En fantastisk mønstring av et signaturkunstnerskap til glede for store og små – og et nitrist verksted

Jeg har sett det så mange ganger før: Barneverkstedet på museene er ofte det bakerste rommet, uten dagslys, lokalet som er litt til overs så det ikke skal forstyrre øvrig kunstpublikum med ivrig barnestøy eller voksne og barn som jobber sammen. I frykt for å ødelegge en moderne arkitektur og uttrykk, er det hvite vegger, funksjonelle bord, stoler, plastbokser og hyller – og total mangel på fantasi, visuell overflod og kreativ inspirasjon; ja, ofte et ikke-imøtekommende interiør uten omsorg og kjærlighet med mye Ikea-innkjøp.

Passe oss for lekeland

Jovisst er det formidleren, oppgaven, metodikk, møtene, samtalen og inntrykkene barn og unge har med fra utstillingen i de store salene som er viktig. Og vi skal passe oss for at et verksted ikke blir et underholdende Leos lekeland. Men jeg har ennå til gode å se en trend hos norske museer som tar barnas estetikk på alvor og skaper et deilig, godt verksted med en oppgave som ikke finnes fra før på Pinterest eller i kunst– og håndverks timen. For tenk hvilket visuellt overflodshorn samtidskunst egentlig er? Men tilbake til Astrup Fearnley Museet og Leonard Rickhard i de store salene – og barneverkstedet inn i en sidebygning, opp en trapp, inn en gang, bak en hvit vegg … 

(Jeg fulgte ikke omviser eller formidler på dette besøket; men dro innom verkstedet som en drop-in-gjest med egne barn etter å ha sett utstillingen.)

Byggesett og fugler

Leonard Rickhard regnes som en av etterkrigstidens største malere i norsk kunsthistorie, en kunstner som har vært tro til sin billedverden og maleriske prosjekt siden han gikk ut av Statens Kunstakademi i 1972. Utstillingen på AFM er også en retrospektiv reise gjennom nesten seks ti år, delt inn i klassiske kuraterte kategorier for at publikum lettere skal forstå både formverden, symbolverden og kjente scener som Rickhard benyttet seg av på tvers av tiårene – en såkalt sirkulær presentasjon av en kunstner: Modellbord, Romlig komposisjon, 1970-tallet, Fugleskap, Skogsbilder, Modellflybyggeren, Fragmenter og Vinter og natt.  

Det er ingen tvil om at utstillingen er en fantastisk mønstring av et signaturkunstnerskap, kapasitet og dybde-undersøkelse av det å være menneske i verden på flere plan gjennom modernismens fremvekst – og en malerisk, teknisk og koloristisk kraftanstrengelse på bilder på opptil 20 kvadratmeter til visuelle notater med en egen nærhet på A5 format.

Leonard Rickhard krever din tilstedeværelse med massive rammer, malte systemer over og under jorden som liksom ikke har mening eller en fasit, maskiner uten formål, hus uten funksjoner, den lille mannen i det store landskapet, mannen foran modellsett der vi ikke vet om delene passer sammen eller tall og bokstav-rekker som ikke går opp – men alt med verktøy og lysbrytere som har strøm. Modernismens industri mot romantikkens landskap. Maskinen mot mennesket. Eller i anstrengt samspill. 

Og i det ligger kanskje budskapet. Vi kan aldri konstruere, eller dekonstruere, virkeligheten eller sannheten, selvom vi har lyset på, verktøyene koblet til stikk-kontakten, eller en mekanisk anretning på ryggen til hjelp. Systemene er ikke alltid gitte og delene går ikke alltid opp i en helhet, tross i at vi nummererer og bokstaverer, binder sammen i ganger og tau og trinser, og har kraftstasjoner og sikringsskap.  

Motsigelser

Et annet paradoks er at billedrammene som malt inn på veggen i bildene til Rickhard, ofte er tomme, i motsetning til billedrammene han selv fyller med detaljrikdom og narrativer. Hvilke avtrykk av mennesker og fortellinger er tatt bort i de tomme rammene? Hvem og hva er visket ut av minner og virkelige hendelser? Slik oppstår det hele veien motsetninger, kontraster og selvmotsigelser på Astrup Fearnley Museet.

Hva skapes egentlig på de mange modellbordene til Rickhard? Og hvem setter dette sammen og står ved bordet? Hva lages i fabrikkene? Hva skal de mekaniske tegningene bli til? Er det et bedrag? Hvorfor putter han utstoppete fugler med tog-sett-deler i åpne jaktskap med glassdører som i Figurer mot rødt fugleskap fra 2007? Hvorfor hvorfor hvorfor … 

Meta meta meta

Bildene til Rickhard gir deg også tilgang innover og innover, som i ikon-verket Ryggvendt figur i nattlig interiør II; en variant av Richards selvbiografiske Nattmaleren fra 2003. Den enorme røde rammen suger blikket ditt inn mot sentralperspektivets endepunkt, forbi mannen som sitter med ryggen mot deg og inn i TVen. Der forsvinner perspektivet ytterligere innover i et landskap – som faktisk er i et helt annet rom, et helt annet sted, enn der både vi og mannen på stolen er (og hvor maleren Rickhard befant seg da han malte bildet). Slik kan man gå seg bort i meta-meta-meta visuell retorikk. 

Meningstømt

For mange år siden intervjuet jeg kunstnerduoen Lello og Arnell om deres prosjekt som var inspirert av en såkalt Cargo-kultur. Begrepet har fulgt meg siden, og dukker opp ofte fra underbevisstheten i møte med kunst. I Stillehavet oppstod en Cargo-kultur etter andre verdenskrig, der etterlatte forsyninger ble til rituelle objekter og gaver fra gudene, og skapte en slags religion – som egentlig var basert på (for oss) en feil. De innfødte laget en mytologi for at flyene skulle komme tilbake, og ga krigens gjenstander en annen mening. Hos Rickhard får jeg litt den samme følelsen som innholdet i en Cargo-kultur. Ting vil aldri gå opp, og det som ser ut som en logikk, er egentlig meningsløst ulogisk.  

Mange av maleriene er også en bearbeiding av erindringer fra kunstnerens egen barndom like etter andre verdenskrig med familiens historier fra krigen. På bordene ser vi derfor modellbygesett slik man fikk kjøpt i etterkrigstiden av tyske og engelske fly. Fallskjermsoldater daler ned som miniatyr sommerfugler rundt en hovedperson som i bildet Tenksom modellflybygger fra 2019-2023. 

Naturens sublimitet

For kan vi egentlig konstruere vår virkelighet – eller bare later vi som kan og strever etter dette, da ingen av maskinene, strukturene eller formene satt sammen gir mening i Rickhards verden. Selvom bjørkeskogen og den brusende fossen har kontrollerte rytmisk mønstre, og det er orden og rytme i mønstrene i tapetene, vedstablene og fjellformasjonene, ligger det en liten pekefinger der: Vi kan ikke kontrollere dette.

Her er referanser til romantiikens tanker om den lille mannen mot naturen som i Caspar David Friedrich sin kunst. Følger du tallene i bildet Figurer og handlinger i vårskogen fra 2003-2004, fra punkt til punkt med streken/tauet, gir det heller ingen mening eller fører til en bevegelse eller effekt. Du går i ring.  

Den evige hvite veggen

Det er 10 år siden den hvite kuben var kuraterings-trenden for å understreke verkets verdi. Jeg kjenner ikke Rickhards føringer eller Renzo Pianos krav til AFM og museums-bygget; men utstillingen på AFM kan lett bli en oppvisning i bilde etter bilde. Jeg savner romlige brudd for å understreke hvert tema og sone ytterligere, mer enn en tekstplakat – for en ennå mer helhetlig opplevelse. Hva med en mørkere farge eller en heftig koloritt i Fugleskap-avdelingen, eller kopi av tapetet fra Modellbygger-scenene på noen av veggene i andre etasje? Enkelte statement eller andre detaljer som gir publikum en knagg på sin vandring ville vært fint – og gitt større nærhet til utstillingen. 

Å avkode på utsiden

Da jeg var liten, hang det et bilde på gjesterommet til besteforeldrene mine som jeg måtte ta ned når jeg skulle sove der. Det viste et bilde av en mann som hadde gravet et dypt hull hvor han selv stod i bunnen, og 2/3 av bildet var kun jord og mannen med spaden i hullet. Det var slik jeg så det, ingen vei opp. Mannen kunne heller ikke se hva som fantes i jordlaget på siden av hullet, slik jeg kunne betrakte jordens sjikt i tverrsnittet bak glasset. Litt den samme følelsen fikk jeg i møte med Rickhards verden – dette ubehaget.

Samtidig oppstod en veldig avstand i det mekaniske, det kalde og industrielle, tross forlokkende pastellfarger, rene linjer, mønstre og dramaturgien i perspektivet, scener og rom. Jeg kom meg aldri inn i Rickhards verden på denne utstillingen, men ble stående å avkode og febrilsk få det til å gå opp som en betrakter. Men det kan jeg ta på min kappe. 

Kunstneren døde brått, 78 år gammel, kun tre uker før åpningen av utstillingen, men var tett involvert hele veien sammen med kurator Solveig Øvstebø. Ville vi lest utstillingen anderledes om han ennå levde?  

Så var det barna …

På mange måter er Rickhard gutten som aldri dro fra gutterommet. Idag hadde han kanskje malt en Mindcraft-verden, men det ble modellfly fra 1950-tallet. Han er gutten som konstruerer liksom-ting og bygger liksommaskiner på modellbordet. Som undres hva er under jorden vi ikke ser og inne i hodene til menneskene. Og gutten med fuglebok og ornitologi-interesse. Barnet som betrakter de voksnes verden og spør seg: Kan verden systematiseres?  

Å engasjere eller ikke

Å ta med barn på Leonard Rickhards utstilling kan muligens slå begge veier: Det kan oppleves som flatt, kjedelig og repeterende. Eller om du er en nysgjerrig og leken voksen: Dere kan dra på en skattejakt og stille 100 hvorfor-spørsmål! På min vei gjennom de ulike rommene var jeg så heldig å følge hakk i hæl til en gutt på rundt ti år. Hva er de gangene, mamma? Hvem bor i husene? Hvorfor er hodet kuttet av? Hva blir det til om han setter sammen delene? 

Foran det enorme maleriet Klaustrofobisk øvelse ved den tredje kabelen, kan du virkelig lande med barna. Ganger under jorda fører til virkelige hulrom i bildet med papp-maskiner og figurer. Hva er det under overflaten? 

For de eldre kan man kanskje se på Vinternatt fra 2014-2018, google opp Harald Solbergs Vinternatt over Rondane, og sammenligne. For de minste kan du lete etter fuglene, bålene og noen av formene. Du kan telle menneskene og husene, se om tallene og linjene fører til noe eller følge ledningene med fingeren i luften og se om ting henger sammen. Hva kan maskinene bygge? Hvorfor er det blinker på huset? 

Trist verksted

Så var det verkstedet. AFM har Familie drop-in verksted på søndager, en Rasmusklubb for barn 7 til 12 år to lørdager i måneden, Blikkåpnere for ungdom og PLOT OSLO for unge voksne, samt et solid undervisningstilbud for 1. til 7. trinn og ungdomsskolen og videregående. Her finner jeg gode etter-oppgaver som å skrive en krimhistorie til et av Rickhards bilder, presentere din hobby inspirert fra fugleskapet, tegn ditt eget rom eller mal en stemning ved hjelp av lys og farge.  

Brosjyre til barna

Under utstillingen får også alle barn sin egen handout med samtalestartere mellom barn og voksne – en helt fin liten sak med klassiske undringsspørsmål i et typisk museums-design og pedagogisk vi-må-ha-noe-til-barna-variant. Museet skriver også at formidlingsrommet er utformet med inspirasjon fra både Rickhards billedverden og atelier – noe jeg hadde vanskeligheter med å se.

Løsning fra Panduro

Barna fikk et byggesett i papp av en fuglekropp og tilhørende vinger. Slik passet det inn i tematikken til Rickhard med byggesett som nøkkel. Deretter var det fritt frem i fråtsing av lim, fjær og paljetter. Byggesett er fint, pynt er gøy. Men for meg ble dette en altfor lettvin forførende løsning fra Panduro hobby. 

Barna kunne så ta med fuglekreasjonen sin hjem eller la fuglen bli en del av en installasjon – det viste seg å være et fiskesnøre surret og strukket over taket der 4-5 gjenglemte fuglearter hang. På gulvet lå noen puter i ring og på veggen var det tapet opp kopier/utskrifter med bilder av fugler. Rommet var helt glissent ellers, med kun arbeidsbord og stoler. 

Kunne gjort så mye annet!

Barnekunst-formidleren i meg gremmet seg innvendig. Er dette verkstedet på Astrup Fearnley? Er en tråd en installasjon? Jeg hadde definitivt tatt med min fugl hjem.

Hva med å låne inn elementer fra Rickhards utstilling – som et malt fremskap med glassdører, og sette fuglene inn der? Eller hva med et hus i barnehøyde kopiert fra et hus i Richards bilder, slik at barna virkelig kan gå inn i Rickhards kunstnerskap? Der kan barna få tegne fiktive maskiner, nummerere og streke opp ledninger og linjer på husets vegger? Og hva med å hente inn små metallobjekter, som minner om delene fra Rickhards modellbord, og lage egne modellbord i barnehøyde, malt i farger fra maleriene til Rickhard, der barna selv kan være modellbyggeren og konstruere sin verden?

Eller hva med en jordhaug i en kasse med vegger i plexi der barna skaper en underjordisk verden som de kan betrakte fra utsiden? Og: Hva med å sette inn en liten hvit kube, et scenerom der den fjerde veggen er borte, hvor barna er skapere av en liksommaskin av rør, ledninger, maskintegninger og trinser? De kan også skape en liksom-maskin på en liten mdf-plate og spraye den i pastellfarger? Og alle rammene: Tenk å lage en minne vegg: Hvilke minne ville du hatt i din ramme? Er den tom? Et enormt galleri med tomme rammer som barna sakte fylte med sine minner og mennesker som har betydd noe for dem!

Da tar man Rickhards verden på alvor inn mot barna, og lar de tre inn i kunstnerskapet og forhåpentligvis stille ennå flere hvorfor-spørsmål – om seg selv, Rickhard og kunstens rolle.