Verdifullt bidrag til Den kulturelle skolesekken

På Åreppen skole på Kløfta i Akershus er det ferdigteater som står på menyen. Skuespiller Guandaline Sagliocco tripper nervøst på scenen som karakteren Sara Bonnard. Hun forklarer at hun rett og slett har kjøpt en teaterpakke over internett med alt inkludert: To trerammer til scenografi, en kost som rekvisitt, et flerbrukskostyme og en lysrigg. I pakken har hun også fått en høyttaler som heter Gunnar, som forteller henne hvordan hun skal sette opp forestillingen. «Nå skal du lage en karakter», kommer det fra Gunnar, og så må hun sette i gang.

Med hjelp fra Gunnar bygger hun opp forestillingen Tjenestejenta og kongens hemmelighet scene for scene. Hun må finne ut hvordan man bruker kostymene, skjønne hvordan scenografien fungerer, og hun må hoppe frem og tilbake mellom rollen som konge og tjenestejente. Det hele blir et spill rundt hvordan en teaterforestilling oppstår, og hva det vil si å spille for et publikum.

Scene!Art er siste del av en trilogi som selvrefleksivt undersøker essensen av ulike kunstuttrykk. Forestillingen Voff!Art fra 2008 utforsket billedkunst, mens Tone!Art fra 2011 tok for seg musikk. Denne gangen er det teaterkunsten som er under lupen. I Frankrike har Scene!Art blant annet gjestet Louvre og festivaler som Momix A Pas og Conté Dijon. Her i Norge har den turnert som en del av Den kulturelle skolesekken i Telemark, Akershus og Vestfold. Men til tross for over hundre oppsetninger har den kun blitt omtalt én gang i norske medier, i Porsgrunns Dagblad.

Pedagogisk genistrek

Ideen om å konstruere en teaterforestilling foran øynene på publikum er en pedagogisk genistrek. Barna på Åreppen skole blir på mange måter tildelt rollen som tilskuere, og det oppstår naturlige situasjoner hvor de for eksempel må øve på å gi applaus, eller hvor Sagliocco stopper opp og kommenterer det som skjer. Saglioccos litt famlende og naive karakter passer godt til å skape tillit hos publikum, og det blir et fint samspill der barnas egne reaksjoner blir en del av uttrykket.

I samtidskunsten er selvrefleksivitet nærmest en regel, men da gjerne i mer utilgjengelige former, og med en kompleksitet som ofte kan være vanskelig å forstå uten visse referanser. Denne forestillingen har også en slik kompleks selvrefleksivitet som grunnlag, men den utspiller seg på en morsom og tilgjengelig måte. I stedet for et avansert kunstprosjekt, minner spillet mer om en teaterlek på barnerommet. Det er et gjenkjennelig lekespråk som bryter ned barrieren mellom sal og scene, og mellom elevene og kunsten.

Verfremdungs-teknikk

Estetisk fungerer også konseptet med ferdigteatret godt. Historien om skuespilleren som har kjøpt seg en forestilling blir et metafiksjonelt lag der fortellingen kan kommenteres underveis, og hvor vi som publikum inviteres inn i en undring over hva teater egentlig er. «Ha! En dør!» utbryter skuespilleren da hun finner frem en treramme. Grepet minner om Brechts Verfremdungs-teknikk, der handlingen stoppes eller avbrytes for å skape refleksjon.

Det er genuint fascinerende å se Guandaline Sagliocco vise frem skuespillerteknikker, kanskje først og fremst fordi hun er en så teknisk dyktig skuespiller. Hun hopper lett fra karakter til karakter, kan gråte på kommando, og har full kontroll over relativt avanserte sceneskift. Ikke minst ser hun ut til å ha et utømmelig overskudd av energi, kombinert med lekenhet og god komisk timing. Det profesjonelle uttrykket gjør at innblikket i den kunstneriske prosessen med å lage teater ikke bare blir en artig idé, men også kunstnerisk interessant.

Særlig blomstrer forestillingen når rollefiguren Sara Bonnard ikke lenger vil følge Gunnars instruksjoner, og lager sine egne skumle scener. Hun drar flappene på lua opp til to gnomeører og kaster seg inn i en rolle som babler usammenhengende tull: hun pirker tenner, hoster og skriker i lyskasteren. Bonnard skyver ansiktet frem, og kroker kroppen sammen slik at utseendet endrer helt karakter.

At den famlende rollefiguren bryter reglene og gjør ting på sin egen måte gir en kraft til forestillingens historie. Gnomen har ingen umiddelbar funksjon i berettelsen, men det er umulig å ikke la seg sjarmere av den merkelige skapningen som manifesteres foran oss. Resultatet blir at vi sitter igjen med opplevelsen av at alt handler om å våge å uttrykke seg på sin egen måte: Ingen behøver følge en mal eller tradisjon.

Scene!Art er en forestilling som kommenterer seg selv og teaterkunsten, men som samtidig evner å gjøre det på en morsom og tilgjengelig måte. Særlig er dette takket være Guandaline Saglioccos komiske talent og hennes særegne kontakt med publikum. Ofte er denne typen selvrefleksivitet forbeholdt mer alvorstunge produksjoner, men her er det humor og lekenhet som snur speilet mot oss selv. Det er forfriskende å se.