Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kunstutstilling: Skjermlivets trollspeil

KATEGORI

Digitalt, Visuell Kunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 29. januar 2021

Digitaliseringen skaper en flyt det er vanskelig å finne fotfeste i. Men SOFTWALKS gir oss både et speil og fast grunn under føttene, skriver Kjetil Røed.

↑ Fra hånd til hode i utstillingen «Softwalks» av Andreas Angelidakis. Foto: Jon Gorospe / Fotogalleriet.

Detalj fra utstillingen «Softwalks» av Andreas Angelidakis. Foto: Jon Gorospe / Fotogalleriet.

Siden koronaen gjorde sin inntreden, har det blitt mer skjerm på de fleste. Men digitale grensesnitt var naturligvis en essensiell del av virkeligheten fra før. Utfordringen ligger i programmene og profilene på alle de digitale dingsene vi omgir oss med, og hvordan virkeligheten bearbeides gjennom dem. Uansett hvor vi snur oss finnes skjermer som krever noe: De vil berøres, swipes og klikkes på, ha en tommel opp eller en smiley, samtidig som multinasjonale selskaper samler informasjon om oss.

Jeg tenker på om «digital natives», altså de unge som får alt dette inn med morsmelken, har et annet forhold til skillet mellom fantasi og virkelighet enn min generasjon. Kanskje er de bedre på å turnere analoge versus digitale flater, fordi de leker seg så mye med det, og hopper frem og tilbake mellom forskjellige plattformer?

Uansett gjør kompleksiteten det viktig å ha tilgang til tankerom for å reflektere over grenseområdene. For min del er det særlig kunsten som byr på slike.

Uansett hvor vi snur oss finnes skjermer som krever noe av oss: De vil berøres, swipes og klikkes på.

SOFTWALKS


Kunstner: Andreas Angelidakis

Utforsker skjæringspunktet mellom kunst, arkitektur og design.

Fotogalleriet, 20. januar til 18. april (utstillingeperioden er nylig forlenget)

NB! Følg med på galleriets nettsider for å sjekke om utstillingen er åpen eller stengt på grunn av smittevern: https://www.fotogalleriet.no/

Her skaper kunstneren et særegent trollspeil for den skjermmedierte virkeligheten.

Greske underholdningssøyler

Blant de mer spenstige tankerommene er Andreas Angelidakis’ utstilling Softwalks på Fotogalleriet, som jeg besøkte dagen før den nye korona-nedstengningen. Her skaper kunstneren et særegent trollspeil for den skjermmedierte virkeligheten.

Hovedelementet er en serie ruinfragmenter av greske søyler, som riktignok ikke er særlig antikke: De er dekket med et mykt materiale og ikledd plastbelegg, slik at man kan sitte på dem eller bruke dem som klatrestativ. Ruinfragmentene har blitt transformert til et slags underholdnings- og avslapningsmiljø, uten særlig forbindelse med det historiske og kulturelle opphavet. Skulpturene er dessuten ledsaget av veggbilder av antikke byggverk, med påskrifter som «management of culture» og «fictions of branding».

Det er nærliggende å tenke at Angelidakis vil kommunisere at den historiske eller kulturelle verdien av disse formene ikke lenger er det viktige, men snarere hvorvidt de kan brukes som instrumenter i næringsutvikling, opplevelsesindustri, eller kort sagt: En merkevare som kan kjøpes eller selges.

Myke ruiner i utstillingen «Softwalks» av Andreas Angelidakis. Foto: Jon Gorospe / Fotogalleriet.

Antikke ruiner blir til sittemøbler i utstillingen «Softwalks» av Andreas Angelidakis. Foto: Jon Gorospe / Fotogalleriet.

Ikke-moraliserende kritikk

Akkurat denne påstanden er i seg selv noe av en floskel, som har vært gjengs i kunsten siden Guy Debord på 1960-tallet hevdet virkelighet og reklame går i ett. Men dét er jo faktisk enda mer sant idag, enn da de marxistisk inspirerte situasjonistene bedrev sin kapitalismekritikk. Reklame og simulerte bilder av verden er jo virkelig i ferd med å bli det samme!

Forslitte figurer kan med andre ord repeteres, særlig når det blir gjort med en viss humor, slik jeg oppfatter det hos Angelidakis. Selv om verdens gjennomgående falskhet er den røde tråden, er det ingen skolemestermine å spore her, noe som gjør utstillingen oppløftende. For selv om Angelidakis presenterer et kritisk refleksjonsrom, moraliserer han ikke.

Selv om verdens gjennomgående falskhet er den røde tråden, er det ingen skolemestermine å spore her.

Komplekse skjermbilder i utstillingen «Softwalks» av Andreas Angelidakis. Foto: Jon Gorospe / Fotogalleriet.

Kan bildene i det hele tatt skilles fra virkeligheten lenger?

Videovirvar

Midt i utstillingen står også noen skjermer hvor videoarbeider vises. Her er det ikke bare et bilde eller en film som kommer til syne, men et mangfold av grensesnitt og parallelle forløp på hver enkelt skjerm (det er fire av dem).

Blant tingene vi får se, er en videosamtale mellom kunstneren og Fotogalleriets kunstneriske leder, Antonio Cataldo, ledsaget av videoopptak fra gatebildet utenfor galleriet. Samtidig dukker det også opp, på samme skjerm, elementer fra digitale spill og forsøk på å orientere seg i Google Maps, samt noen opptak av søk på nett og mer uidentifiserbare billedforløp. En sekvens fra en film? Et YouTube-klipp? Dernest spaserer en digital mann, av typen vi kjenner igjen fra Street View i Google Maps, gjennom billedrommet.

Alle de fire videoarbeidene er variasjoner over disse temaene, men har såpass mange odde detaljer og kombinasjoner at man gjerne kan tilbringe et par timer foran ett av dem. De består også av tekstsekvenser som svever over og gjennom alt det andre på skjermen, essayistiske utsagn som reflekterer rundt forholdet mellom bilde og virkelighet. «Kan bildene i det hele tatt skilles fra virkeligheten lenger?», er noe av det jeg leser.

Mange ulike grensesnitt møtes i utstillingen «Softwalks» av Andreas Angelidakis. Foto: Jon Gorospe / Fotogalleriet.

Intensiv remiks

I vår hverdagserfaring er disse elementene skilt fra hverandre i definerte enheter som nettbrett og mobiltelefoner. I Angelidakis’ remiks får vi alle de ulike grensesnittene, filtrene og ikonografiene presentert samtidig. Når alle digitale formidlinger av våre liv samles innenfor én skjermflate, blir det tydelig hvordan virkeligheten ikke bare gjengis eller rammes inn av de digitale dingsene, men transformeres – gjennom automatiserte sporingssystemer, GPS-assisterte lokaliseringsapper, kartleggingsindekser, og så videre.

Spørsmålet er hvordan våre tanker og følelser påvirkes gjennom de digitale grensesnittenes intensive formidling av verden. Kanskje tilbyr kunstneren en analog forankring for å tenke over dette når han i de samme verkene – og fortsatt på skjermen – plasserer roterende glass-sokler med ulike 3D-printede skulpturer, som byttes ut med jevne mellomrom?

Skulpturene viser oss riktignok også den hybride identiteten og visuelle kakofonien som gjennomsyrer vår samtid: Plasthoder fylt med et rudimentært rammeverk, stillas-aktig, som sinn i en radikal ombyggingsfase. Og en slik ombygging må man vel kunne si at våre hoder befinner seg i, gitt den digitale kakofonien.

Når alle digitale formidlinger samles innenfor én skjermflate, blir det tydelig hvordan virkeligheten ikke bare gjengis, men transformeres

Høyteknologisk hodefoting i utstillingen «Softwalks» av Andreas Angelidakis. Foto: Jon Gorospe / Fotogalleriet.

Skulpturene er tross alt faste punkt – relativt sett.

Skulpturelle holdepunkter

Andre skulpturer som settes foran oss er vikingskip, pluss den nevnte vandrende mannsfiguren fra Google Maps. Kan disse fysiske skulpturene skape et holdepunkt, noe håndfast og analogt, som vi kan ankre opp tankene i? Kan vi stå stille et øyeblikk og tenke gjennom dem?

Det slår meg at virkeligheten som skapes gjennom de digitale elementene er både uberegnelig og flytende, mens skulpturene – tross alt – er faste punkt som ikke kan swipes eller klikkes bort. Gjennom dem står tankene stille. Relativt sett.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Hoder under ombygging, komplett med stillas? Fra utstillingen «Softwalks» av Andreas Angelidakis. Foto: Jon Gorospe / Fotogalleriet.

Fruktbar støy

Uansett er utstillingen et miljø for å tenke over hvordan vår digitale hverdag radikaliserer den visuelle kulturen. Utstillingen krever ingen formidling av kunstspråk, eller kunstrommets taleformer, for å fungere som erkjennelsesmiddel. Hit burde skoleklasser helt ned til første klasse ta en tur, for å se sin egen fremtid i forvridd form.

Her kan vi både kjenne oss igjen og få mulighet til å tenke over konsekvensen av de digitale miljøene vi er så fortrolige med. For her ser vi støyen, det uoverskuelige mangfoldet og måten det digitale trekker virkeligheten til bristepunktet på.

Og akkurat her, hvor kakofonien og virkelighetstransformasjonen er på sitt mest ekstreme, vil vi kanskje også kunne se oss selv. Utstillingen blir et speil for hvor vi er akkurat nå, og kan slik sett også bli bevisstgjørende. Vil vi egentlig ha det slik, spør den. Vil vi føres til dette stedet, eller enda lenger, hvor vi ikke lenger kan skille mellom fantasi og virkelighet? Kanskje vil det være et marerittaktig sted, hvor et digitalt interface ikke lenger kan adskilles fra medmenneskets virkelige, menneskelige face.

Hit burde skoleklasser helt ned til første klasse ta en tur, for å se sin egen fremtid i forvridd form.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·