Underholdende og dialogisk om dårlige forbilder

Fæle typer av Jan Christopher Næss og Geir Moen består av korte framstillinger av historiens aller verste diktatorer og tyranner. Linn T. Sunne og Kristian Krohg-Sørensens Dømte kvinner presenterer et lite utvalg – av dømte kvinner – uavhengig av forbrytelsens alvorlighetsgrad. Blant de biograferte kvinnene finner vi mer eller mindre kjente skyggeskikkelser som heksa Lisbet Nypan, barnemorderen Nille Jensdatter, svindleren Marie Madeleine Larsen og de hemmelige agentene Aud Maggi Andersen og Gunvor Galtung Haavik (henholdsvis for Gestapo og KGB). De fæle diktatorene er representert ved et variert utvalg folkemordere, krigskjemper og slavedrivere, som keiser Nero, hunerkongen Attila, Julius Cæsar og vår egen Olav den hellige. Opplagte kandidater som Hitler, Stalin og Pol Pot er selvsagt også med. Av nyere dato har vi verdige representanter som Gaddafi og Idi Amin.

Til refleksjon

Næss’ prosjekt ser ut til å ta mål av seg å sette i gang refleksjoner over demokratiet som styringsform og hvor ille det kan gå om vi mister folkestyret. Mens diktatorboka har en statsvitenskapelig tilnærming til grusomhetene, kan vi si at Dømte kvinner legger opp til refleksjoner av kriminologisk art. Den verdinøytrale tittelen Dømte kvinner, som til forskjell fra den riktignok ganske underdrevne Fæle typer ikke feller noen moralsk dom over biografiobjektene, gjenspeiler bokas overordna prosjekt. Kvinnene er ikke valgt ut på grunnlag at de er spesielt fæle, de er kategorisert sammen fordi de har utført handlinger som på et gitt punkt i historien er blitt ansett som et straffbart forhold av den dømmende makt. En nysgjerrig leser vil legge merke at hva vi anser for å være galt endrer seg gjennom historien. Kanskje vil den kritisk anlagte leseren også spørre seg om vår tids lover burde undersøkes nærmere?

Humor og horror

Nå er det like før påsken melder seg, og med den øker som kjent behovet vårt for å la oss skremme av sanne og usanne forbrytelser. Der Sunne nøyer seg med ganske nøkterne beskrivelser av ugjerningene, kan vi si at Næss’ fortellerstemme bjudar på. I ekte krimforfatterstil gjør han bruk av et eldgammelt, men i vår tid særlig høyt verdsatt retorisk triks for å fange leserens oppmerksomhet: Utmaling av makabre detaljer som appellerer både til blodtørst og sensasjonslyst.

Kanskje enda mer leselystfremmende enn horroreffekten i Fæle typer er den tørrvittige humoren. Komiske underdrivelser og artige formuleringer gjør diktatorboka skikkelig underholdende. Kristian den fjerde, for eksempel, beskrives som en generelt sett okei type. «Men hekser var han ikke så begeistret for» skriver Næss, med referanse til tortur og heksebrenning. Vikingene, som tilbad hunerkongen Attila under navnet Atle, syntes ifølge Næss at «han var en flott fyr». Og, for å minne om at keiser Nero kan ha blitt ufortjent dårlig framstilt av dem som beseiret ham og dermed fikk lov å skrive historien om keiservirket hans, viser Moens illustrasjoner påskrevne steintavler som trekker frem dårlig ånde, kortvoksthet, ekkel hud og frastøtende fregner. Og ikke bare var keiseren brannstifter og kidnapper, han var også «dust i hue», «skikkelig loser» og «dårlig på alt mulig».

Å bekymre seg for krig

Nå bør det nevnes at mange unge lesere har fått et nærere forhold til diktatoren som figur, og de grusomhetene diktatorveldene kan føre med seg, etter Putins invasjon av Ukraina. Konteksten for norske barn, som Fæle typer nå vil leses i, er en ganske annen i dag enn før 24. februar. Jeg mener ikke at bokas usentimentale tone er blitt umusikalsk.  Den har fortsatt sin verdi, men humor- og horroreffekten får unektelig en litt annen valør nå som en større andel av leserne har fått merke på kroppen hvordan det er å bekymre seg for krig.

Utspekulerte unge

I Dømte kvinner er ikke humoren så uttalt som i Fæle typer, men noen av historiene er formulert på en særegent liketil måte som får meg til å smile. Som scenen fra rettsaken mot tjenestejenta Berte Olsdatter Riseiet. Hun drepte arbeidsgiveren sin tilsynelatende bare fordi hun fikk lyst – og etter replikkvekslingen å dømme ikke stiller med noe spesielt godt forberedt forsvar:

– Var fru Neumann slem mot deg?
– Nei, det syntes ikke Berthe. Og oppsigelsen var de heller ikke uenige om. Berthe var bare glad til, og hadde allerede fått jobb på en annen gård, sa hun. Det fantes rett og slett ikke noe godt svar på hvorfor hun hadde slått i hjel sjefen sin.

Eller den foretaksomme 14-åringen Randi Amundsdatter Grønnsveens konspirasjon med sin niårige fetter:

En dag la Randi fram et svært spesielt forslag for Halvor.
– Vi dreper foreldrene mine, sa hun.
– Er du gal? svarte Halvor forskrekket.
– Er du noe særlig glad i tanta di? spurte Randi, og han ristet på hodet. Tante Gullaug hadde ofte kjeftet og vært sint på ham.
– Jeg vil ikke drepe noen, da kommer vi jo i fengsel!
Men Randi hadde lagt en lur plan, mente hun. De skulle få det til å se ut som om faren hadde drept moren og deretter seg selv. Da ville ingen fatte mistanke til dem.

Samfunnsvitenskapelige perspektiver

I Dømte kvinner står alle de elleve fortellingene for seg selv. Unntaket er en kort introduksjon der forfatteren gir hint om hvilke rammer det kan være relevant å lese historiene innenfor: Hvorfor er det sånn at menn begår grovere forbrytelser enn kvinner, og hvorfor er 90 prosent av innsatte i norske fengsler menn? spør hun. Sunne lover ingen svar på spørsmålene, men historiene legger i høy grad opp til refleksjoner rundt hva det er som former forbrytersinnet – og i mange av tilfellene også identifikasjon med lovbryterne. Gjennomgående beskrives de som i utgangspunktet ganske vanlige damer; en del av det norske vi-et.

Diktatorboka er mer eksplisitt om relevante kontekster. Cirka ved hver femte tyrann er det skutt inn små tekster som kontekstualiserer diktatorvirksomheten. Tekstene utgjør stort sett skikkelig god statsvitenskapelig fagformidling. Fenomener som jeg selv ikke bet meg særlig merke i før jeg begynte å studere, omtales på en måte jeg ser for meg at den nysgjerrige 11-åringen vil kunne få noe ut av. Når Næss skal fortelle hva maktfordelingsprinsippet går ut på, tar han utgangspunkt i Kardemomme bys styringssystem. Innbyggerne der er heldige med at den så å si eneveldige politimester Bastian er en hyggelig fyr, mener han, for ifølge Egner-sangen virker politimesteren både lovgivende og dømmende – han har jo selv laget loven han håndhever!

Kanskje kan bokas argumentasjon for demokratiets fortrinn framfor diktaturet også danne grunnlag for samtaler om invasjonen av Ukraina.

Barnefascisme?

Det eneste formidlingsvalget jeg undrer meg litt over, er rammehistorien som omslutter tyrannene. Her gjengir forfatteren en tilsynelatende selvopplevd historie om noe som minner om barnefascisme, uten å peke leseren i retning av noen refleksjoner rundt hva slike opptrinn oftest bunner i – omsorgssvikt og traumer hos mobberne. Nå er det gjennomgående at boka ikke peker på noen psykologiske forklaringer på tyrannenes ondskap (med unntak av Ivan den grusomme, hvis mildt sagt kjipe oppvekst i fangenskap faktisk trekkes frem som forklaring på noe av blodtørsten hans).

Fortellingen om mobberne fungerer godt som forklaring på hvordan diktatormakt kan utfordres om man står sammen. Slik sett bidrar den til å gjøre demokrati til et forståelig konsept for barneleseren. Men akkurat i dette tilfellet, hvor tyrannene er barn, synes jeg man kunne unne dem et mer forsonende narrativ. Historier der skyldfordelingen mellom offer og overgriper fremstår såpass åpenbar, har jeg litt vanskelig for å svelge. Og av en eller annen grunn klarer jeg ikke spore noe av den gjennomgående ironiske tonen akkurat her. Men så kommer illustrasjonene til en viss grad den verbale fortelleren til unnsetning. Når de unge fascistene har fått visuell form av noen overdimensjonerte monstre, fungerer tegningene som et slags hermetegn rundt historien – og kanskje en invitasjon til å ta fortellingen med en liten klype salt likevel?

Åpnende kuratering

Verken Fæle typer eller Dømte kvinner byr på interaktivitet i form av spørsmål til leseren eller oppgaver å løse. De er likevel utformet på en åpnende måte som setter leserens tanker i sving. Slik aktiviseres hen kanskje på et dypere plan enn i den typiske aktivitetsboka. På tross av Sunnes korte intro og de litt mer omfattende kontekstualiseringene i diktatorboka, legger ingen av forfatterne store føringer for fortolkningene av faktafortellingene.

Barnebokkritikks anmelder Walter Wehus sier han stusser over sammenstillingen av diktatorer hvis utslag på fælhetsskalaen er mildt sagt sprikende. Ludvik den fjortendes fordrivelse av hugenottene, eller den for meg mindre kjente Kanku Musas bruk av slaver til å bære gullet sitt er ikke handlinger som etter anmelderens mening fortjener å bli sammenstilt med for eksempel Pol Pots eller Idi Amins terrorvelder.

Orderud vs Haavik

Det er et interessant poeng, men i min lesning fungerer den umake sammenstillingen godt. At handlingene slår ulikt ut på tyrannbarometeret gir rom for ytterligere refleksjoner – det er her mye av det kreative potensialet for leserne ligger.

Utvalget av dømte kvinner fungerer på samme måte. Kvinnene har åpenbart den felles erfaringen av å bli dømt for en forbrytelse. Men innenfor dette er spennet såpass stort at man må vri hjernen litt for å finne relevante sammenkoblinger. Hva som er likt og hva som er forskjellig blir opp til leseren å reflektere rundt, og dette kan åpenbart legge til rette for interessante etiske refleksjoner.

Hvordan kan det ha seg at spionen Haavik risikerte like streng straff (livstid) som Veronica Orderud, som tilsynelatende drepte begge svigerforeldrene med kaldt blod? Og hva gjør svindleren Larsen i selskap med sånne storskurker og voldsutøvere? Eller hva med Nypan, som ikke en gang har gjort noe galt sett med dagens øyne?

Meningsmangfoldige illustrasjoner

Særlig i Fæle typer har også bildene en slik åpnende funksjon som setter den indre dialogen i sving. Jeg vil faktisk si at det er her bokas virkelige styrke ligger. For hvordan tegne disse grusomme typene og ondskapen deres på en måte som er spiselig for unger, men fortsatt holder på djevelskapen? Og som viderefører den tankevekkende sammenstillingen av biografiobjekter? Jo, akkurat sånn som tegneserieskaper Geir Moen gjør det her. Illustrasjonene viser stort kreativt overskudd og byr på stort meningsmangfold. De er varierte, nyskapende og frie for klisjeer.

I enkelte av bildene synes jeg jeg kan skimte allusjoner til klassiske karikaturstreker. Hitlers ynkelighet fremheves med sammenkrøpet kroppsstilling og et blikk fylt av redsel, der han sitter og maler blomster og solskinn med en hel gjeng snorkende hunder slengt rundt seg. Og oppslaget om Lenin viser ham som den førende part i pardansen med Stalin, mens rollene er byttet om på i neste oppslag, hvor Stålmannen har føringen.

Estetisk tilfredsstillende

Særlig estetisk tilfredsstillende er samspillet mellom tegnestiler og begivenhetene og personene som avbildes. «Den populære tyrannen» Peisistratos er illustrert i klassisk svartfigurstil – kunstformen der de gamle grekerne dekorerte vaser med mytiske og historiske hendelser. Bildet av Mao er en nesten eksakt kopi av en ekte propagandaplakat. Moen har bare gjort de kjempende kommunistene noen ekstra hakk skumlere og mer aggressive enn de fremstår i originalen.

Den menneskeofrende aztekerkongen Moctezuma, som mistet makten og etter hvert livet da spanjolene la under seg Tenochtitlan i 1519, har fått tildelt en litt dystrere versjon av den aztekiske kalenderen som illustrasjon, for anledningen utstyrt med dødningehoder. Her går tankene mine til først til Indiana Jones, så til H.R. Giger og andre dystopiske sci-fi-tegnere. Også illustrasjonene av Ivan den grusomme og Muammar al-Gaddafi minner om tegneserieruter. Sistnevnte er zoomet inn på så det oppjulte ansiktet hans dekker hele ruta, slik at tiden liksom stanses akkurat i det øyeblikket diktatoren innser at han vil bli drept av opprørerne.

Og Pol pots skikkelse kaster overdimensjonerte skygger som en ekte supervillain der han vandrer på en blodrød vei gjennom åkre dekket av hodeskallene til ofrene hans (kroppene deres ble visst brukt som gjødsel).

Streng etterrettelighet

Moens fantasirike overskuddstegninger er interessante i sammenligning med Krohg-Sørensens kule, men mer nedpå strek. Som i Linn T. Sunnes øvrige sakprosabøker for barn, er det verbalteksten som spiller hovedrollen i Dømte kvinner. Men Krogh-Sørensens detaljerte og historisk korrekte illustrasjoner spiller birollen knallgodt. Til forskjell fra Fæle typer, hvor bildene som nevnt bærer med seg en hel haug av intertekstuelle referanser og annet meningsinnhold som ikke kommer fram av verbalteksten, har Krohg-Sørensens bilder en nærmest dokumentarisk funksjon som bevis for sannhetsinnholdet i teksten.

Etterretteligheten er i grunn et fremtredende trekk også ved Sunnes fortellerstemme. På samme måte som Krohg-Sørensen holder seg strengt til historiske fakta i sine realistiske framstillinger, holder også Sunne seg tett på kildene. Selv om språket på glimrende vis tilpasses barneleseren og scenene alltid er fengende, er hun nøye med å ikke påstå noe hun ikke har belegg for. Hun setter i liten grad verdiladede ord og merkelapper på noen av biografiobjektene. Spekulerer hun i motiver, kommer det frem av teksten at det er forfatterens tankeeksperimenter. Når hun for eksempel nevner Larsens motiv for å ha svindlet folk i årevis, er det med henvisning til forbryterens egen forklaring om vanskelig barndom. Og så har forfatteren på forbilledlig vis også føyd til en (riktignok ganske kort) liste over kilder.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Forbilledlig fagformidling

Med sine ulike styrker er begge bøker er eksempler på innmari god fagformidling til barn. De fortjener å trekkes fram som forbilder innenfor sjangeren. Ved siden av å holde seg til etterrettelighetskravene, gjøres formidlingen til underholdning gjennom appell til nysgjerrighet og med god dose komikk. Leserne inviteres til videretenking om kompliserte samfunnsvitenskapelig emner på en måte som også underholder voksenleseren. De svarer også til sakprosasjangerens krav om etterrettelighet.

Sammenstillingen av biografiobjektene i Dømte kvinner åpner opp for kritisk tenkning rundt etablerte normer. Moens illustrasjoner i Fæle typer, som er så rike på mening at de nesten kunne klart seg uten verbaltekst, trekker linjer helt tilbake til karikaturens begynnelse og viser hvilke unike muligheter for leserinteraksjon og læring som ligger i billedlig kommunikasjon.