Samisk kulturformidling på rett kjøl, men med ustø kurs

Fra å være en underrepresentert avart i storsamfunnet, har den samiske kulturen spredt seg som ild i tørt gress de siste årene. Gjennom livskraftige tradisjoner kombinert med nyskapende elementer, har samiske utøvere banet seg vei og blitt toneangivende bidragsytere på den norske- og internasjonale kunstscenen.

Det første som møter den som besøker Nasjonalmuseet, er det monumentale verket Pile of Sápmi Supreme av kunstneren Máret Ánne Sara, og i februar gikk Nasjonalmuseet til innkjøp av Anders Sunnas verk Forhandlingen fra separatutstillingen Vi skriker inte i skogen på Nitja i Lillestrøm.  Den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen ble i 2022 forvandlet til «The Sapmi Pavilion», med bidrag fra de to nevnte kunstnerne, i tillegg til Pauliina Feodoroff. Forvandlingen fra nordisk til samisk paviljong ble en viktig historisk begivenhet. Musikeren Ella Marie Hætta Isaksen har også gjort stor suksess, både på filmlerretet, musikkscenen og som politisk frontfigur i Fosen-saken. Bare for å nevne noen, i rekken av fremtredende samiske bidragsytere på kunst- og kulturscenen de siste årene.

Hvordan gjenspeiles dette i utdanningsløpet, og har den økende interessen for samisk kultur bidratt til større kunnskap i befolkningen? Periskop har forsøkt å ta tempen på hvordan formidlingen av samisk kultur fungerer i praksis mens vi venter på rapporten fra en større kartlegging denne våren.

Kartlegging

Proba Samfunnsanalyse har gjennomført spørreundersøkelsen «Kartlegging av arbeid med samisk kunst og kultur», som er initiert av Kulturdirektoratet i samarbeid med Sametinget og Samerådet. Rapporten lanseres fredag 19. april, og lanseringen kan strømmes her.

Kaja Jorem, seniorrådgiver for infrastruktur og mangfold i Kulturdirektoratet, forteller at undersøkelsen har bestått av to deler: En kvantitativ del, som omfatter spørreundersøkelsen, og en oppfølgingsdel, der enkelte av deltakerne ble intervjuet i etterkant for en grundigere analyse av situasjonen.

Kan du fortelle litt om bakgrunnen for denne undersøkelsen?

– Vi har lite kunnskap om hvordan kunst- og kulturvirksomheter jobber med samisk kunst og kultur. Det ble foretatt en utredning i 2017, men vi har inntrykk av at mye har skjedd siden den gang. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport understreker også institusjonenes rolle. Derfor ønsker vi å kartlegge hva som faktisk skjer i de ulike kulturinstitusjonene, og resultatene kan lede oss videre i dette arbeidet, forteller Jorem.

– I tillegg vil undersøkelsen være en bevisstgjøring for virksomhetene som deltar, der de kanskje vil reflektere over hva de gjør og ikke gjør på dette feltet, tilføyer hun.

Hva slags kulturinstitusjoner er inkludert i denne undersøkelsen?

– Populasjonen som får tilsendt undersøkelsen er kulturvirksomheter som mottar offentlig tilskudd av en viss størrelse innen litteratur, musikk, scenekunst og visuell kunst. Det er alt fra nasjonale og samiske teatre, museer, litteraturhus til mindre virksomheter over hele landet. Det er i alt 600 institusjoner som har mottatt spørreundersøkelsen, og deltakerne er anonyme i sine besvarelser. Her er det ærlige og konkrete svar som betyr noe, presiserer hun.

Hva er målet med denne kartleggingen?

– Vi har en følelse av at det er mye som skjer på dette feltet, men mangler konkret kunnskap. Derfor ønsker vi å få en innsikt i dette, som lenge har vært etterspurt. Dette har mye å si for vår kompetanse på området, og for vårt arbeid videre, forklarer Jorem.

– Det er viktig å anerkjenne samisk selvbestemmelse og det særegne ved dette grenseoverskridende kunstfeltet, både i arbeidet med undersøkelsen og i virksomhetene, understreker hun.

– Sett i et historisk perspektiv skal vi ikke undergrave at utviklingen går i riktig retning. Går man femti år tilbake og ser på parallellen i kvinnenes situasjon, kan vi konstatere at det nytter, sier Elton.

Mer usikkerhet enn manglende vilje

Høsten 2023 ble konferansen Samisk i samtiden – samisk kunst og kultur i opplæringen avholdt i Bodø i regi av Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen. Hovedfokuset for konferansen var samisk kunst og kultur, og hvordan formidlingen av denne kan styrkes. «Det er snakk om de små stegene man bestemmer seg for å gjøre hver dag. Med mange små skritt kommer man seg veldig langt», proklamerte Torjer Olsen, instituttleder og professor ved Senter for samiske studier ved fra UiT, Norges arktiske universitet. Han har lenge arbeidet for å øke kunnskapen om samiske forhold i lærerutdanningene. Periskop tok en prat med Olsen for å høre mer om hans perspektiver.

«Samane er blitt «dei andre» i ein norsk samanheng» skrev du i en VG- kronikk for seks år siden, der du hevdet at skolen må gjøre sitt for å endre situasjonen. Mener du at dette er like relevant i dag?

– Jeg vil si at det fortsatt er et behov for å understreke dette, men det har skjedd ganske mye de siste årene. Vi ser en positiv endring og stor vilje til å gjøre noe, men det skorter fortsatt på kunnskap, sier Torjer Olsen, som tilføyer at det snarere handler om usikkerhet enn manglende vilje.

Bruk kunnskapsløsheten i undervisningen

På konferansen «Samisk i samtiden – samisk kunst og kultur i opplæringen» i november oppfordret du lærerne til å omfavne kunnskapsløsheten. Hva legger du i dette?

– Utgangspunktet er at jeg har truffet mange lærere, spesielt på høgskole og videregående opplæring, som hevder at de er usikre. De får press fra alle kanter; «gjør mer, gjør mer», strenge krav fra «gatekeepers» og forskningshold. Kravene handler både om å gjøre mer og om hvordan det skal gjøres. Det er en forståelig uro, men her er det mange dilemmaer, og sjelden snakk om enten-eller. De strenge kravene er viktige, fordi de drar utviklingen i riktig retning. Men det finnes flere veier å gå. Det er lurt å begynne med det enkle, med de små stegene. Og så er det bra om læreren tilpasser deler av undervisningen med tanke på hvor hen er. Slik kan de få noe bra og nødvendig både i Kautokeino og Egersund, forklarer Olsen.

– Jeg oppfordrer lærere, spesielt i ungdomsskole og videregående, til å våge å si: «I dag skal vi lære om samisk kunst og kultur, og dette vet jeg lite om. Kan dere være med på å utforske tematikken?» Lærerne er jo kompetente, selv om de mangler kunnskap på dette området. Da blir utfordringen å finne ut hva man ikke kan, ta med seg kunnskapsløsheten og lære om kildekritikk, usynliggjøring og å se tomrommet. Hvorfor så man ikke noe fra samisk hold frem til 2000-tallet? Slik kan man lære seg å manøvrere ulike kunnskapskilder.

Du har også oppfordret lærerne til å begynne med det kule i sin tilnærming til samisk kultur i undervisningen.

– Ja, det stemmer. Vi kan ikke sentrere et opplegg rundt hets, trakassering og fornorskning, slik det har vært en tendens til. Men heller begynne på «her og nå»; rikdommen og egenverdien som kjennetegner den samiske kunsten og kulturen, som også er i sterk utvikling. Vi kommer tidsnok til elendigheten, men hvis man begynner med å forstå livskraften og mangfoldet, blir det lettere å skjønne rekkevidden av fornorskningen, hevder Olsen.

Mange dilemmaer

Har du merket noen resultater av denne formen for tilnærming og sett at det fungerer?

– Jeg skulle gjerne likt å si ja. Hver eneste gang jeg snakker om dette, kommer det lærere og sier «dette vil vi gjøre». Men det er kanskje litt tidlig å se de store endringene. Det som trengs, er å utvikle gode mønstre, og der har vi i hvert fall sådd noen frø.

Olsen understreker igjen hvilke dilemmaer som dukker opp i en samtid der det ikke er enten-eller. Med en positiv tilnærming står man også i fare for stereotypisering og romantisering, med fokus på joik og samisk kofte, forklarer han.

– Jeg er stor tilhenger av at samisk kunst og kultur har en essensiell rolle som vi ennå ikke kjenner rekkevidden av. Det spesielle er at veldig mange samiske kunstnere også er aktivister, som i og for seg er bra. Svøpen er at kunsten gjerne blir politisk, men da kommer vi inn på en annen diskusjon: Må den samiske kunsten alltid være politisert? avslutter Torjer Olsen på retorisk vis.

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene.

Kunsten kan tale alle språk

Er det virkelig slik at samisk kunst trenger en særskilt formidling, eller bør den snarere sidestilles med annen samtidskunst?

Anders Sunna er, som tidligere nevnt, blant de sentrale samiske utøverne på dagens kunstscene. Vi kontaktet ham for å høre hva han mener om saken.

– Det finnes en problematikk rundt dette, sier Sunna.

– Ettersom man har sett samisk kunst som «noe annet» og mindre verdt, fortsetter man å betrakte den som en annen art. Men det behøver man ikke å gjøre. Skulle man da også sette jødisk kunst i en egen bås, og gruppere på tilsvarende vis? Da blir det jo som å være tilbake på 1920-tallet, da man snakket om rasebiologi, fortsetter han.

– Jeg ser sjeldenere på samiske kunstnere for inspirasjon enn på internasjonale kunstnere i sin helhet. For jeg har sett at det finnes en risiko for å fastne, og jeg vil utvikle meg, men likevel minnes hvor røttene sitter. Kunsten kan tale alle språk, avslutter Sunna.

Mest rundt nasjonaldagen

Periskop har også snakket med to elever og en lærer for å kartlegge deres erfaringer med samisk formidling i skolen. Mye kan tyde på at stereotypiene fortsatt overskygger en relevant og kontemporær forståelse av samisk kultur.

Vi stilte elevene to grunnleggende spørsmål: Hva slags forhold har du til samisk kultur, og hva har du lært om dette på skolen?

– Jeg har egentlig ikke noe forhold til det samiske, og kjenner ingen samer. All min kunnskap kommer fra skolen, forteller Eirik Glomsrød Gustad, som går i 10. klasse på Hovseter skole i Oslo.

– På skolen har vi lært om samisk kultur i flere fag, og dette foregår stort sett rundt den samiske nasjonaldagen. Da har vi lært om samisk mat og om hvordan samene tar vare på naturen, med fokus på det bærekraftige. Vi har lært om fornorskningen og samenes historie, og i KRLE har vi snakket en del om samisk naturreligion, ofte i sammenheng med andre religioner tilknyttet urfolk og minoriteter, forteller han.

– Det er spennende å lære om kulturen deres. Men det hadde kanskje vært bedre å spre kunnskapen over hele året, istedenfor at det blir veldig mye fokus cirka en uke hvert år, avslutter Gustad.

– Det meste jeg kan om samisk kultur har jeg lært gjennom skolen, men jeg fulgte også litt med på Fosen-saken, sier Ellinor Kennedy Haukås, som går i 6. klasse på Majorstua skole i Oslo.

– En gang kom det en same til skolen, som fortalte oss om de ulike samiske språkene og de forskjellige koftene som finnes. Dette var i 5.klasse, og vi har ikke hatt noe mer undervisning om samisk etter det, sier hun.

Et ikke-tema i lærerutdanningen

Ingvild Sigrid Lior underviser i norsk på 5., 8., og 9. trinn ved St. Sunniva skole i Oslo. Hun er lektor med opprykk og har jobbet som lærer i grunnskolen i seks år. Av utdanning har hun master i fransk litteratur, journalisthøyskolen og nordisk årsenhet, i tillegg til pedagogikk.

Har du fått noen form for opplæring eller kompetanse innen samisk kultur?

– I 2015 gjennomførte jeg Nordisk årsenhet ved Universitetet i Oslo. Vi fikk da opplæring i norsk, svensk og dansk litteratur, men jeg kan ikke huske at samisk litteratur var et tema. Jeg har altså ikke fått noen opplæring eller kompetanse om samisk kultur i eget utdannelsesløp, som jeg kan dra nytte av i undervisningen min, forteller hun.

– Ettersom samisk er så tydelig vektlagt i læreplanens kompetansemål, er det ganske underlig at samisk litteratur og kultur er et ikke-tema i lærerutdanningen, i alle fall i norskfaget. Dette reflekteres også i lærebøkene vi bruker. På min skole bruker vi et ganske nytt læreverk på ungdomstrinnet, Synopsis håndbok + lesebok (Fagbokforlaget 2020). Dette er et læreverk jeg er veldig fornøyd med, men det samiske stoffet utgjør mindre enn én side i håndboka, sier Lior.

Bedre verktøy for relevant undervisning

For å følge opp læreplanens kompetansemål knyttet til det samiske, er man altså helt avhengig av at norsklærerne selv setter seg inn i samisk litteratur og annet fagstoff for å dekke opp disse kompetansemålene.

– Selv har jeg liten kunnskap om samisk litteratur, språk og kultur, utenom eventyrene og det noe stereotypiske jeg lærte i min egen barndom, forteller Lior videre.

Hvilke verktøy savner du for å kunne gå nærmere inn på samisk litteratur og fortolkning?

– Som norsklærer skulle jeg ønske vi hadde fått flere og bedre verktøy i ped-utdanningen til å undervise om det samiske; mer kunnskap om samiske språk og ikke minst bedre kjennskap til moderne samisk litteratur og andre kulturuttrykk av nyere dato. Jeg savner å kunne undervise i samiske kulturuttrykk fordi det er relevant og viktig, ikke fordi det er samisk, avslutter Ingvild Sigrid Lior.

Samisk i DKS

Sosialantropologen Bente Aster arbeider med samisk kultur for Kulturtanken og Den kulturelle skolesekken. For tiden holder hun på med doktorgradsprosjektet «Å gjøre samisk innhold i Den kulturelle skolesekken» ved Universitetet i Sørøst-Norge[1].

– Jeg går et doktorgradsprogram innen kulturstudier, der jeg undersøker samiske produksjoner i Den kulturelle skolesekken (DKS), forteller hun, og tilføyer at hun hittil har holdt på med prosjektet i ett og et halvt år.

– Jeg ønsket å undersøke hva som driver samiske utøvere til å ta en jobb i DKS og hvordan de lager produksjonene sine. Jeg ville også kartlegge hvem som mottar de samiske produksjonene og hvordan de opplever dem. Derfor har jeg gjort et par feltarbeid, der jeg har fulgt to utøvere på turné rundt om i landet: Designer og duodjár[2] Ann-Sofie Kallok og kunstner Susanne Hætta.

Både Kallok og Hætta er kunstnerpartnere i kunstnernettverket Dáiddadállu, som ble etablert i 2014. Nettverket består i dag av 21 kunstnere med et bredt og levende kompetansemiljø, som representerer alt fra visuell samtidskunst, foto og grafisk design til musikk, koreografi, skuespill og forfatterskap. Alle har tilknytning til Kautokeino, men reiser rundt med sine prosjekter over hele verden.

[1] Graden er en offentlig sektor-PhD, der tre institusjoner samarbeider; Kulturtanken, Universitetet i Sørøst-Norge og Norges forskningsråd. Kandidaten har 25% pliktarbeid på arbeidsplassen, og 75% forskning.

[2] Duodjár på lulesamisk, duojár på nordsamisk for håndverker/kunstner som lager samiske tradisjonelle håndverksprodukter. På norsk heter det duodjiutøver.

Sterkt formidlingsperspektiv

– Det er hovedsakelig tre problemstillinger som jeg undersøker: Utøverne som utgangspunkt, deres møter med lærere og elever, og hvordan DKS-medarbeidere jobber faglig og administrativt med samiske produksjoner i DKS. Jeg har forsøkt å stille meg veldig åpen og la aktørene snakke i sitt tempo fra sitt perspektiv. Derfor var det viktig å delta, bli kjent med utøverne og være en del av prosessen. Jeg satt på i deres leiebiler og fikk kjenne på hverdagslivet under turneen. Vi kjørte land og strand rundt, fra kyststrøk til indre deler av Finnmark og i ulike steder på Østlandet. Enkelte steder ble vi også værfaste. Da skjønner man at naturen faktisk er en vesentlig aktør. Det var en fin opplevelse å få en naturlig nærhet til utøverne og produksjonene deres. Ann-Sofie Kallok delte sine tanker med meg; om hva som driver henne og hvordan hun ønsker å bidra med informasjon om samisk kultur, duodji og design til det norske samfunnet. Formidlingsperspektivet er sterkt, presiserer Aster.

– Ann-Sofie viser samisk design og eget design i DKS-produksjonen sin, der hun leder verksteder for elever på ungdomstrinnet. Elevene blir oppfordret til å velge mønstre som de har tilhørighet til eller kjenner seg igjen i. Utfra mønstrene lager de egne sjablonger, som de spraymaler før mønstrene  blir selve designet på en lampeskjerm. I denne praksisen er Ann-Sofie opptatt av de taktile og refleksive elementene, slik at elevenes historier flettes inn i en kroppslig prosess. Det er et trygt rom å være i, der elevene har lett for å stille spørsmål, undre seg og åpne opp for tvil, fikk jeg observere. Og da har jo også pedagogikken funket, fastslår Aster.

Hun tilføyer at Kallok har en fleksibel tilnærming; «dere må ikke gjøre noe samisk», sier hun og oppfordrer først og fremst elevene til å bli inspirert av sine egne historier. Hun vil inkludere alle og skape en fleksibel måte å være sammen på.

Men hun får likevel formidlet at det i utgangspunktet er en samisk håndverkstradisjon?

– Ja, hun holder et lite innlegg i forkant av verkstedet, som knytter an til tradisjonene. Samtidig er hun opptatt av spennet mellom det tradisjonsbundne og det mer moderne. Hun lager for eksempel øredobber og andre smykker og bruker samiske mønstre, gjerne inspirert av lulesamiske kofter. Dette med å prøve nye varianter selv gir også rom for refleksjon.

Saken fortsetter etter annonsene. 

Skaper resonans gjennom kunsten

Mye handler om hvordan man skaper resonans gjennom kunsten, altså noe vi kan kjenne oss igjen i, mener Bente Aster. Hun trekker frem Susanne Hættas produksjon Bli kjent med samisk kunst og historie, som er produsert av DKS Oslo og Fotogalleriet.

– Det vi oppdaget på denne turneen, var at mottakerapparatet var annerledes da vi kom til Finnmark. Susanne reflekterte over dette; at man kommer med et innhold tilpasset lærere og elever på Østlandet, som kanskje ikke har et stort kunnskapsgrunnlag om det samiske. Hvordan vil dette fungere i Sápmi, som har mye større bevissthet rundt tematikken, blant annet fordi mange av elevene er samiske? Hun lærte seg å være fleksibel og tilpasse innholdet til stedet eller kommunen hun besøkte, forteller Aster.

På turnéen oppdaget de også at flerkultur ikke nødvendigvis betyr det samme over hele landet.

– En annen interessant observasjon var at kunnskapene innenfor Sápmi også er veldig varierende. Man tror gjerne at «det flerkulturelle» kun er et fenomen på østlandet eller i store byer. Det viste seg at Susanne kunne gjennomføre ganske lik formidlingsmåte på østlandet, mens dette ikke var tilfelle i Finnmark. Det er så mangfoldig og ulikt fra bygd til bygd, for kompetansen folk har der oppe er nyansert på et annet nivå enn sør i landet. Det flerkulturelt stedsspesifikke i nord var veldig spennende å oppleve, sier Aster.

– Kanskje oppmerksomheten om dette er noe av det forsoning handler om, avslutter hun.