We are Symphony lar de minste barna spille med

We are Symphony er den tredje og siste forestillingen i satsingen «Stor kunst for små barn» på Dansens Hus. Oslo Koreografiske beskriver seg som et kunstnerkompani som «flerstemmig koreograferer lys, lyd, scenografi og mennesker».

Forestillingen utfordrer idéen om hva som bør inngå i formspråket i teater for de minste. Måten rommet er utformet og brukes på tillater et spennende fysisk samspill mellom barn, dansere og bevegelige objekter i rommet. We are Symphony er blitt en forestilling som treffer både barna og de voksne, og hvor estetikken er blottet for klisjéer i forsøket på å nærme seg aldersgruppen.

Rommets dramaturgi

Det er et stort rom og et slående syn som jeg ikke ville gjettet var teater for de minste som møter meg når jeg kommer inn. Et sylinderformet tårn i sølvstoff ruver høyt bak i rommet, og noen store gjennomsiktige baderinger henger fra taket, festet til hverandre i en sirkelformasjon. Objektene er fint komponert i rommet og står i formmessig kontrast til hverandre. Lyset påvirker begge: Sølvtårnet glitrer når lyskasterne treffer, mens mønsteret på de gjennomsiktige ringene får plasten til å skimre som på diamanter.

Allerede i den innledende sekvensen er det tydelig at We are Symphony engasjerer barna. Forestillingen starter med at vi hører lyd av måker, og de to danserne, Fredrik Petrov og Ida Haugen, kledd i lett, hvitt sommertøy, lener seg mot hverandre. Den ene børster av genseren til den andre, de rusker i hverandres andres hår, lener ulike kroppsdeler mot hverandre, vaier og smiler til hverandre. En fredfull og harmonisk stemning sprer seg i rommet, slik den kan være på en strand en bekymringsløs sommerdag.

Et av barna krabber målrettet ut på gulvet. Han stopper og ser med stor oppmerksomhet på dansernes bevegelser, deretter betrakter han objektene i rommet, vender hodet fra det ene til det andre, peker, og krabber mot det ene, så mot det andre, og tar begge nøye i øyesyn. Et annet barn går rett bort til sølvtårnet, tar på det, og går tilbake igjen. Utover i forestillingen tar mange av barna rommet uoppfordret i bruk på sine måter.

Dramaturgisk kan forestillingen deles inn i fire deler, ut fra hvor publikum er i rommet. Fra å sitte på en rekke bakerst inntil en vegg, ledes vi til midten av rommet hvor vi legger oss ned og betrakter baderingene som vugger over oss, for så å ledes til en ny vegg hvor rommet ses fra en ny vinkel. Helt til sist inviteres barna til å agere fritt i rommet sammen med danserne.

Det lille barnet i det store rommet

I Lulla, en av de andre forestillingene i «Stor kunst for små barn», lyktes aktørene med å skape et stemningsfylt fellesskap mellom barn og voksne rundt vuggesangens ritualer, gjennom å sitte i ring inni et telt. We are Symphony tar i bruk rommet på en markant annerledes måte, som gir et nytt uttrykk og sosialt møte. Ved å plassere oss på en rekke klistret inntil veggen, med kroppen vendt mot et stort, nokså åpent rom, er det det betraktende mennesket og det visuelle som er i fokus.

Det store rommet byr på muligheter for både styrt og fri bevegelse for barna. Vi ledes fra ett sted til et annet, betrakter rommet fra ulike vinkler, og samles på midten. De voksne får beskjed om at de ikke trenger å holde barnet tilbake om det ønsker å utforske fritt. Slik åpnes det for barnas mulighet til fysiske deltagelse i rommet. Størrelsen på rommet gjør at barna har muligheten til å boltre seg og bevege seg fritt, og de store objektene synes å vekke interesse.

Det er særlig i tilfellene hvor barna krabber ut på scenen i starten at den performative kvaliteten som kjennetegner forestillinger for de minste blir tydelig: Barnets umiddelbare, fysiske respons blir som en ikke-koreografert del av det koreograferte. Siden konteksten er at alle vi andre sitter og ser på, settes barnet i fokus og blir en viktig aktør på scenen. Barnet er med på å styre vår oppmerksomhet, med sin tydelige retning i kroppsspråk mot ett og ett objekt, og får dermed stor innvirkning på vår opplevelse av situasjonen.

Scenografi i bevegelse

Både det statiske tårnet og den bevegelige badering-konstruksjonen gjennomgår en dramaturgisk utvikling. Tårnet endres ikke i seg selv, men i sekvensen hvor publikum er midt i rommet rulles stoffet det er laget av ut som en forlengelse av tårnet, i tre grener. Dette omskaper rommet og innbyr til utforsking ved at barna straks setter seg oppå det, krabber og løper langs det og oppdager sitt eget speilbilde underveis. Det visuelle blir særlig fremtredende når vi flytter oss i rommet og ser sølv-elvene springe ut fra tårnet som nå er midt foran oss. Gjennom en sekvens hvor danserne har fargede lys festet til klærne og ruller seg på stoffet, skapes en stilig effekt. Musikken i rommet preges ofte av synth og bass og det lekes med sølvstoffets kobling til diskoestetikk.

Badering-konstruksjonen kommer i bevegelse og er i relasjon til dansere og publikum på forskjellige måter: Den styres med et tau, og kan heises ned og opp, og beveges stilfullt og gjentagende frem og tilbake og i sirkelformasjoner. Når danserne interagerer med disse bevegelsene, forlenges og nyanseres de. Idet ringene snurrer er det et barn som sitter ved veggen som reiser seg opp og snurrer kroppen rundt før han setter seg igjen. På et annet tidspunkt ligger vi midt under ringene og ser opp på hvordan den gjennomsiktige plasten skinner og skifter farger mens ringene svaier frem og tilbake. Her reiser mange av barna seg opp og strekker seg etter ringene som nå er veldig nærme.

Forestillingen avsluttes med at danserne triller baderinger ut på gulvet. Barna løper sporenstreks etter ringene og kaster seg uredde oppi. De utforsker ringene på alle mulige måter: De klapper på dem, klatrer inn i dem, drar dem etter seg, bærer dem, leker sammen og setter seg i midten av dem etter tur. Baderingene som de ikke rakk opp til da de hang så utilnærmelig over dem tidligere, kan de nå boltre seg med, over, under og gjennom, i sin egen ustoppelige oppdagelsesdans.

Svak dialog

We are Symphony inviterer til vellykket deltagelse fra barnas side. I sekvensene hvor vi sitter inntil veggen, fungerer det fint at barna går ut på gulvet og betrakter danserne, selv om danserne sjelden interagerer direkte med barnet. Her blir danserne, i likhet med objektene i rommet, noe barnet kan betrakte fra ulike vinkler.

Det er likevel noe som ikke fungerer så godt. En forholdvis realistisk dialogscene er den svakeste delen av forestillingen. Den bryter med resten av uttrykket og går over hodene på barna. Bevegelsene er lite visuelt spennende og innholdet i scenen har ingen sammenheng med hav-tematikken for øvrig. Scenen skjer når publikum er midt i rommet sammen med danserne, og i sammenheng med at de ruller ut sølvstoffet. Dialogscenen  kan ikke konkurrere spenningen rettet mot det nye materialets kvaliteter i seg selv, og danserne er her svært lite fleksible og gjør noe helt annet enn barna, i stedet for å kunne improvisere ut fra barnas fysiske handlinger.

Rom som åpner for utforskning

Hovedinntrykket er likevel at We are Symphony i stor grad lykkes med å invitere inn i et stort og spennende og formbart rom, hvor uttrykket treffer både ettåringer og voksne.

Det er uvanlig med en estetikk og et innhold som så konsekvent ikke er knyttet til det som typisk tilbys barn. Særlig måten å utnytte rommet på og måten å danse i samspill med bevegelige objekter som ikke representerer figurer, er sjelden å se og gjøres på en stilig, helhetlig og variert måte. I denne forestillingen er det rommet mer enn dansernes kontakt med barna som inviterer til deltagelse.

Det viktigste i teater for de minste er ikke at forestillingen skal være interessant for de voksne. Men We are Symphonys forsøk på å treffe bredt kan bane vei for å la de minste, på sin egen fysiske måte, oppleve et større mangfold av kunstuttrykk, også uten referanser til barnekulturen.