Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Verdivurderinger

KATEGORI

Skole, Visuell Kunst,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

onsdag 13. mai 2015

DKS-utstillingen Laget i verden består av 16 smykker som for anledningen er plassert i små glassmontre på Midtbygda skole i Siljan

↑ Eric Loubser: Uten tittel. Foto: Nasjonalmuseet.

Det store rommet har god takhøyde og virker godt egnet som visningssted for den turnerende utstillingen, som har vært på veien siden 2013. Utstillingen, med den litt generelle tittelen, ønsker å undersøke hvordan «opprinnelse og mangfold» kan vise seg i samtidens smykkekunst. Ifølge utstillingsteksten er flere av de deltagende kunstnerne født i et annet land enn der de bor og arbeider i dag, noe de har til felles med de fleste kunstnere som er aktive på den internasjonale samtidskunstscenen. Laget i verden kan altså leses som et svar på hvordan man kan iscenesette forestillingen om «det internasjonale» gjennom en smykkeutstilling for barneskoletrinnet.

Fakta


Laget i verden

Produsert av Nasjonalmuseet

1.-4. trinn

Kunstnere: Eric Loubser og Geraldine Fenn; Mikiko Minewaki og Jacqui Chan; Susan Pietzsh og Jorge Manilla; Liaung-Chung Yen og Jenna Wainwright; Christel van der Laan og Melinda Young; kunstnerduoen Tota Recliclados (Valeria Hasse + Marcela Muñiz) og Celio Braga.

Anmeldt: Midtbygda skole, Siljan.

17 elever fra 2.trinn deltok

Foto: Gunhild Horgmo

Materialbruken i smykkene er variert, og virker sentral i det kuratoriske grepet: Edle metaller vises side om side med trivielle gjenstander og brukt materiale. På tross av at smykkene kan identifiseres som nettopp smykker i tradisjonelle formuttrykk som halskjeder, armbånd eller brosjer, utfordres den tradisjonelle oppfatningen av at smykker lages av verdifulle materialer. Kontrasten mellom det verdifulle og det ikke-verdifulle understrekes også i utstillingsestetikken, ettersom noen av montrene er satt direkte på snekrede paller, mens andre står på sokler. Materialers verdi og eksempler på gjenbruk gjør samtidssmykket velegnet som inngang til diskusjoner om både verdisyn og miljøspørsmål overfor barn og unge. Hvorfor anser vi noe som mer verdifullt enn noe annet? Kan et materiale eller en gjenstand få ny verdi når form og bruk endres?

Utstillingsregi

Barnas møte med utstillingen rammes inn av følgende fremgangsmåte: Når barna kommer inn, blir de bedt om å sette seg i en ring mens Nasjonalmuseets formidler presenterer seg selv og hensikten med skoletimen. De får spørsmål om hva et smykke egentlig er og kan være før de presenteres for ulike materialer snakker om hvordan man kan skape et smykke for eksempel av en tom plastflaske eller en brukt leke, og viser frem ulike objekter som er funnet. Etter samtalen går barna sammen i små grupper som får utdelt hver sin lommelykt. Når lyset slås av, skal de gjenfinne materialene de nettopp har fått presentert i de utstilte smykkene. Etter noen minutter samles de igjen for en ny samtale. Enkeltelever får plassere rett materiale ved rett smykke og bære verket frem, før formidleren forteller historien bak verket. De brukte materialene de akkurat har sett og tatt på, er nå satt i en ny kontekst som del av et smykke.

Materialenes verdi

Det er likevel ikke refleksjoner rundt materialverdi og gjenbruk som står i fokus i utstillingens uttalte tematikk, men heller smykkets form og kunstnerens opprinnelse. Dette videreføres også i monteringen, som refererer til smykkenes reise. Historiene som formidleren forteller sier også noe om hvilket land kunstneren kommer fra, men etablerer ingen samtale om «opprinnelse og mangfold». At kunstnere skal representere en hel verdensdel, forfekter også en noe utdatert holdning til ideer om opprinnelse.

I Laget i verden presenterer Christel van der Laan sin ring med tittel Uvurderlig edelsten(2003). Den viser på mange måter hvordan utstillingen oppleves, og rommer det som kanskje burde vært dens hovedfokus: Både tittel og uttrykk kommenterer sammenhenger mellom materialbruk og smykkets form. Små plastbiter fra merkelapper som henger på nye klær er satt inn i et kvadrat laget i 18 karat gull og formet som en ring. Hva skjer når de billige og trivielle plastbitene rammes inn av et edelt metall? Heves verdien på plasten eller reduseres verdien av gullet? Får arbeidet en økt symbolsk verdi når det plasseres som ring på en finger? Kan den i det hele tatt brukes? Slike spørsmål vekker verket, og overfor barna presenteres de i utgangspunktet verdiløse plastbitene med en ny verdi som gjenbruksmateriale i kombinasjon med gull. Her kan linjer trekkes til Synnøve Korrsjøens arbeider Tre verdiløse ringer fra 1982. Kombinasjonen av fjær, hår og porselen i tillegg til metallet gav serien et poetisk og kraftfullt estetisk uttrykk, men problematiserte også ringens materiale, form og brukervennlighet.

I tillegg til van der Laans smykkeverk eksemplifiseres transformasjonen av funnet og i utgangspunktet verdiløst materiale også på en god måte i medaljongen To Have and To Hold (2009) av Geraldine Fenn. Smykket er formet som en hjertemuskel, og skjuler noe som presenteres som en hemmelighet for barna. Hemmeligheten avsløres som et brudepar i plast. Smykket er laget i sølv, gull, silketråd og korallperler, men den egentlige skatten som skjules av de verdifulle materialene, er en plastfigur i miniatyr. Både verk og formidling forskyver verdiposisjoner og stiller spørsmål ved hva som egentlig har størst verdi i dette verket.

Christel van der Laan: Uvurderlig edelsten. Plast og 18 karat gull. Foto: Nasjonalmuseet

Avslutningsvis tas også et par smykker ut fra monterne. Elevene får se nærmere på dem, og noen får prøve dem på, når formidleren løfter smykkene forsiktig ut med hanskekledde hender. Jenna Wainwrights halskjede Chicken and Steak Necklace er laget av hundeleker i gummi. Smykkets taktilitet blir tydeligere når det henges rundt halsen på et av barna. Men i samme gest mister det også noe av sin materielle verdi. Når det henges rundt halsen understrekes imidlertid smykkets iboende relasjon med kroppen på en fin måte. Grepet understreker hvordan både form og kontekst endrer seg når smykket er i bruk.

Den kulturelle skolesekken (DKS) har vært en del av regjeringens kulturpolitiske satsning for grunnskolen siden 2001, og omfatter i dag alle elever fra 6–19 år. I DKS sine målsetninger heter det at «Elevane skal møte profesjonelle kunst- og kulturtilbod med høg kunstnarleg kvalitet». Det skal tilbys et regelmessig opplegg i alle kommuner, innenfor uttrykkene film, musikk, scenekunst, litteratur, kulturarv og visuell kunst. Vanlig praksis i DKS er at den profesjonelle kunsten skal formidles i skoletiden, hovedsakelig i skolens lokaler. Elevene kan med andre ord ikke velge om de ønsker å eksponeres for kunsten eller hva de ønsker å se.

Laget i verden er et eksempel på hvordan en skoletime kan integrere en form for utstillingserfaring på en god måte. Formidlingen og aktiviseringen av de enkelte kunstverkene fungerer godt, og samhandler i tillegg med skolens læringsmål. Jeg fryktet at Laget i verden ikke ville komme til sin rett som utstilling i denne skolebaserte formen, men opplevde at gallerirommets atmosfære ikke ville utgjort noen vesentlig forskjell for barnas kunsterfaring. Jeg opplever imidlertid et skille mellom utstillingens uttalte tematikk, dens opplevde tematikk og hvordan den ble formidlet. Ideen om «det internasjonale smykket» oppfattes som for komplekst for 2.-trinnet på en barneskole, og valget med å forsterke fokuset på materialbruken i smykkene gjennom formidlingen syntes fornuftig. Laget i verden sier noe viktig om gjenbruk og muligheter som ligger i det vi betrakter som verdiløst. I et miljømessig og fremtidsrettet perspektiv er kunnskapen som formidles på dette feltet avgjørende for å gi dagens unge verktøy til å etablere nye definisjoner av verdi.

Kilde:

Stortingsmelding nr. 8 (2007-2008): Kulturell skulesekk for framtida

Jenna Wainwright: Chicken and Steak Necklace. Foto: Gunhild Horgmo

Annonser

Stikkord:
· · · ·