Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Victor og TIX som idoler og tegneseriefigurer

KATEGORI

Litteratur,

PUBLISERT

onsdag 26. januar 2022

I sine selvbiografier for barn omfavner TIX og Victor Sotberg estetikk og narrativer fra tegneserienes verden. Hva skjer når kjendiser serverer sine livshistorier i tegnet superheltinnpakning?

 

 

↑ «Bare Victor» av Victor Sotberg / «TIX - Den stygge andungen» av Andreas Haukeland. Foto: Gyldendal

Ordet «tegneseriefigur» betyr i utgangspunktet en fiktiv skikkelse som har sitt utspring i og er utformet for å kommunisere på tegneseriemediets premisser. Tegneseriens lange historie med opportunistisk kommersialisme og banal underholdning myntet på barn gjør at ordet bærer i seg tunge konnotasjoner om karikatur, formelpreg og mangel på dybde. Det er også slik ordet brukes i overført betydning i dagligtalen og i anmeldelser av kulturprodukter; som en negativt ladet beskrivelse av fiksjonsfigurer som fremstår som klisjépregede og endimensjonale.

«Bare Victor» av Victor Sotberg, Erik Eikehaug og Charlotte Sandmæl. Foto: Gyldendal

Dårlig rykte

Egenskapene som har gitt tegneseriefigurer et dårlig rykte, er de samme som gjør dem utsøkt velegnet for franchising. For eksempel kan en superhelt som Batman på én og samme tid eksistere som legofigur, som visuelt motiv på t-skjorter og sengetøy, og som hovedperson i tegnefilmer for barn og blockbustere myntet på et voksent publikum. Alt dette uten at det rokker ved essensen av konseptet, og uten at den ene versjonen eller tolkningen av figuren ugyldiggjør de andre. Snarere tvert imot. Hvis man ønsker å appellere bredt på tvers av medier og målgrupper, er det en fordel å besitte egenskapene til en tegneseriefigur. Dette innebærer å kunne tilpasse seg ulike kommersielle og narrative kontekster.

I fjor gav både youtuber og programleder i NRK, Victor Sotberg, og Andreas Haukeland (TIX) ut selvbiografier for barn. Haukeland og Sotberg går målrettet til verks for å skape seg selv om til tegneseriefigurer i både bokstavelig og overført betydning. Motivene for å gjøre dette er mer kompliserte enn bare et ønske om å kommunisere med unge gutter. Bøkene det er snakk om, er Bare Victor, skrevet i samarbeid med Erik Eikehaug og illustrert av Charlotte Sandmæl, og TIX – Den stygge andungen, skrevet i samarbeid med Olav Brekke Mathisen og illustrert av Odin Helgheim.

Haukeland og Sotberg går målrettet til verks for å skape seg selv om til tegneseriefigurer i både bokstavelig og overført betydning

Bare Victor


Selvbiografi av Victor Sotberg

Skrevet i samarbeid med Erik Eikehaug

Illustrert av tegneserieskaper Charlotte Sandmæl

Målgruppe: 9-13 år

Gyldendal 2020

Effektivt fortalt

De to bøkene har mye til felles. Begge er utgitt av Gyldendal og illustrert av unge tegneserieskapere. I tillegg er bøkene inspirerende underdogfortellinger om gutter som er utstøtt på skolen, men vokser opp til å bli populære, berømte og – i alle fall i TIX’ tilfelle – veldig, veldig rike. Begge fortellingene er vonde, men til syvende og sist oppløftende vitnesbyrd med budskap det er lett å se for seg at mange unge mennesker kan ha god bruk for. Dessuten er de effektivt fortalt.

Begge er inspirerende underdogfortellinger om gutter som er utstøtt på skolen, men vokser opp til å bli populære, berømte

«Bare Victor» er en ffektivt fortalt selvbiografi, mener Aksel Kielland. Illustrasjon: Charlotte Sandmæl. Foto: Gyldendal

Boken visualiserer Sotberg og hans familie, venner og fiender kledd ut som populære fiksjonsfigurer fra fantasy- og superheltsjangeren

Allierer seg med merkevarer

Det første man legger merke til ved bøkene er den fargerike og polerte tegneserieestetikken. Både Sandmæl og Helgheim har et visuelt uttrykk inspirert av superhelttegneserier, manga og spilldesign. Både streken og fargepaletten harmonerer med et formspråk vi i dag finner i alt fra kommersiell tegnefilm til reklametegning.

Bare Victor er delvis fortalt i tegneserieform. Den visualiserer Sotberg og hans familie, venner og fiender kledd ut som populære fiksjonsfigurer fra fantasy- og superheltsjangeren. I tillegg refererer boken ustanselig til kjente underholdningsfranchiser – fra Pixars De utrolige til Harry Potter og Mummidalen. Slik skal leserne aldri være i tvil om hvilken forestillingsverden fortellingen er ment å bli lest opp mot. På denne måten allierer Sotberg seg med et antall av samtidens mest innbringende merkevarer. Samtidig signaliserer han til publikum at dersom de liker titlene han ramser opp, så bør de strengt tatt også like ham, ettersom det faktisk er dette han er all about.

Victors verden. Leseren kan kjenne igjen ulike merkevarer og fiksjonsfigurer fra samtidskulturen. Illustrasjon: Charlotte Sandmæl. Foto: Gyldendal

«TIX - Den stygge andungen» av Andreas Haukeland, Olav Brekke Mathisen og Odin Helgheim. Foto: Gyldendal

Symbolsk visualitet

Også Den stygge andungen inneholder sider som kan beskrives som tegneserier. Men det er først og fremst TIX’ offentlige image og måten historien er strukturert på som gjør det nærliggende å snakke om hovedpersonen som en tegneseriefigur. En definerende egenskap ved de fleste tegneseriefigurer er at personligheten og psykologien deres kan beskrives i enkle trekk, og at selv mennesker som ikke kan tegne er i stand til å tegne dem slik at andre forstår hvem det skal forestille.

Denne symbolske visualiteten ligger nedfelt i tegneseriens språk fra tiden da tegneseriehefter ble trykket på så dårlige trykkpresser at man ikke hadde noen garanti for at ansiktstrekkene til for eksempel Bruce Wayne/Batman ville være gjenkjennelig fra rute til rute. Ved å tildele figurene skjematiske visuelle attributter eller utstyre dem med lett identifiserbare antrekk (som Batmans kostyme med hette, kappe og flaggermuslogo på brystet), omgikk man dette problemet. Samtidig skapte man et visuelt språk som har overlevd flere revolusjoner innen trykketeknikk og spredd seg til medier (som film og tv) der slike problemstillinger aldri har vært relevante.

En definerende egenskap ved de fleste tegneseriefigurer er at personligheten og psykologien deres kan beskrives i enkle trekk

TIX - Den stygge andungen


Selvbiografi av Andreas Haukeland

Skrevet i samarbeid med Olav Brekke Mathisen

Illustrert av tegneserieskaper Odin Helgheim

Målgruppe: 9-13 år

Gyldendal 2020

Andreas Haukeland forteller om en vanskelig oppvekst med mye mobbing i selvbiografien «TIX - Den stygge andungen». Illustrasjon: Odin Helgheim. Foto: Gyldendal

Opprinnelseshistorie

Strukturelt sett passer Den stygge andungen forbløffende godt inn i standardoppskriften for det som i superheltsjangeren omtales som en opprinnelseshistorie eller origin story. Andreas er født med egenskaper (Tourettes syndrom og tvangstanker) som gjør at han skiller seg ut blant de andre barna, og som i perioder av livet gjør at han blir utestengt og mobbet av medelever og andre i hjembygda. Blant annet får han kallenavnet «Tics» på grunn av sine ukontrollerte utbrudd.

Etter mye motgang og tristesse innser Andreas at disse egenskapene også kan være en kilde til styrke. Han oppdager at tvangstankene gir ham visse fortrinn når det gjelder selvdisiplin, planlegging og gjennomføringsevne. Når det går opp for ham at han har talent for å lage musikk, bestemmer han seg for å bruke sitt gamle kallenavn som artistnavn. Ved å skape seg om til TIX forvandler han kilden til all sin usikkerhet og selvforakt til en suksessfull og larger-than-life-skikkelse. Og på grunn av alt det vonde Andreas har opplevd i oppveksten, gjør TIX det til sin misjon å bekjempe ensomhet, utenforskap og stigma rundt psykiske og nevrologiske lidelser.

Illustrasjon: Odin Helgheim. Foto: Gyldendal

Forvandlingen står sentralt i Andreas Haukelands selvbiografi. Illustrasjon: Odin Helgheim. Foto: Gyldendal

Andreas og Bruce

I X-Men-tegneseriene og deres talløse spin-off-fortellinger i ymse medier, florerer det av unge mutanter hvis medfødte superkrefter skaper store problemer og betydelig sorg når de først manifesterer seg i puberteten. Over tid lærer de seg imidlertid å kontrollere evnene sine og være stolt av hvem og hva de er. Dette har åpenbare likheter med skildringen av tourettes og tvangstanker i Den stygge andungen.

Likeledes skildres alter egoet TIX som en klassisk superheltidentitet, med et umiddelbart gjenkjennelig kostyme (pelskåpe, solbriller og pannebånd med TIX-logo) og sin egen psykologi: På samme måte som Batman og Bruce Wayne er to distinkt forskjellige versjoner av det samme mennesket, er også Andreas og TIX det. Og på samme måte som det å se sine foreldre bli skutt og drept som barn var den utløsende hendelsen som fikk Bruce Wayne til å bekjempe kriminalitet som Batman, er mobbingen Andreas opplevde i oppveksten årsaken til at TIX engasjerer seg i sosiale problemstillinger. Også identitetsforvirringen boken skildrer når den beskriver de glidende overgangene mellom privatpersonen Andreas og artisten TIX, er en gjenganger i superheltfiksjonens verden.

På samme måte som Batman og Bruce Wayne er to distinkt forskjellige versjoner av det samme mennesket, er også Andreas og TIX det

Victor Sotberg. Foto: Joakim Kleven / Gyldendal

Ulik lading

Victor Sotberg har ikke like tydelig definerte visuelle attributter som TIX. Men med sitt hvite hår, brede smil og markerte kinnbein er også han lett gjenkjennelig i tegnet form. Det den Victor Sotberg vi møter i Bare Victor mangler for å kunne kalles en klassisk tegneseriefigur, er en iboende dramatisk spenning. Når Victor i likhet med Andreas finner venner, kjærlighet og berømmelse etter en vanskelig oppvekst med mobbing, er de vonde årene et tilbakelagt stadium. Ting ordner seg for Victor, og han går videre med livet sitt.

I alter egoet TIX bærer imidlertid Andreas med seg en manifestasjon av barndommen og den tunge tiden hvor enn han går. Dette lader figuren med en indre konflikt og et ønske om å endre verden. Det kan like godt tjene som utgangspunkt for barne-tv som for kunstfilmer for voksne. Tegneseriefiguren Sotberg mangler derimot både en indre spenning og et tydelig definert oppdrag.

Victor Sotberg finner seg selv, og de vonde årene blir et tilbakelagt stadium. Det gjør at Victor som tegneseriefigur mangler iboende dramatisk spenning, mener Periskops kritiker. Illustrasjon: Charlotte Sandmæl. Foto: Gyldendal

TIX skriver mye om å lage populære russelåter, men de kontroversielle låttekstene som skaffet ham hans første riksdekkende medieoppslag, nevnes ikke med et ord

Homogenisert

Bare Victor og Den stygge andungen er striglede og homogeniserte bøker som fremstiller hovedpersonene som kjønnsløse skikkelser med psykologi på emoji-nivå. Begge hovedpersonene er gode mennesker som bare vil ha det gøy og være venner med alle, men som blir mobbet og utstøtt fordi de er annerledes. For eksempel skriver TIX mye om å lage populære russelåter, men de kontroversielle låttekstene som skaffet ham hans første riksdekkende medieoppslag, nevnes ikke med et ord. I stedet handler det utelukkende om vennskap, god stemning og om å inkludere alle. Gitt målgruppen og innpakningen kommer ikke dette som noen overraskelse, men det er likevel verdt å dvele ved hvorfor disse bøkene kommuniserer som de gjør.

Andreas Haukeland (TIX) representerte også Norge i Eurovision i 2021. Også der var historien om den stygge andungen sentral. Foto: NRK

TIX når drømmen sin om å opptre på VG-lista. Illustrasjon: Odin Helgheim. Foto: Gyldendal

Fra barnespråk til merkevarebygging

Man trenger bare å kaste et blikk på listen over tidenes mest innbringende filmer for å se at tegneseriefigurer ikke lenger bare er et anliggende for barn. At superhelt-blockbustere har dominert global underholdning i to tiår er én ting. Langt viktigere er det at tegneserienes språk og fortellertradisjoner i dag gjennomsyrer de fleste kommersielle medieuttrykk – fra emojier til strømmeserier og barnebøker. Dette språket som opprinnelig ble utformet for å kommunisere med barn er i dag franchisebyggingens språk. I en tid der alle kommersielle selskaper hevder å være historiefortellere, fungerer det som et slags tverrmedialt lingua franca.

I dag ønsker alle deltakere i oppmerksomhetsøkonomien å koke ned imaget, budskapet og historien sin til en enkle og lettfattelige enheter som kan spres på tvers av medier og sjangre, og skaleres opp og ned i kompleksitet i henhold til kontekst. Her er tegneseriemediets lange tradisjoner for å komprimere fruktbare high concepts i arketypiske figurer og fortellinger en viktig inspirasjonskilde.

Artikkelen fortsetter etter annonsene. 

I dag ønsker alle deltakere i oppmerksomhetsøkonomien å koke ned imaget, budskapet og historien sin til en enkle og lettfattelige enheter

TIX representerte Norge med låta «Fallen Angel» i Eurovision 2021. Foto: NRK

Livshistorier som konseptutvikling

Som nevnt over har jeg ingen problemer med å se at mange barn kan ha utbytte av Bare Victor og TIX – Den stygge andungen som selvhjelpslitteratur. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at disse bøkene ikke først og fremst eksisterer for å fortelle historier for barn, men for å oversette mediepersonaene og livshistoriene til Victor Sotberg og TIX til et mer franchisevennlig format. Disse illustrerte utgivelsene fremstår som konseptutvikling for fremtidige kommersielle prosjekter i minst like stor grad som bøker skrevet og tegnet for et ungt publikum.

Også her finner vi en tydelig parallell til tegneserienes verden: Årsaken til at selskapere som Disney og Warner Bros. fortsatt er i tegneseriebransjen er ikke at forlagene Marvel og DC Comics tjener spesielt mye penger, men at tegneseriene de gir ut tjener som selvfinansierende produktutvikling for de langt mer lukrative film-, animasjons- og merchandisingavdelingene.

Følgelig bærer mange amerikanske tegneserier i dag preg av å være illustrerte film- og tv-pitcher; kulturprodukter som først og fremst eksisterer for å virkeliggjøre dyrere og mer arbeidskrevende kulturprodukter i fremtiden. Med Bare Victor og TIX – Den stygge andungen har denne tankegangen og forretningsmodellen entret den norske barnebokbransjen. Her som der er tegneseriefiguren dens symbol, maskot og ledestjerne.

I BlimE-videoen fra 2020 tar Victor Sotberg seeren med inn i et univers han kjenner godt: gamingens. Foto: Svend Even Hærra / NRK

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·