Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Vårens debutanter: Episk mangfold i ny norsk fabelprosa

PUBLISERT

torsdag 6. mai 2021

Charlotte Sandmæl, Dina Norlund og H. L. Phoenix kommer alle med tegneserieromaner i fantasysjangeren denne våren. Bøkene preges av et rikt og naturlig mangfold.

↑ Charlotte Sandmæl: «Dragens øye», H. L. Phoenix: «Arkin. Hemmeligheten» og Dina Norlund: «Snøkattprinsen». Foto: Egmont

Fabelprosaen, med alle sine undersjangre, åpner like gjerne for sjangerbrudd og lek med konvensjoner som oppgulp av gamle oppskrifter.

«Hvorfor er det så lite mangfold i Donald-bladene?» spurte fjortenårige Linda i et debattinnlegg i Aftenposten nylig. Særlig etterspør hun ikke-hvite individer. Egmont, som gir ut Donald Duck & co. i Norge, har nok neppe stor makt til å påvirke forholdene i Andeby. Til gjengjeld kan de skilte med etnisk mangfold, blandede familier og flytende kjønn i tre nye tegneserier denne våren. Alle skrevet av debutanter.

I 2018 uttrykte tegneseriekritiker Walter Wehus bekymring for tegneseriens fremtid i Norge. «Tegneseriemediet vil gå glipp av en hel generasjon lesere om ikke de yngre snart begynner å velge tegneserier fremfor skjerm», skrev han. Tre år senere kan han konstatere at Malin Falchs tegneserie Nordlys har skapt en «flodbølge av fantasy», alle gitt ut på samme forlag, Egmont. Dette gjør at Wehus frykter forlaget gjør debutantene sine en bjørnetjeneste ved å oversvømme butikkhyllene med det han opplever som for like utgivelser.

Vårens tre Egmont-debutanter anmeldes i denne artikkelen. Og det kan sies med en gang: Foreløpig har Wehus lite å frykte. Serieformen gir tallrike muligheter, og målgruppen barn og unge er bred. Fabelprosaen, med alle sine undersjangre, åpner like gjerne for sjangerbrudd og lek med konvensjoner som oppgulp av gamle oppskrifter. At norske forlag satser på fabelprosa i tegneserieform, er utvilsomt med på å skape en ny lekeplass for gryende serieskapere.

Malin Falchs «Nordlys»-bøker er en svært populær serie og har lange venterlister på bibliotekene. Nordlys bok 4, «Trollriket», har et førsteopplag på 10 000 bøker. Til sammen har serien blitt trykket i nærmere 200 000 bøker. Foto: Egmont

Dragens øye. Forrådt


Tegneserieroman av Charlotte Sandmæl

Målgruppe: Fra 9 år

Første bok i en planlagt serie

Egmont 2021

«Dragens øye. Forrådt» av Charlotte Sandmæl. Foto: Egmont

«Dragens øye. Forrådt»: Nordisk manga med kjønnsnøytral helt

Hovedpersonen i Charlotte Sandmæls tegneserie er en alv med flytende kjønnsidentitet og anlegg for magi. Ytre identitetsmarkører som hår og klær forandrer seg med historien, mens selve kjønnsnøytraliteten forblir permanent. I serien tiltales hovedpersonen Kha konsekvent hen.

Historien starter under bakken i et gjennomorganisert samfunn bestående av askealver og magikere. Kha er tiltenkt en fremtidig rolle som familiens overhode, men får etter hvert kjepper stukket i hjulene av sine nærmeste. Når foreldrene dør, beordres Kha opptatt i tantens familie. Men der oppfattes hen som en rival. Til slutt blir Kha forrådt og må flykte til overflaten.

Dragens Øye bidrar til å speile et naturlig og stort mangfold i samfunnet.

Naturlig mangfold

I den kinesiske forestillingsverdenen kan drager gi seg til kjenne i torden og uvær. Slik starter også Khas eventyr i det fri. En rød drage redder hen fra uværet og forsvinner deretter sporløst. Siden blir Kha tatt hånd om av Ranja. Hun er dragedreper.

Ranja ser annerledes ut enn Kha, hun har brune øyne og gyllenbrun hud. Men herkomst betyr lite for historien. Derimot har det stor betydning for det som synes å være Sandmæls prosjekt: Bred representasjon. Hvite personer er samtidig underrepresentert i fortellingen. Med unntak av en rosa alv i underverdenen er den eneste hvite personen i boken en tynn og blond heks. Hun er skyld i en forbannelse som hviler over Ranja.

Askealven Kha og dragedreperen Ranja. Illustrasjon av Charlotte Sandmæl fra boken «Dragens øye». Foto: Egmont

Askealvene er mørke i huden og har et spekter av hår- og ansiktstrekk som speiler ulike etnisiteter. Hudfargen deres er lilla med blå nyanser som veksler fra mørkt til lyst. Lillafargen åpner for bred identifisering. Slik bidrar Dragens Øye til å speile et naturlig og stort mangfold i samfunnet. Sandmæls versjon av fantasy-sjangeren er samtidig streit nok til å nå bredt ut.

Charlotte Sandmæl. Foto: Egmont

Innslagene fra japanske tegneserier merkes hos Sandmæl. Bilderutene er skråstilte og overlappende i en fartsfylt miks av oversiktsbilder og nærbilder, mener Periskops kritiker. Foto: Egmont

Nordisk manga

Dragens Øye hører inn under den gryende kategorien nordisk manga, som blander vestlige og asiatiske tegneseriegrep. Særlig i action-scenene merkes innslagene fra japanske tegneserier hos Sandmæl. Bilderutene er skråstilte og overlappende i en fartsfylt miks av oversiktsbilder og nærbilder. Perspektivet i bildene er dramatisk med ekspressiv typografi og linjer som uttrykker fart.

De rolige partiene i serien er mer tradisjonelt tegnet. Noe inspirasjon er nok hentet fra Neil Gaimans dark fantasy-tegneserieklassiker The Sandman, med svarte snakkebobler og hvit tekst. Sandmæl knytter ikke fargen til en bestemt person, slik Gaiman gjør, men bruker i stedet svarte og hvite ruter litt om hverandre.

Figurdesignet er trolig influert av kanadiske Hunter Bonyun, men i en skjørere strek. Sandmæl fokus ligger på form, snarere enn detaljer og linjer. Skygger og lys skapes utelukkende i den digitale fargeleggingen. Ved hjelp av teksturer og linjer unngår Sandmæl at uttrykket blir for glatt. Det samme kan sies om karakterene og historien: Det naturlige mangfoldet sikrer dybde og variasjon i denne solide tegneseriedebuten.

Det naturlige mangfoldet sikrer dybde og variasjon i denne solide tegneseriedebuten.

Snøkattprinsen


Tegneserieroman av Dina Norlund

Målgruppe: Fra 9 år

Egmont 2021

 

«Snøkattprinsen» av Dina Norlund. Foto: Egmont

«Snøkattprinsen»: Minst og modigst


Å være minst i søskenflokken kan være krevende for mange. Når det attpåtil hviler en forbannelse over slekten, blir det fort riktig ille. Heldigvis kommer man langt med pågangsmot og vilje, viser dette tegnede eventyret. Minst kan også være modigst.

Dina Norlunds Snøkattprinsen skulle opprinnelig bli barnebok, men endte i stedet som en tegneserieroman. Boken utmerker seg med en internasjonal Disney-influert stil, og en gjennomført profesjonell utførsel. Norlund kan tydelig tegne, og gleden over håndverket skinner gjennom på boksidene.

Boken starter med gjenfortellingen av et eventyr som viser seg å være usant. Gjennom generasjoner har snøkattene levd i den tro at den én gang så mektige Eldkongen ble forrådt av sandrever og frastjålet sin magiske krone. Siden skal det ha hvilt en forbannelse over snøkattene. Hva som egentlig er sant, blir det opp til Snøkattprinsen å finne ut.

En tydelig kvalitet ved boken er hvor godt tilpasset den er yngre barn.

Mot til å tvile

Mens snøkattene krangler om hvem som skal bestige tronen, våger seriens helt Syv seg ut i verden for å spore opp den tapte kongekronen. På veien blir han kjent med en rødhåret jente ved navn Kit. Hun stiller betimelige spørsmål ved snøkattenes forestillinger om verden. Når Syv møter farer i form av gale dyr og råtten aura, kommer den nyervervede tvilen godt med. Mot til å feile blir den viktigste egenskapen for å klare seg gjennom prøvelsene.

En tydelig kvalitet ved boken er hvor godt tilpasset den er yngre barn. Både barn på skoletrinnet og førskoletrinnet kan ha stor glede av serien. Norlund gjør seg flid med å speile karakterenes følelsesmessige respons både i ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Slik legges det til rette for empatitrening. Katteprinsen er lang fra redd for å vise følelser. Frekvensen og nyanserikdommen i Norlunds beskrivelser er stor.

Illustrasjon: Dina Norlund. Foto: Egmont

Dina Norlund (og karakteren Syv fra «Snøkattprinsen»). Foto: Egmont

Illustrasjon fra «Snøkattprinsen» av Dina Norlund. Foto: Egmont

Disneyinspirert stil

Dina Norlunds bakgrunn som konseptillustratør gjør at hun effektivt får brukt utseende og mimikk for å speile karakterenes følelser og intensjoner. Begrepet konseptillustrasjon stammer fra animasjon, mens selve håndverket kan spores tilbake til karikaturtegning. Disney har vært ledende for utviklingen av uttrykket ­– på godt og vondt. Flere uheldige stereotyper har blitt skapt av studioet opp gjennom årene. Dette gjelder selvsagt ikke Norlunds utgivelse, der ulike jevnbyrdige grupper er representerte.

Utseendemessig oppleves Snøkattprinsen på sett og vis som en gjenfortelling av Løvenes konge. Men det er kanskje ikke så farlig. Små barn er opptatt av det som virker – ikke nødvendigvis av originalitet. For ivrige og eldre lesere vil de mest velbrukte grepene slutt bli klisjéer, men for mindre barn er verden fortsatt ny. Løvenes konge har kvaliteter som er verdt å videreføre. Hos Norlund heves de velbrukte grepene av en formmessig estetisk sans.

At verken sandrever eller snøkatter nødvendigvis er onde, er fortellingens hovedpoeng. Den råtne auraen oppstår når de ulike vesenene forsyner seg av hverandres krefter. Grådighet og maktsyke er fienden. Norlunds bok viser hvordan ulike gruppers historiefortelling kan være motstridige og at etablerte sannheter ikke nødvendigvis er sanne. Dette er nyttig lærdom for lesere i alle aldre.

Små barn er opptatt av det som virker - ikke nødvendigvis av originalitet.

Arkin. Hemmeligheten


Tegneserieroman av H. L. Phoenix

Målgruppe: Fra 9 år

Første bok i en planlagt serie

Egmont 2021

«Arkin» av H. L. Phoenix. Foto: Egmont

«Arkin. Hemmeligheten»: Mismot og mot

Hemmeligheten er den første av fire planlagte bøker om skolegutten Arkin. I første bok har han det regelrett vondt.

Etter at foreldrene dør, sendes Arkin til sin farmor øverst i Elvenfall. Navnet på stedet antyder starten på et eventyr. Men farmoren vil helst ikke vite av ham, og tar ham kun motvillig imot. Innstillingen hennes er at han snarest mulig må bli myndig, slik at han kan forsvinne igjen. Relasjonen deres stagnerer allerede her, og farmoren gjør ikke livet enklere for den sorgtyngede gutten.

Men det finnes også lyspunkter. Hver dag på vei til skolen følger Arkin nabojenta Hannah til barnehagen. «Se så fin himmelen er», sier hun, og det oppmuntrer ham. Senere oppdager Arkin at det også finnes noe magisk der ute.

Illustrasjon fra «Arkin» av H. L. Phoenix. Foto: Egmont

Figurdesignet i serien har en gjennomført stil som virker inspirert av graffiti, og da særlig dens røtter innen tegnefilm.

Digital graffitistil

I serien tar Phoenix seg god tid til å dvele ved hovedpersonens ensomhet og isolasjon. Svartfargen mellom serierutene understreker tungsinnet som har rammet hovedkarakteren. Arkin er digitalt tegnet med god håndføring og mange effekter. Men det kan hende det ferdige resultatet gjør seg aller best på skjerm. I trykket form blir detaljene i Phoenix´ illustrasjoner tidvis litt mørke og uklare. Innhold som tekst på skilt og i bøker blir delvis borte i bruken av farger, skygger og uskarpe effekter.

Figurdesignet i serien har en gjennomført stil som virker inspirert av graffiti, og da særlig dens røtter innen tegnefilm. Armer og bein er syltynne mens hender, føtter og hode har tilnærmet normal størrelse. Hendene har kun fire fingre, slik man tradisjonelt har gjort innen animasjon for å spare tid og arbeid. Hos Phoenix fremstår dette mest som et stilistisk grep. Illustrasjonsarbeidet later til å være noe han koser seg med. I lyssettingen av tegningene vektlegger Phoenix det vakre ved omgivelsene. De tidkrevende detaljene gis en estetisk funksjon. Gleden ved å tegne har Phoenix også overført til hovedpersonen. Arkin selv drømmer seg også bort i tegning. På sitt mest fredfulle sitter han med penn i hånd.

Graffitireferansen understrekes i tillegg av hovedfigurens bekledning med hettegenser og øretelefoner. Én av sangene Arkin hører på, er eterisk musikk av Jonsi med sangen Grow Till Tall. Et annet sted hører han på Hans Zimmer. Medelevene snakker Arkin lite med. Flere av dem oppfører seg som bøller.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

H. L. Phoenix. Foto: Marianne Wahlberg

Illustrasjon fra «Arkin» av H. L. Phenix. Foto: Egmont

Magisk bok

På skolen møter Arkin en vaktmester med gigantiske muskler og tatoveringer. Vaktmesterens ledetråder fører Arkin til biblioteket, hvor han oppdager en magisk bok. Boken inspirerer Arkin til å våge mer. For Arkin er ikke den eneste som blir dårlig behandlet på skolen. Medeleven Gerbil bankes daglig opp av de større guttene. Vendepunktet kommer når Arkin bestemmer seg for å stå opp for Gerbil. Det som til nå har vært en dyster og dvelende fortelling, snur herfra til noe åpent og uventet.

Arkins lange reise mot vendepunktet i den første boken gjør at de to hundre første sidene er som en lang prolog. Samtidig fremstår dette som et bevisst poeng fra forfatterens side. I etterordet skriver Phoenix at han under oppstarten av manusarbeidet opplevde personlige tap og ensomhet. Minnet fra disse opplevelsene skinner tydelig gjennom i boken. Kanskje er det ferdige resultatet likevel noe mørkt. Budskapet om å stå opp for seg selv og andre når til gjengjeld godt gjennom. Arkins positive utvikling fremstår som en logisk konsekvens av det modige valget han til slutt tar. Budskapet kan slik sett forsvare det langdryge grepet.

Ensomheten gjør verden langsom for Arkin. Når han ikke har noen å snakke med, tar det lang tid å bearbeide de tyngende følelsene. For veien ut av mørket finner han først i kontakt med andre. Her har Phoenix skrevet inn et viktig og konstruktivt poeng.

Måten fantasysjangeren brukes til å utforsker følelser og identitet på, viser at samtlige av årets debutanter har noe melde. Om en bølge av fantasy skyller over det norske tegneserielandskapet, er det bare å la seg flyte med.

Arkins positive utvikling fremstår som en logisk konsekvens av det modige valget han til slutt tar.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·