Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Vil skrive sant om det skeive

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Intervju, Reportasje,

PUBLISERT

onsdag 27. april 2022

HVOR
Lillehammer

Skeive karakterer har hatt få lyse historier i norsk film. Det vil fremtidens filmskapere gjøre noe med.

↑ Håvard Vikingstad, Sander Lid Fiskå og Andrea Holm Tanderø var tre av de nominerte i årets manuskonkurranse. De har skrevet manus ut fra temaet «Kjærlighet for alle». Foto: Fride Rivø Lie

Årets utgave av Amandusfestivalen samlet hundrevis av unge filmskapere fra hele landet til en uke med foredrag, panelsamtaler, kurs og visning av film laget for og av ungdom. Arrangementet gikk som vanlig av stabelen på Lillehammer. Hvert år før påske er Amandusfestivalen et viktig samlingspunkt for en mengde lovende filmskapere med vilje og talent til å bli en del av morgendagens filmbransje. 

I år dro festivalen inspirasjon fra skeivt kulturår, noe som blant annet kom tydelig frem i festivalprogrammet. Temaet ga grobunn til en rekke interessante perspektiver og bidro til å rette fokus mot den enorme påvirkningskraften film kan ha.

Amandusfestivalen


Nordens største filmfestival for ungdom og unge filmskapere

Arrangeres årlig på Lillehammer, i 2022 fra 6.-9. april

Festivalen ble startet av Statens filmsentral i 1987 som en konkurranse for elever ved ungdomsskoler og videregående skoler

I 1999 ble Amandusfestivalen knyttet til utdanningsmiljøet innen film- og fjernsyn på Lillehammer

Stiftelsen Amandusfestivalen ble deretter etablert i 2005 av Norsk filminstitutt, Lillehammer kommune, Oppland fylkeskommune og Høgskolen i Lillehammer

Festivalen ble i 2016 slått sammen med Den Norske Studentfilmfestivalen

 

Andrea Holm Tanderø er andreårselev ved Elvebakken videregående skole i Oslo. Til Amandus var hun nominert med manuset «Dobbeltrom 307b». Foto: Fride Rivø Lie

Autentisk kjærlighet

Skeivt kulturår kom blant annet til syne i tema for årets manuskonkurranse: Kjærlighet for alle. Det er vanlig at et utvalg av forfatterne bak de innsendte manusene blir invitert til workshop under festivaluken. Der kan de jobbe videre med teksten og lære mer om hvilke komponenter et manus burde inneholde for å mestre overgangen fra papir til skjerm. Blant de utvalgte var Andrea Holm Tanderø (18), Håvard Vikingstad (19) og Sander Lid Fiskå (20). 

Gjennom ukens arbeid har de som gruppe fått tid til å gruble over manusene sine og karakterene de har skapt. Det har også gitt rom til å reflektere rundt tidligere skildringer de har sett av skeive karakterer i norsk film.     

– Det typiske har vært at hver gang noen homofile skal presenteres på tv eller i film, så blir de bare representert ved det vonde og ved det å føle seg utenfor og annerledes. Jeg synes det er fint å se at det nå settes mer fokus på det autentiske og vakre ved det skeive. Istedenfor at det skal ende i tragedie, er det flere skeive par som får en happy ending nå, sier Tanderø. Hun trekker frem eksempelet Even og Isak fra TV-serien Skam.

Fiskå nikker. Han mener noen av de aller beste kjærlighetshistoriene fortalt på film i nyere tid omhandler skeive par. Han nevner Call Me by Your Name (2017) og Moonlight (2016) som noen av de mest rørende og menneskelige illustrasjonene av kjærlighet han har sett på film.  

– De skildrer kjærlighet på en mer autentisk og ekte måte, for de begrenser seg ikke. Blant annet blir det tydelig hvordan kjærlighet kan være mer flytende, ikke bare låst opp mot ett kjønn. Og at du ikke kan bestemme hvem du blir forelska i. Det er jo et veldig ærlig synspunkt. Det er kult, synes jeg.

Jeg synes det er fint å se at det nå settes mer fokus på det autentiske og vakre ved det skeive

Isak og Even i «Skam». Skjermdump fra NRK

Sander Lid Fiskå går filmlinja på Follo Folkehøgskole i Vestby. Til Amandusfestivalen var han nominert med manuset «Et siste ønske». Foto: Fride Rivø Lie

Påvirkningskraft

Manuset Fiskå sendte inn til Amandusfestivalen handler om en gutt som ligger døende av kreft på sykehuset. Ettersom hovedkarakteren vet han ikke har lenge igjen å leve, spør han kompisen om han kan hjelpe ham å finne en gutt han kan ligge med før han dør. 

Vikingstads manus handler om den vanskelige dynamikken mellom en homofil sønn og en far som er tynget av gamle fordommer og sliter med å akseptere sønnens legning. Som manusforfatter er Vikingstad opptatt av hvilken effekt en god historie kan ha på den som konsumerer den. Han har selv kjent på hvilken påvirkningskraften filmmediet kan ha.

– Det var en del filmer som påvirket meg veldig sterkt da jeg var yngre, fordi de viste sider av meg selv. Og det er mye å lære, ihvertfall når man er ung, av å oppleve historier om andre mennesker som går gjennom de samme tingene som deg, reflekterer han, og fortsetter: 

– Det å se film kan være en stor del av å finne ut av hvordan man skal orientere seg i forhold til seg selv, og til verden rundt.

Det å se film kan være en stor del av å finne ut av hvordan man skal orientere seg i forhold til seg selv, og til verden rundt

Ida H. Eldøen er regissør, manusforfatter og produsent. Ved å skrive inn skeive karakterer i filmene sine håper Eldøen hun kan skape noe av representasjonen hun selv savnet som ung. Foto: Fride Rivø Lie

Problematisk presentasjon

I sitt foredrag «Homotrøbbel i norsk film» inviterte filmviter og filmskaper Ida H. Eldøen publikum til å ta en nærmere titt på hvordan skeive karakterer har blitt portrettert i norsk film. Eldøen pekte på flere uheldige tendenser.

– Det som har irritert meg mest, er at det så ofte er er det skeive som er problemet i filmen. Det finnes ikke så mange filmer med karakterer som bare er lesbiske eller homofile. Det er alltid legningen deres som er hinderet og som historien bygges rundt, sa hun i foredraget. 

Eldøen viste til filmer som Sebastian (1997), Tommys Inferno (2005), 37 ½ (2005) og Thelma (2017). Alle disse filmene har enten en homofil hovedkarakter eller bikarakter, og det skeive ved dem byr på en eller annen måte på komplikasjoner for dem selv eller de som er rundt dem. Enten det fremstilles som skammelig, skadelig eller bare med en manglende grad av aksept fra omgivelsene, får ikke skeive karakterers legning lov til å være en naturlig del av deres identitet. 

Det finnes ikke så mange filmer med karakterer som bare er lesbiske eller homofile. Det er alltid legningen som er hinderet

Fra «Thelma» av Joachim Trier. Foto: SF Norge

For skeive personer har troverdige skildringer vært vanskelige å finne

Karakterer å speile seg i

Filmene som treffer oss, er ofte de som inneholder karakterer vi kan kjenne oss igjen i, forteller hun til Periskop. Som ung og skeiv i en liten bygd på 90-tallet, beskriver Eldøen  en lengsel hun tror mange flere har kjent på. Hun ønsket å se seg selv representert på den store skjermen. Hun ville se karakterer som var skeive, som hun var, og som på en måte kunne forsikre henne om at det var greit å være annerledes.

Det var lettere sagt enn gjort. For skeive personer har troverdige skildringer vært vanskelige å finne, mener Eldøen. Hun påpeker at seksualitet og kjærlighet er en veldig naturlig del av identitetsreisen men legger ut på som ung. Hva slags påvirkning kan den stereotype, problematiserende avbildningen av homofile ha på seerne som befinner seg i den prosessen? Her kan film være avgjørende, mener Eldøen.

– Jeg tror representasjon i film har utrolig mye å si. Spesielt for de som er unge og prøver å finne ut av seg selv.

 

Savner bredere mangfold

Hvem vi ser på skjermen har stor innvirkning på hvordan vi ser på oss selv, mener hun. Om alt man ser av lesbiske karakterer er jenter som sliter med å akseptere egen legning, kan det være lett å tenke at det er noe grunnleggende problematisk ved å være skeiv. Dette er perspektiver det er viktig å fremheve, understreker Eldøen. Å finne ut av de følelsene kan være utfordrende. Likevel er det først og fremst et bredere mangfold av historier hun har savnet. Ikke bare for sin egen del, men også fordi fremstillingene på film som er med på å forme hvordan andre ser på henne som skeiv. 

– Ikke-skeive må også se mangfoldige representasjoner av minoriteter på film for å øke sin egen forståelse av at vi er forskjellige. Mennesker innenfor en minoritetsgruppe er også veldig ulike. Selv om jeg er lesbisk, betyr det jo ikke at jeg er lik alle andre lesbiske, påpeker Eldøen.

Ikke-skeive må også se mangfoldige representasjoner av minoriteter på film for å øke sin egen forståelse av at vi er forskjellige

Periskop møtte de tre manusforfatterne Sander Lid Fiskå, Andrea Holm Tanderø og Håvard Vikingstad under Amandusfestivalen på Lillehammer. Alle kjenner på et stort ansvar som historiefortellere. Foto: Fride Rivø Lie

Håvard Vikingstad studerer ved Skap Kreativ Folkehøgskole i Mandal. Han var nominert til Amandus med manuset «Kjærlighet for alle, men bare når man må». Foto: Fride Rivø Lie

Historier har makt

De tre unge manusforfatterne representerer en generasjon med tilgang på en betydelig større katalog av potensielle forbilder enn det Eldøen kunne bla gjennom på 90-tallet. Ikke bare er filmer og TV-serier langt mer tilgjengelige i dag. Sosiale medier tilbyr også et uendelig galleri av mennesker med alle slags typer erfaring og utgangspunkt. Samfunnets holdninger til mennesker som befinner seg utenfor det heteronormative har i tillegg gjennomgått en positiv utvikling. Likevel kjenner de seg igjen i Eldøens beskrivelser av den problematiserte homofile karakteren.

Vikingstad undrer seg over hvor vi kunne vært hvis fortidens historiefortellere ikke var like redde for å skildre alle sidene ved en historie. Han drar frem myten om den greske helten Akilles som eksempel. Det er mye som tyder på at den historiske figuren Akilles faktisk var homofil, forteller han. Men selv om dette er en fortelling som har levd i over to tusen år, blir dette aspektet sjelden trukket frem.

– Man kan jo se for seg at samfunnets syn på homofili ville vært annerledes om vi faktisk hadde fortalt hele historien, sier Vikingstad.

Artikkelen fortsetter etter annonsene. 

Nødvendige nyanser

De tre manusforfatterne nikker alvorlig når de blir spurt om de kjenner på tyngden av makten de holder i som historiefortellere. Vikingstad opplever at man sitter på et spesielt stort ansvar når man skal portrettere en marginalisert gruppe. 

– Jeg føler i hvert fall at vi har et ansvar for å representere personer autentisk. At vi ikke bruker store følelser og opplevelser som legning og identitet bare for drama eller for historien sin skyld. Vi må ha stor respekt for hvem sin historie vi forteller, mener han.

Dette gjelder spesielt om man skildrer opplevelsene til en gruppe man selv ikke tilhører, mener han. Tanderø er enig i Vikingstads beskrivelse.

– Jeg veldig glad i historiefortelling, og jeg liker godt tanken på å kunne skrive om ting som jeg kanskje selv ikke kjenner meg igjen i. Men jeg tror det er viktig at man gjør researchen sin, så man får med alle de nødvendige nyansene, avslutter hun.

Jeg føler vi har et ansvar for å representere personer autentisk

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · ·