Vårens debutanter: Overlevelsesarbeid

I den danske serien Ulven kommer som nylig ble vist på NRK, blir den skjulte familievolden langsomt rullet opp og avdekket. Men mørketallene er store, og det er mange lukkede dører. I noen familier blir volden aldri oppdaget. Enkelte ender som overskrifter i avisene, som i all sin knappe nøkternhet antyder en avgrunnsdyp tragedie.

I Sting levendegjøres et alvorlig traume i sin mest akutte fase. Med sin symbolske tittel er Sting en roman om å forsone seg med stingene som langsomt omdannes til såre, rødskimrende arrsteker i huden og å leve med dem på kroppen. Romanen er veien tilbake til en slags sammenheng og et vagt ønske om å leve videre.

Therese Garshol Syversen debuterer med en kort, sterk roman. I et fortettet språk skildres 16-åringen Emmas kamp for å stable et liv på beina etter at faren har skutt henne, moren hennes og seg selv.

Et mentalt hull

Krast, vondt og stikkende kjennes stingene som går fra nederst på magen og opp til brystet. Leseren møter jeg-fortelleren mens hun er innlagt på lukket avdeling og stingene i skuddsåret lugger. Såret hennes holdes på plass av

blåsvarte stiftar som ligg som skeive togskjener […] det er noko veldig uryddig ved det heile […] at det er eg som skal leve vidare […] det heng liksom ikkje saman.

På dette stadiet befinner Emma seg i et mentalt hull hvor hun mangler virkelighetsforankring og ikke husker hva som har skjedd henne. Herfra skal hun pusle sammen den den istykkerslåtte virkeligheten. Syversen klarer å invitere leseren inn i denne prosessen ved å gjenskape traumebearbeiding i jeg-fortelleren.

Tiden er delt i «før» og «nå», og jeg-fortelleren veksler mellom å være til stede her og nå og gå tilbake i tid. Hun forsøker å huske livet forut for tragedien, og vil ikke gjenkalle minnene om den konkrete hendelsen fordi de gjør det umulig å leve videre.  Likevel insisterer psykologen på at hun må få fortiden til å henge sammen med nåtiden.

Men det menneskelige er alltid flertydig og komplekst: «det finst ingen som er berre ei handling eller ein tanke.» I Emma konkurrerer gode minner om faren og bildet av faren som en helt med erkjennelse av en annen fortelling om barndommen. Ikke ulikt det Martin Eia-Revheim sier i Å sette sammen bitene (2022): «De gode minnene gjør alt det andre ekstra tungt å bære». Eia-Revheims bok handler om å erkjenne sin egen historie og sette sammen en versjon av oppveksten som det er mulig å forsone seg med.

Oppvekstfortelling med to sider

I Sting lokker psykologen frem bruddstykker som gir leseren innblikk i hendelsene som leder opp til katastrofen. Selv om «minna mine er ikkje til å stole på, dei endrar form viss eg prøver å leite i dei», så handler Sting om å gi språklig form til den uklare, ubearbeidede råversjonen som hukommelsen ikke klarer å holde fast. På tekstplanet kommer den til syne i korte glimt som etter hvert danner konturene av noe. Stykkevis, samtidig som erkjennelsen vokser frem i jeg-fortelleren, får leseren øye på en oppvekstfortelling med to sider. Emma har et nært forhold til faren. Selv om hun er redd ham, han er voldelig og kontrollerende. Vi ser hvordan hun både frykter faren og har tillit til ham. Dualiteten gjør det vanskelig for jeg-fortelleren å erkjenne det han har gjort.

Ett av de gode minnene handler om at hun fikk en rifle til 16-års dagen av faren. Han lærte henne å bli en god skytter. Faren og Emma hadde felleskap knyttet til jakt og våpen. Bildet er dobbeltbunnet og illevarslende. Leseren forstår at dobbeltdrapet er en varslet katastrofe.

Den litterære antydningen

Den nevnte tv-serien Ulven kommer åpner med at 14-åringen Holly har skrevet sine ubearbeidede inntrykk av stefarens vold mot hennes mor i en skolestil. Hele serien er på sett og vis avdekningen av bakgrunnen for den vage nedtegnelsen tenåringen gir. Jeg-fortelleren i denne boka burde skrevet en slik stil. Ingen utenfor Emmas familie så tragedien komme.

I Ulven kommer trenger omfanget av familievolden langsomt inn i seeren. I denne romanen får vi bare små glimt av volden. Det gjør ikke mindre inntrykk. Men den litterære antydningen av voldens dynamikk sender tankene til den danske serien.

I Sting er relasjonen mellom de to voksne viktigst. Farens ønske om kontroll og dominans over moren skyver alle andre hensyn til side. Leseren forstår at den underliggende trusselen om psykisk vold er nesten like terroriserende som den hinsides voldsomme aggresjonen.

Vond erkjennelse

I Emma konkurrer flere versjoner av hendelsesforløpet som gjorde henne foreldreløs. Men det kan bare eksistere en versjon, og å finne frem til riktig rekkefølge av hendelsesforløpet er viktig, insisterer psykologen: «Beate meiner at eg ikkje kan lage ein alternativ versjon […] eg må forsone meg med den versjonen som er verkeleg og sann.»

Leseren får innblikk i den tunge og vanskelige erkjennelsesprosessen som foregår i jeg-fortelleren ved å ta inn over seg at det ikke var en ulykkeshendelse at faren skjøt henne. I språkliggjøringen av denne prosessen finner vi denne korte velformulerte romanens styrke. Syversen viser også hvordan det langsomt vokser frem et ønske i Emma om å leve videre.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Fortellingen er viktig for håpet

En litterær fremstilling av hvordan posttraumatisk stress lever og virker i jeg-fortelleren så vi også i Ane Barmens sterke debutroman Draumar betyr ingenting (2019). Det får også store innvirkninger i det sosiale livet hos den som rammes. Men Barmens bok er en annen slags roman med et større sosialt univers. Romanuniverset hos Syversen er langt trangere og svært mye mørkere. Forskjellen mellom disse to litterære fremstillingene sier noe hvor mangfoldig det å belyse denne tematikken kan være i ungdomslitteraturen akkurat nå.

Maren Skolems debutroman Hva jeg gjorde med pengene ble gitt ut nesten samtidig med Sting. Disse to ungdomsromanene er viktige utgivelser som på ulike måter, og med utgangspunkt i helt ulike erfaringer, skildrer hvordan vonde opplevelser og livsomveltende rystende hendelser setter spor i to unge jeg-fortellere. Begge gir litterær form til smerteerfaringer i et virkelighetsnært formspråk. I den ene handler det om å fortelle sin versjon av hendelsen og ta kontroll over narrativet. I den andre handler om å erkjenne den riktige versjonen av hendelsesforløpet.

Sting gir litterær form til den akutte traumebearbeidingen og illustrerer hvor viktig fortellingen er for håpet om at det skal være mulig å leve videre med stingene gravert i hudoverflaten.