Workshop i fri kunst

En av vårens store kunsthappenings – Oslo Open, gikk av stabelen i helgen med den ambisiøse kunstfestivalen Boo! som del av programmet. Ti workshops med profesjonelle kunstnere tilbød alt fra kamerabasert kunst til glassblåsing og grafiske trykketeknikker, og representerte et godt utgangspunkt for atelierbesøk, også for de unge. Fra festivalprogrammet ble det lovet at barna skulle få en god smakebit av en kunstners verden i form av å få «skape sine arbeider på arbeidsplassen til kunstneren – atelieret». Det yngste publikummet synes med andre ord å bli godt ivaretatt, og initiativet fremstod som en alternativ verkstedsarena, fri fra skolenes og museenes pedagogiske kunstformidlingsopplegg. Anledningen var altså god til å undersøke hva som kjennetegner workshopen som primær og kunstnerisk erfaringsarena for barn.

Uklare rammer

Omgivelsene for den utvalgte workshopen med kunstner Tommi Sarkapalo var godt egnet. Den vakre hagen rundt Billedhoggerforeningens lokale tilbød skulpturer som kunne utforskes og klatres på. Selve kurset ble holdt inne i foreningens lokaler i et rom med mye gjennomgang, og ikke på kunstnerens atelier som beskrevet på festivalens nettside. Da workshopen skulle starte, hersket en lett kaotisk stemning, ettersom det var elleve barn som ville delta og kun åtte stoler rundt bordet. Vi fikk opplyst at det kun var seks barn som var påmeldt, og at resten benyttet muligheten for drop- in, uten at det ble avklart om dette kom til å fungere. Resultatet var at noen fikk plass, og at resten ble stående litt usikre mens kunstneren begynte å dele ut materialer. Et grunnleggende premiss for opplegg med barn er at alle må inkluderes og føle seg sett. Drop-in på et kurs med kun åtte plasser er i så måte en lite gunstig ordning.

Sakte, men sikkert kommer det flere stoler inn i lokalet og alle får utdelt en klump leire og en treplate. De fleste barna får også tildelt en påmontert pinne som leiren skal formes rundt. Det er ingen klare rammer rundt opplegget – ingen velkommen, presentasjon av kunstneren eller informasjon om hensikten med workshopen til verken foreldre eller barn. Da barna får tildelt leiren, begynner de nærmest instinktivt å forme den. De fleste har lekt med plastelina i barnehagen, og de føler seg forsiktig frem, klemmer på leiren og blir fort oppslukt i sitt eget prosjekt – riktignok med veiledning fra foreldrene som er med. Men materialet er hardt og relativt tørt, og er ikke så lett å jobbe med. Hva skiller egentlig hobbyverkstedet fra en kunstnerledet workshop hvis eneste forskjell er at materialet er litt mer avansert enn lekekitt?

Sarkapalo begynner etter hvert å henvende seg til enkeltdeltakerne med spørsmålet: «Hva skjer her»? Kunstneren åpner slik for en refleksjon og dialog. Typiske spørsmål ufaglærte stiller er gjerne: «Hva vil du lage»? «Skal det forestille et menneske, kanskje»? Spørsmålet fra kunstneren gir rom for noe mer. Det slår meg at tilnærmingen representerer en forlengelse av hvordan han selv jobber i atelieret. Her finnes ingen overkommunikasjon eller føringer. Den frie kunstens prosjekt skinner igjennom.

En nær kunst-opplevelse

Egner den frie kunstners prosjekt seg som workshop for barn? Ja definitivt, men akkurat i dette tilfellet lever ikke gjennomføringen opp til forventningene. Hadde deltakerne fått klare instruksjoner om hva de skulle lage, som man ofte gjør i typiske kunstformidlingsinitiativer for barn, hadde dette verkstedet vært totalt mislykket. Uten annen veiledning enn den foreldrene kunne bidra med, ville resultatet mest sannsynlig bli et knippe mer eller mindre like figurer, og alle ville kanskje sammenliknet seg med den mest vellykkede. Men her lå alt åpent. Ingen så på sidemannen, og barna forsvant inn i sine egne verdener. Jeg så små menneskeskulpturer tre frem, dyrefigurer, hus, skåler og fantasiformer. Min egen 8-åring laget et hode, med god oppfølging fra bestemor. Men om barna erfarte «kunsten» annerledes enn i en kunst- og håndverkstime på skolen, er imidlertid usikkert.

Det må understrekes at festivalinitiativet er sædeles bra. Kunstneren som utøver har en helt annen mulighet til å gi barna en kunstfaglig opplevelse enn en tradisjonell formidler har. Det er mer spennende å høre en kunstner snakke om eget arbeid enn at en pedagog «formidler kunst». Men det kunstfaglige trenger noen knagger for nettopp å fremstå som seg selv for denne målgruppen. Ellers ser ikke barna forskjellen på dette ambisiøse initiativet og de mange velmenende museer, skoler og foreldre som bruker kunstneriske virkemidler til andre formål.

På bortebane

På Oslo Opens nettsider står det følgende: «Kunstneren Tommi Sarkapalo instruerer barna i skulpturell modellering i selv-herdende materiale. Kunstneren gir tips og støtte slik at barna kan få modellert hver sin figurative skulpturelle form. Barna lærer samtidig om proporsjoner og balansepunkt.» Jeg registrerer dessverre lite av dette i gjennomføringen av verkstedet. Om den hadde blitt holdt i kunstnerens verksted, med færre barn, kunne skulptørens egne verk og metoder gitt en inngang til barnas arbeider. Og hva om workshoplederen hadde startet med å fortelle noe om sitt eget arbeid, sagt noe om leirens taktilitet og iboende muligheter? Og om hvordan de ulike redskapene og barnets egne hender kan brukes i modelleringen? Da ville deltakerne fått førstehåndskunnskap om kunstutøvelse uten formidleren som mellomledd. De unge deltakerne ble tilfredse med sine figurer, men fra mitt ståsted fremsto det hele som en litt fargeløs versjon av et plastelinaprosjekt.