«Påkémon (med Å)»: Forvirrende og forførende fjas

Selv om du hverken har spilt noen Pokémon-spill eller sett noen Pokémon-filmer er det nesten umulig ikke å kjenne igjen figurene eller ikke å ha fått med seg grunnkonflikten i Pokémon-universet: Unge Pokémon-trenere samler forskjellige pokémon-monstre, med forskjellige personligheter og egenskaper, til kamp. Det evige målet er å fange og eie alle tilgjengelige pokémoner – «Gotta Catch ‘em All!», som det heter i sangen.

I hendene til teatergruppa Madam Pysj er de kjente Pokémon-markørene omfavnet, knadd, kastet opp i lufta og tatt imot igjen i ganske ny tapning. Hovedpersonen Æsj Ketchup er blitt 10 år, og endelig gammel nok til å bli Pokémontrener. I Påkémon (med Å) går det som i originalhistorien ikke helt som planlagt, når Æsj ender opp med den sære Pikachu i stedet for en standard første-Pokémon.

Herfra blir vi kasta inn i en intrikat og kronglete ferd, ikke ulikt slik det kan oppleves å spille Pokémon-kort med en åtteåring: Reglene for spillet virker totalt kaudervelske. Og akkurat når du tror du har fått tak på hva som skjer, dukker noen nye rare figurer opp og endrer narrativet. Det er egentlig bare å gi seg hen til kakofonien.

Populærkulturelle monsterhits

Utgangspunktet for Pokémon-universet var et suksessrikt Nintendo-spill fra 90-tallet, som deretter medførte en rekke andre produkter: Filmer, serier, bøker, de enormt populære samlekortene og ikke minst mobilspillet Pokémon Go. Så når Madam Pysj etter først å ha laget sine egne, sprelske versjoner av Harry Potter- og Star Wars-universene (Harry Påtter (med Å) og Star Wårs (med Å)), føles det liksom naturlig at det er Pokémon-verdenen de har kastet seg over nå.

Man kan innvende at det oppleves litt enkelt å ta utgangspunkt i slike allerede populærkulturelle monsterhits for barn når man skal lage noe nytt for dem. Det er iallfall tydelig en suksessoppskrift – for de er på fjerde år det klart mestspillende teaterkompaniet i DKS, med over 300 forestillinger for over 30.000 publikummere i 2022 alene. Men er de målgruppebevisste nok? Og holder det vann kunstnerisk? Både ja og nei, synes jeg.

Automatskrift

Premisset for Påkémon (med Å) er lik de forutgående til kompaniet: Også denne spilles med publikum på to sider og en catwalk-scene i midten. Kulissene er enkle og fylt av et stort rollegalleri spilt av få skuespillere. Og en forholdsvis upretensiøs lek med forlegget preger manus.

Men det framstår litt som om Madam Pysj har skrevet manuset i automatskrift, der alle umiddelbare ideer er sagt ja til og blitt stående: Ordspillene er lavthengende (for eksempel at hovedpersonen Ach Katchum har blitt til Æsj Ketchup), voksenvitsene florerer («en dansende kontrakt er like bindende som en skriftlig kontrakt», «Make Sunshine City Great Again!», etc). Slapstick-grepene er gjennomgående. Figurene krangler umotivert mye. Og veldig mye av den innfløkte handlinga må forklares verbalt i heseblesende Donald Duck-dialoger.

Som barneteateranmelder er det dermed mye  det er lett å komme med innvendinger mot. Samtidig: Den voldsomme, kompromissløse lekenheten som gjennomsyrer forestillinga er det vanskelig ikke å bli henført av.

Outrert

Når Æsj Ketsjup (William Greni Arnø) kaster pokéballene og slåsskampene utspiller seg, skjer det i Påkémon gjennom et slags tegneseriemime-spill, der vi tilskuerne må være med på leken for at illusjonene skal sitte. Her er få rekvisitter og enkel scenografi. Sammen med patosfylt eventyrfilmmusikk er det skuespillernes fysiske spill og stadige skifter mellom mange ulike figurer og teknikker som slow motion og «spoling», som skaper både framdrift og dynamikk.

Spillestilen er preget av store geberder, store følelser og overdreven mimikk – noe som jo nikker mot det typiske outrerte kroppsspråket i japanske animé-serier. En dramatisk kommentatorstemme bryter inn i tide og utide, lik kommentatoren ved Pokémon-kampene i filmene. Alt er liksom slik man tenker det bør være.

Pika, pika!

Og selvfølgelig er den mest berømte og populære av alle pokémonene – den gule, elektriske musa Pikachu – sentral. I Påkémon (med Å) er Æsj’ aller første pokémon farlig søt og henrivende framstilt av Tora Dietrichson. Som i forlegget er Pikachu her både egenrådig og uutgrunnelig, men også kledelig sår. Og i dette ligger noe av nerven i forestillinga. Æsj er nemlig irritert på Pikachu, og er nære ved å forlate henne til fordel for en kul gjeng. Siden Dietrichson skaper en så elskelig Pikachu, blir det reint hjerteskjærende når Æsj er så hard mot henne.

Skjematisk nok må det også legges inn noen umotivert onde antagonister. Her er det den herlig heslige diktatoren Sterk Sennep og hans Team Rocket som stikker kjepper i hjulene for at Æsj og Pikachu skal finne tilbake til hverandre. En hel rekke andre figurer – menneskelige og pokémonete – dukker også opp, og de fem skuespillerne skifter mellom figurene med fart og presisjon.

Alle roter seg inn i en så kronglete konflikt at det egentlig er bare å gi opp å følge den. Bedre heller å la seg underholde av det fine rollegalleriet.

Fellesskap?

Madam Pysj bedyrer at de er bevisste på at det ikke er bare barn som skal se forestillingene deres, og derfor inkluderer elementer som skal gjøre forestillingene underholdende også for voksne. De skriver at dette kan bidra til en felleskapssfølelse – at både store og små har hatt en opplevelse som alle har satt pris på sammen.

Men her er jeg usikker, altså! Det er jo kjent at om man har for mange referanser og vitser ment for de voksne er det typisk at publikum heller deler seg: At de yngste blir satt ut om de voksne ler av vitser de selv ikke skjønner, og at dette heller er til hinder for den felles opplevelsen.

Da jeg overvar premieren på Sentralen i sommer, var det merkelig nok bare fire barn tilstede, og to av dem hadde jeg med meg. Ut over dette opplevde jeg det som at mange i publikum var skuespillernes venner – og dermed også et svært velvillig publikum som gapskrattet av alle ordspillene og plottets sprø vendinger. Jeg tror nok mange av poengene gikk over hodene på de få barna som var der. Men de virket likevel svært oppgira av stemninga.

Svett

De to jeg hadde med meg snakket og snakket til skuespillerne underveis, også der de ikke var inviterte til det. Jeg ble ganske svett av dette, og følte vi forstyrret. Men så kom jeg på: Skuespillerne hadde jo invitert til kommunikasjon på tvers av scene og sal – i starten gikk de nonchalant rundt og henvendte seg direkte og med glimt i øyet til både voksne og barn. «Dessuten har Madam Pysj spilt haugevis av forestillinger i DKS», tenkte jeg, «da bør de jo også ha erfaring med å håndtere insisterende henvendelser fra unger i publikum».

Og det har de nok – men på premieren på Sentralen virka iallfall ikke alle utropene fra mine unger helt velkomne. Skuespillerne hadde jo et intrikat manus de skulle komme seg gjennom. Men på et tidspunkt gikk en av skuespillerne ut av rolle et lite øyeblikk, henvendte seg direkte mot oss, og sa «Spørsmål tar vi etterpå.» Til rungende latter fra de alle de voksne i salen, som jo hadde lagt godt merke til barnas rop.

Jeg er ambivalent. Var ikke dette igjen å heve seg over ungene, og skape en comic relief på deres bekostning? Det skjedde riktignok med utsøkt timing, men likevel var det kanskje ment mer for å underholde det voksne publikummet? Samtidig var jo dette et slags svar på henvendelsene fra ungene mine, et svar de virka nokså fornøyde med. Etter dette ble det mer ro i kroppen på dem, samtidig som de fortsatt satt som tente lys. Så ok.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Tøys og tull

I et intervju på Sentralens nettsider sier Madam Pysj «at det er noen fordeler med å bruke velkjente historier som basis for forestillinger. Siden publikum (nesten) alltid er godt kjent med historiene, trenger de ikke bruke dyrebar tid på å bygge opp karakterer og plott. De kan gå rett på, tøyse, tulle og parodiere.»

Jeg er helt med på at kjente popkulturelle referanser kan lekes med og brukes til nye fortellinger. Det gjør jo barn i sin lek hele tiden. Det er bare at tullet og parodieringa i Påkémon innimellom beveger seg faretruende nært å heller treffe de voksne enn barna.

Uansett: De utsøkte mimepartiene, lekenheten og overskuddet og er jo sånt som inspirerer og smitter, også om man ikke henger helt med på hva som skjer. Jeg håper Madam Pysj etter hvert finner en mer formålstjenlig balanse mellom å åpne og lukke for innspill fra publikum, noe som nok vil komme bedre på plass uti DKS-turneen de skal på med Påkémon (med Å) til våren. Da vil det nok mange bli mange unger og voksne lærere som vil få det gøy! Forhåpentligvis som følge av de samme vitsene.