingen Dragen et viktig og vellykket forsøk på å bidra på et vanskelig område uten å fanges i det pedagogisk-moralske fangeburet.

Ja, også er det fargerikt spennende også, da.