Vårens debutanter: Sann tegneglede og følelser til besvær

Mye er likt i tegneseriene Esters univers av Oda Valle og Grip den føkkings dagen av Kjersti Synneva Moen. Både Valle og Moen er stilsikre illustratører. De debuterer samme vår, på samme forlag (Aschehoug), med hver sin bittersøte, humoristiske og visuelt estetiske tegneserieroman om personlig integritet og modning. Dagboksider går igjen i begge bøkene og brukes til å formidle hovedpersonenes innerste følelser.

Når venner og hverdag forandrer seg, føler jentene i de to hovedrollene seg mer og mer alene i verden. Spørsmålet er om det er omgivelsene eller dem selv det er noe galt med. Det oppløftende svaret er ingen av delene.

Temaet for de to bøkene er overlappende og dreier seg grunnleggende om trygghet. Esters univers handler om å bli trygg på nye mennesker rundt seg. Grip den føkkings dagen handler i tillegg om å bli trygg i seg selv. Hovedbudskapet er ellers likt hos de to debutantene: Den tapte kontrollen er noe som kan gjenvinnes.

Lik innpakning

Hadde ikke de to bøkene vært så gode, kunne man nesten holdt det mot dem at de er så like. Bøkene har eksempelvis et svært identisk grunnkonsept for innpakningsdesignet – noe jeg tror lett kunne vært unngått. Spørsmålet er om dette gjør så mye så lenge omslagene fungerer godt? Begge forsidene viser tittelfigurene i hjemlige omgivelser, med nyvunnen selvtillit og et smil om munnen. Forsideillustrasjonene fungerer som bøkenes epilog, og de inngir et løfte om at alt skal gå bra.

Detaljene som krydrer omslagene, er essensielle ingredienser i begge utgivelsene. Forsidekonseptet utnyttes aller best hos Valle, som blant flere snurrige detaljer har tegnet inn en vevkjerring på Esters hode. Edderkoppen er bister, men Ester selv er strålende fornøyd. For dem som har lest fortellingen blir det lille krypet en morsom bonus. Omslaget viser at det går an å slå seg til ro med feiltrinnene man har gjort tidligere.

Forsidedesignet på bøkene ser ellers ut til å følge samme mal som fjorårets tegneserie-satsning på Aschehoug, Una og skolestarten av Henriette T. Osnes. Grepet fremstår formelpreget, men formelen er utvilsomt både effektiv og god.

Serieskaperne leverer hver sin distinkte fortelling med hver sin personlige visuelle signatur. I likhet med nevnte Osnes representerer både Valle og Moen friske nye bidrag til det norske tegneseriefeltet. Aschehoug skal ha skryt for å gi plass til disse nye stemmene.

Det bør også understrekes at de to debutantene spisser budskapet mot svært ulike målgrupper. Valle formidler med enkle og tydelige grep som er tilpasset småskoletrinnet. Moens dvelende metafortelling om kunst og illustrasjon henvender seg til ungdom.

«Esters univers»: Sjarmerer stort med fortellingen om Ester

Esters univers – Bonusbror og marsvintrøbbel handler om mini-tenåringen Ester. Alderen hennes er usagt, slik at flest mulig i barneskolealder skal kunne identifisere seg med henne. Hovedsaken er at hun er stor nok til å ville bestemme selv.

Ester er skilsmissebarn og lykkelig over at hun og mamma bor sammen på egenhånd. Navnet Ester betyr stjerne, og ved bokens start er det tydelig at hun føler seg nettopp som det. Hjemme er hun bestevenner med mamma, og på skolen er hun bestevenner med Hedda. Når bonusfaren Tor og bonusbroren Bo flytter inn, raser Esters perfekte verden sammen.

Uønsket bonusfamilie

«Kan voksne bare bestemme at noen skal flytte inn?» står det på baksideteksten til boken. Spørsmålet er betimelig stilt – og tar tydelig barnets parti. Valle holder seg klokelig fra å svare, og viser i stedet konsekvensene som oppstår når mor og Tor forsøker å etablere en bonusfamilie uten å rådføre seg med barna først. Ester synes beslutningen er urettferdig, og velger å håndtere situasjonen deretter.

Ekstra ille er det at Bo også begynner i klassen til Ester og Hedda. Ester bestemmer seg for at heretter skal hun sabotere mest mulig for bonusbroren. Denne beslutningen leder til flere fornøyelige opptrinn. Gjennom boken får leseren muligheten til å leve ut Esters selvrettferdige følelser og innfall.

Dreven illustratør

Oda Valle er en profesjonell illustratør med en allsidig portefølje som inkluderer alt fra kunsttrykk til emballasje for Kinn bryggeri. Valle har også tidligere illustrert barnebøker, nærmere bestemt bildeboken Anna og fugleproblemet (Gyldendal 2022) av forfatter Kristin Lian Berg. Hvordan barn og dyr kan bli venner, er tema for begge de to bøkene Valle har vært involvert i. Når hun denne gangen også skriver teksten selv, blir sluttresultatet ekstra godt.

Bruken av marsvin som bifigurer er ett av flere vellykkede grep i boken. Gjennom dyrene får forfatterne formidlet en øyeåpnende sannhet for hovedpersonen: «Uten venner blir marsvin så ensomme at de kan dø.»

I et intervju med forlaget trekker Valle frem den svenske barnebokskaperen Lisen Adbåge som en av inspirasjonskildene sine. Inspirasjonen er lett å se, ikke minst i måten Valle lar Ester gjemme seg langt inne i hettegenseren sin. Bildeboken Dom som bestämmer (Bonnier Carlson, 2018) er trolig den direkte inspirasjonen til disse scenene. Akkurat som hos Adbåge skildrer Valle denne typen øyeblikk med en perfekt kombinasjon av medfølelse og humor. For leseren gjør disse innslagene av slapstick det ekstra tydelig hvordan Ester gjør ting unødvendig vanskelig for seg selv.

Søtt og syrlig

Stilen til Valle er søt og uskyldig, samtidig som hovedpersonen får lov til å være urimelig og slem. Dette skaper både spenning og innlevelse for leseren. Esters forsøke på sabotasje er rampete, men oftest også barnslig og uskyldig. I tillegg er idéene hennes så korttenkte og spontane at de på forhånd er dømt til å mislykkes. Resultatene blir forvirrende nok det stikk motsatte av hva Ester har tenkt seg. Forsøkene på sabotasje går mest ut over henne selv.

Ester roter det til på en måte som innledningsvis er søt og uskyldig før det sklir ut i det komiske og brått blir alvorlig. Ting eskalerer hele tiden annerledes og fortere enn Ester tror. Moralen i boken er at forsøkene på sabotering virker mot sin hensikt. Heldigvis for Ester er det lov å gjøre feil. Forfatterens budskap er at det faktisk går an å hente seg inn igjen.

Like barn leker best

Et gjentagende grep i boken er de utmalende scenene med kyssing mellom Esters mor og kjæresten Tor. Valle tegner parets trutmunner overdrevent komiske og utstudert ekle. I forgrunnen for disse scenene ser man bonussøsknene Ester og Bo stå og gremme seg. Flauheten over situasjonen er noe har de felles.

Plot-tvisten mot slutten av boken er for god til å avsløre her. Men vi kan trygt slå fast at bonussøsknene Ester og Bo er likere enn de selv tror.

Oda Valle sjarmerer stort med fortellingen om Ester. Hovedfiguren er både jordnær og kul og har et følelsesregister som nok vil vekke gjenkjennelse hos målgruppen. Boken er rik på følelser barn kan kjenne seg igjen i. Ekstra spennende er det da at hovedpersonen får lov til å gjøre ulovlige ting – og at leseren får være med og oppleve konsekvensene av dem.

«Grip den føkkings dagen»: Morsom – og gripende

Venner som vokser fra hverandre er temaet for Kjersti Synneva Moens tegneserie Grip den føkkings dagen. Mest av alt handler boken om å finne seg selv – og like det man finner.
Amalie og Vilja er bestevenninner. Boken starter når de flytter på hybel sammen for å studere kunst og musikk på videregående skole.

Det siste venninnene vil er å la seg definere av klisjéer, derfor strør de om seg med ironiske sitater á la «grip dagen» og «all secrets shared». Sistnevnte bunner ut i et konkret løfte mellom Vilja og Amalie om en fast sladrekveld hver fredag – med pizza. Dette løftet blir tidlig brutt. Amalie inntar stadig flere av fredagsmåltidene sine alene, mens Vilja er på fest med den nye klassen. Vennene håndterer sin nyvunne frihet vidt forskjellig, og snakker sjelden fortrolig sammen. Ikke hjelper det å ringe hjem heller. Hverdagslogistikken til foreldrene har nemlig økt i omfang etter at Amalie forlot redet. Indirekte skjønner vi at hun har vært en ressurs i familien. Kan Amalie bli den samme ressursen for seg selv?

Snart har det feste det seg et mønster hvor Amalie tilbringer dagene ensom og alene. Skissedagboken fortsetter hun imidlertid å fylle med idéer og refleksjoner – i form av ærlige og forløsende bilder. Skisseboken som arbeidsform skal vise seg å være gull verdt.

Syrlighet og følsomhet

Daniel Clowes‘ tegneserier Art School confidential og Ghost World (begge filmatisert) beskriver begge en tematikk og miljø som kan minne om Moens debut. Flere av Moens satiriske og dramatiske poenger er også på høyde med disse verkene.

Aller mest deler Moen likevel særtrekk med norske Inga H. Sætre. Grip den føkkings dagen minner eksempelvis om Det finnes en død etter livet (No comprendo press 2018). Skråblikkene til Moen har den samme konseptuelle formen som Sætre.

Formen, syrligheten og følsomheten i tegningene har Moen og Sætre felles. Men innholdet og streken i Grip den føkkings dagen er helt og fullt Moens egne. Moens tegninger beskriver hovedpersonens følelser bedre enn ord.

Leve dagboken!

Kjersti Synneva Moen har gitt ut tegneserier før i form av selvpubliserte fanziner. En av dem har tittelen På tide å gå ut og gripe den jævla dagen og består av en samling selvbiografiske serier fra perioden 2020 til 2022. Med Grip den føkkings dagen lager hun for første gang tegneserier for ungdom.

Boken skulle egentlig hete Lev i det føkkings nuet, da, men skiftet i siste sekund navn til Grip den føkkings dagen. Denne typen vingling er symptomatisk for hvordan hovedpersonen i boken oppfører seg. Amalie har en velutviklet kritisk sans som fort går over i det selvkritiske. Dette går tidlig ut over skolearbeidet.

Hovedpersonen har allerede funnet sitt eget uttrykk ved bokens start. Skissedagboken hun fyller på fritiden har nemlig stor verdi. Dagboken blir et fristed og eget rom for ufiltrerte tanker og følelser. Stilen er fri og rablete, med en uhøytidelig stemning der ingenting er hellig. Flere gode oppslag er viet tegningene fra denne boken.

Læreren hennes feiler i å se skissebokens potensial som et personlig kunstnerisk uttrykk. I stedet forsøker hun å oppfordre Amalie til å kommunisere gjennom større formater.

Visuell satire

Kjersti Synneva Moen er én av de fem tegnerne som i år ble tildelt Fritt Ords stipend for satiretegnere. Der er hun i godt selskap med tidligere mottakere som Vanessa Baird, Egil Nyhus og Jenny Jordahl. Tidligere i vår holdt Moen utstillingen God kaffe og fred på jord på MIA Avistegnernes Hus. Under utstillingen ble det avholdt en egen avstemming over hvilken sjokolade i twist-posen som er den beste. Twist dukker også opp som et utrivelig bilde på hovedpersonens tilstand i Grip den føkkings dagen. «Jeg er det siste biten i skåla» står det i Amalies skissebok. I sjokoladeskålen har hun tegnet en twist som heter «Dritt m/sjokoladetrekk». Av resten er det bare papiret igjen.

Moen er personlig i måten hun baker inn sine egne fascinasjoner for fordums storslåttheter som twistsjokolade og sodd i fortellingene sine. Humor av denne typen gir økt særpreg og originalitet til fortellingen.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Flere feil i fylla

Hva gjør du når den eneste som vier deg oppmerksomhet er en eplekjekk tulling? På skolen tas Amalie under vingen til klassens selvutnevnte verdensmester – Iver. Denne karakteren er både umoden og slem uten nødvendigvis å vite om det selv. Formodentlig enser han et særtrekk ved Amalie som han liker. Ordet han leter etter, er integritet.

Vendepunktet i boken kommer når Amalie og Iver ligger sammen på en fest. Etterpå viser det seg at Amalie har glemt å kjøpe P-piller. Og at Iver er 100% uinteressert i å snakke om saken. Enda en ufrivillig klisjé begynner å ta form. Moen gnir inn skammen med overvittige detaljer når Amalie innser feilgrepet og må teste seg for en eventuell graviditet. Vilja blir overraskende vitne til det hele og konfronterer venninnen. Oppgjøret deres i denne scenen er uhørt morsomt og gripende. Det overdrevne scenariet fungerer takket være Moens sans for timing og tegning.

Moen har mye på hjertet og formidler det godt. Inga Sætre har fått en dyktig etterfølger.