Utfordrer både klassikerne og tilskuerrollen

– Vi skal utforske hva scenekunst for barn og unge kan være, og på en måte pushe noen rammer, på samme måte som man eksperimenterer med teater for voksne, sier kunstnerisk leder ved Barneteatret Vårt, regionteatret i Møre og Romsdals satsning for scenekunst for barn og unge.

Avdelingen ble opprettet i 2010, og tilbyr forestillinger for barn i alderen 0–15 år. Som regionteater finansieres Teatret Vårt av staten, og Lundsholt mener dét gir barneavdelingen ansvar både for å sette opp forestillinger med historier publikum kjenner fra før, og å tilby et bredt utvalg av mer utradisjonelle oppsetninger.

– En del historier som etter hvert har blitt klassikere, bør vises for barn. Men akkurat nå blir de spilt nokså ofte av andre aktører, som også kommer til Møre og Romsdal, og det skaper et rom for at vi kan konsentrere oss om andre ting, sier hun.

– Vi blir utfylt av andre, både frigrupper og Riksteatret, og det åpner for at repertoaret vårt kan være litt annerledes.

Ifølge Lundsholt er det ikke noen motsetning mellom å programmere ut fra hva hun tror publikum vil like, og å velge prosjekter som er teaterfaglig tilfredsstillende.

– Det skal være kunstnerisk interessant, ellers skal vi ikke gjøre det, sier hun.

– Jeg tenker mye på skjæringspunktet mellom hva som er kunstnerisk interessant og historier folk har lyst til å komme og se. Det er en myte at noe må være smalt og litt utilgjengelig for at det skal være kunstnerisk interessant.

Eksperimentering og voksenforbud

Lundsholt mener den tydelige satsningen på et ungt publikum er en unik mulighet til å utforske ulike formater, og hun forteller at Barneteatret Vårt gjerne presenterer både eksperimentelle og mer tradisjonelle oppsetninger.

– I løpet av samme sesong satte vi opp Othello, en bearbeiding av en klassiker, og Labyrint, som er en forestilling der virtual reality møter teaterinstallasjon, sier hun.

– Mens Othello hadde en vanlig sceneløsning, med skuespillere på scenen og publikum i salen, var Labyrint en installasjon der publikum gikk én og én inn i en labyrint der de skapte sin egen dramaturgi. Det er en enorm forskjell på publikumsopplevelsen i de to produksjonene, og noen liker nok den ene formen bedre enn den andre, men jeg mener begge var teaterfaglig gode oppsetninger.

Dyrker interaktivitet

Når Barneteatret Vårt eksperimenterer, er det tilsynelatende tilskuerrollen som utfordres gjennom ulike grader av interaktivitet. Ifølge Lundsholt, er dét fordi hun ønsker å dyrke fellesopplevelsen en teaterforestilling kan by på.

– Det jeg mener med eksperimentering, er at jeg tenker mye på hva teater skal være i dag, og hvorfor folk skal komme seg ut av sofaen, kjøpe billetter og ta med barna på forestilling. Når vi har mulighet til å få så mange opplevelser rett hjem i stua, tror jeg teater må være noe annet enn at man sitter og ser noen på en scene, sier hun.

– Så interaktivitet er en måte å lokke folk til salen på?

– Nei, jeg tror ikke interaktivitet nødvendigvis er noe folk hopper ut av sofaen for, fordi det er ganske nytt for folk. Jeg tror det er få publikummere som reflekterer over at teater i seg selv er interaktivt. Men selv om det ikke er viktig for publikum når de kjøper billett, tror jeg det er viktig for oss å dyrke det særegne ved vår teaterform, i konkurranse med de andre mediene.

Selv om interaktivitet har blitt et viktig virkemiddel i teaterets programmering, mener Lundsholt de også eksperimenterer på andre måter.

– Nå gjør vi Hamlet for seksåringer. Det synes jeg er en modig eksperimentering i hva klassikere er for barn. Til våren setter vi opp Traitor for ungdom, den foregår i offentlige bygg etter stengetid, sier Lundsholt, og forteller at hun for tiden forsøker å finne ut hvordan GPS-teknologi kan brukes i teatersammenheng.

– Dette er eksempler jeg mener viser at vi genuint utforsker hva teater og scenekunst kan være for barn og unge i dag.

– Både Hamlet og Othello er jo klassikere. På hvilken måte er det eksperimentelt å sette opp disse stykkene?

– Å sette opp Shakespeare med to skuespillere for barn på seks år – dét tror jeg mange lurer på hvordan vi skal få til. Både med tanke på hvordan vi dramaturgisk utforsker materialet og gjør det aktuelt for den målgruppen, og hvordan vi klarer å kutte det ned til én time med to skuespillere.

Utfordrer voksne

Ifølge Lundsholt reagerer foreldre forskjellig på tanken om å la barna gå alene på en forestilling som Romkadettene, med voksenforbud og interaktivt format.

– Noen argumenterte for hvorfor nettopp de burde få lov til å bli med inn. Det var egentlig fine samtaler å ha med foreldrene, men det var nok noen som syntes det var litt skummelt og lurte på hva som skjedde der inne, sier hun.

– Det handler kanskje om voksnes kontroll, som er vanskelig å gi fra seg. Romkadettene utfordrer voksne til å gi fra oss litt makt, og la barna få oppleve noe alene, som vi ikke kan påvirke. Det er det noen foreldre som synes det er veldig utfordrende.

– Viser det seg i publikumstallene også? Kommer det færre når dere setter opp noe eksperimentelt og utfordrende?

– Jeg hadde håpet at Romkadettene skulle være utsolgt, og at det skulle være lettere å få publikum til å komme. Men statistikken viser at vi hadde femti prosent dekning, og det synes jeg er kjempebra, sier Lundsholt, og påpeker at forventninger om tilskuertall er annerledes for mer eksperimentelle oppsetninger.

– Når man forsker og pusher grensene for hva teater skal være, handler det også om måltall og forventninger. Det er nok lettere for Riksteatret å reise rundt med Flåklypa-figurene enn det er for markedsavdelingen min, som skal selge en interaktiv forestilling som er forbudt for voksne og har en tittel ingen har hørt før. Derfor er det kjempefint at folk kommer, og jeg mener det vitner om en teaternysgjerrighet i regionen.

Lærer av egne feil

Fordi det er vanskeligere å få publikum til å kjøpe billetter til mer eksperimentelle og interaktive forestillinger, mener Lundsholt at hun som kunstnerisk leder har et ekstra stort ansvar for å formidle informasjon til publikum.

– Det ligger en utfordring for oss også i å kommunisere hva interaktivt teater er. Det er jo veldig nytt i Norge, sier hun.

– Kanskje jeg burde satt opp en interaktiv familieforestilling først, så alle fikk mulighet til å se hva det innebærer. Hvis foreldre fikk oppleve det, og syntes det var kjempegøy, ville de kanskje tenkt at det var en opplevelse de ønsket at barna skulle få. Kanskje jeg burde tenkt på den dramaturgien i repertoaret. Sånne ting lærer jeg av hele tiden, og jeg bruker mye tid på å tenke på hvordan man underbygger teaternysgjerrigheten til publikum.

– Vanskelig å lage godt teater

Siden hun tiltrådte stillingen i 2015, har Lundsholt forsøkt å finne samarbeidspartnere som går inn i arbeidet med samme grad av alvor som de ville gjort i forbindelse med en forestilling for et voksent publikum.

– Du trenger ikke spesialkompetanse som skuespiller for å lage teater for barn. Det er i utgangspunktet de samme verktøyene du tar i bruk når du setter opp Hamlet for seksåringer som når du gjør det for voksne, sier hun, og legger til at det er vanskelig å lage godt teater, uansett målgruppe.

– Alle prøver jo på det. Av og til lykkes man, og av og til bommer man.

– Synes du dere lykkes?

– Jeg mener vi gjør det store deler av tiden, men av og til bommer vi, som alle andre. Samtidig synes jeg vi har gode prosesser rundt å snakke om det internt når vi ikke lykkes. Vi har også hatt forestillinger her som jeg ikke synes vi kom helt i mål med, og likevel kommer tilskuere bort til meg etterpå og sier at det var fantastisk. Da tenker jeg at vi bør passe på ikke å undervurdere publikums opplevelse, for vi er jo forskjellige, og kvalitet er subjektivt.