Ungdommelige hormonstormer

Feier det en ny ungdomsbølge over norsk teater? Tror ikke det. Ungdommelige hormonstormer kommer uten datostempling.

Når Det Norske Teatret og Oslo Nye Teater nylig begge har hatt premierer på hvert sitt ungdomsstykke, er det først og fremst forskjellen på dem som slår meg i øynene. Vårløysing på Det Norske utmerker seg ved sin romantiske og ekspressive overdådighet, mens Til ungdommen på Oslo Nye er minimalistisk og realistisk samtidsteater.

Konspirasjon?

Innimellom får man en følelse av at teatersjefene har en konspirasjon gående: I år er vi enige om å spille Cabaret, dere! Eller, som i 2019, Jungelboka. Eller kanskje vi skal sette opp en masse forestillinger med temaet «familie», ok? I 2010 og 2011 var det ungdom og psykisk helse det dreide seg om. Da gikk den amerikanske emo-musikalen Next to normal på Det Norske Teatrets hovedscene mens Ferdinand Bruckners Sjuk ungdom gikk på Scene 3. I samme periode satte både Trøndelag teater og Oslo Nye opp musikalen Spring awakening, basert på Frank Wedekinds 1890-tallsdrama Frühlings Erwachen, om ungdom i seksualitetetens nådeløse grep i Tyskland på slutten av 1800-tallet.

For noen år siden konstaterte Erik Ulfsby ved Det Norske Teatret, til sin egen overraskelse, at nesten alle oppsetningene ved teatret den sesongen på en eller annen måte handlet om utenforskap. Men i et intervju med undertegnede tok han øyeblikkelig rotta på enhver forestilling om at sånne sammenfall er planlagt:

– Det er selvfølgelig en refleks av større samtaler som pågår, både i det offentlige rom og i teatret, og som materialiserer seg i repertoaret. Men det begynner et annet sted enn at vi sier at i år skal vi… Det begynner ikke der. Forestillingene kommer først, sa han.

Ungdommelige hormonstormer

En ting er sikkert: Ungdommelige hormonstormer kommer jevnt og trutt, helt uten datostempling. Et hvilket som helst teater kan dermed sette opp en forestilling om ungdom og til enhver tid være helt sikker på at temaet er aktuelt. Men det hjelper selvfølgelig fint lite i seg selv. En forestillings aktualitet bestemmes først og fremst av dens kunstneriske bære-og gjennomslagskraft. Og det har både Vårløysing og Til ungdommen, i kraft av de tydelige kunstneriske valgene de preges av.

Vårløysing er førnevnte Frank Wedekinds Frühlings Erwachen fra 1891 i Jon Fosses oversetting. Regissør Miriam Prestøy Lie og scenograf Dordi Strøm har heldigvis ikke falt for fristelsen til å påføre stykket en såkalt aktualisering som det klarer seg fint uten. De stoler på at «mange, kanskje spesielt unge, vil finne mykje å kjenne seg igjen i» uansett, og smeller til med nikkers, lange kjoler, blonder, tversoversløyfer, høye hatter og runde briller.

Det handler først og fremst om undertrykt, uforløst seksualitet blant unge i den viktorianske tidsalderen i Europa mot slutten av 1800-tallet. Men vi befant oss da også midt i den moderne industrielle revolusjonen, med tilhørende kamp mellom gammelt og nytt innen alle sektorer i samfunnet, både i basis og overbygning. Symbolismen sto sterkt, kanskje som en romantisk reaksjon på all den nådeløse og godt synlige virkeligheten som industrien og det moderne klassesamfunnet bød på. Dordi Strøms scenografi matcher den tidsånden perfekt, samtidig som hun bruker flere fremmedgjørende effekter, som forvokste blomster, skogsopp som faller ned fra oven istedet for å poppe opp av bakken, og en enorm papirmåne.

Sadomasochisme

Medlemmene av ungdomsgjengen det handler om kan ramse opp latinske gloser i fleng, men skjønner ikke, får ikke lov til å skjønne, noe av hva som rører seg på innsiden og utsiden av sine egne kropper. Undertrykte følelser tyter opp i forvrengt form, blant annet i en klossete form for sadomasochisme, og ender opp i en rekke tragedier. Men påfallende nok: I ly av den generelle fikseringen på den heterofile seksualiteten og alle forbudene som hører til, er det de homofile som til slutt «vinner». Framtida tilhører de skeive!

Etter en heseblesende, smått hysterisk, skingrende, hakkete, overdrevent pubertal åpning, falt det hele sakte men sikkert på plass. Nettopp i lys av den foruroligende åpningen gjorde det godt å se og kjenne hvordan ikke bare skuespillerne, men også scenografien, musikken og lyset bokstavelig talt begynte å spille sammen. Jeg fikk en til tider lykkelig følelse av godt gammeldags teater med en (post)moderne framdrift og livsfølelse.

Bittersøte beretninger

Til ungdommen på Oslo Nye baserer seg på skuespiller og komiker Linn Skåbers bok av samme navn fra 2018. Den består av en rekke hverdagslige, bittersøte beretninger based on true stories, samtaler som Skåber har hatt med ungdom. Det handler om kjærlighet, vennskap, hudormer og øyenbryn, foreldre, vold, død, og om å se seg selv gjennom andres øyne.

Bortsett fra en sinnrikt formet lysslynge, er scenerommet tomt, med en svartmalt bakvegg. De fem aktørene er hverdagslig kledd og usminket ungdom som byr på seg selv. Ingenting skal stå mellom dem og det de beretter. Det bemerkelsesverdige ved disse fortellingene og måten de blir fortalt på er med andre ord fraværet av det bemerkelsesverdige. Der det i Vårløysing bokstavelig talt går på livet løs, ligger spenningen i Til ungdommen i forholdet mellom det hverdagslige og den helt spesielle betydningen det har i ungdommenes liv. Tre av de medvirkende går fortsatt på videregående, og har åpenbart språket, livsfølelsen og tilnærmingen under huden. Gjenkjennelsen hos publikum, uansett alder, er merkbar. Vi bader i disse bekjennelsene og venter med fryd, og kanskje litt frykt, på neste.

I likhet med i Vårløysing er det en av de medvirkende skuespillerne, i dette tilfellet 17-årige Jon Ranes, som står bak musikken. Den er skapt i tekstens og spillestilens ånd, ligger ofte under og bare dirrer, reflekterer det dempete, repetitive ved mange av fortellingene og bidrar fra tid til annen med å gi dem en nesten rap-aktig kvalitet. Dette gjelder ikke minst en duo-fortelling framført av Ines Høysæter Asserson og Emilie Mordal som stiger og stiger med en dempet intensitet, som en rap battle.

Ikke til ungdommen. Fra.

Men det holder ikke helt inn. Etter hvert får jeg følelsen av hørt-det-før og at alt kruttet er brent av, litt som i en TV-serie hvor episodene går og går og manusforfatterne begynner å skrive på autopilot. En av ideene er å unngå en klassisk dramaturgisk oppbygging, å stole på den underliggende kraften i serien av fortellinger. Til det er ikke tekstmaterialet godt nok i lengden.

Om du tilfeldigvis både er tenåring eller tenåringsforelder og interessert i teater, kan det hende du vil få en god opplevelse av å se begge forestillingene. De store forskjellene mellom dem, i tidsånd, temperament og estetikk, gjør at de utfyller hverandre og til sammen gir et vakkert, lærerikt og tidløst bilde av den ungdomstida ingen av oss forlater før vi har fått merker av den.

Til slutt et lite hjertesukk om tittelen på Oslo Nye-forestillingen: Å kalle disse fortellingene Til ungdommen er ikke bare villedende, men en direkte tilsnikelse. For det første er dette en serie beretninger fra ungdommen, ikke til den. For det andre: Etter 22. juli har Nordahl Griegs ikoniske dikt fått en spesiell plass i vår kollektive bevissthet. Den plassen er opptatt.