Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Snakk sant om grisen

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Essay, Kommentar,

PUBLISERT

torsdag 23. juni 2022

Det er hyklersk å vise fram grisene i all sin Disney-pastellverden til våre barn hvis vi ikke kan ta inn over oss den hverdagen en helt vanlig norsk gris har, skriver Marie Alming i dette essayet.

↑ Illustrasjon fra bildeboken «Heldiggrisen» av Monia Nilsen. Foto: Cappelen Damm

I det siste har jeg tenkt en del på grisen.

Det begynte med at Tor Åge Bringsværd i fjor sommer skrev essayet Jeg vil helst være en liten gris i Morgenbladet. Bringsværd skrev så fint om sitt nære forhold til Nasse Nøff. Essayet inspirerte meg til å finne fram bøker om griser i biblioteket der jeg jobber.

Og da slo det meg: Grisen er over alt i barnelitteraturen. Den er i barnehagen, i skogen, på gården, i landsbyen. Peppa Gris har gjort sitt inntog både på tv-skjermen, på Youtube og i bildebøkene. Vi finner Bjørn Rørviks retthalede grisunge på stadig nye, festlige bildebokeventyr sammen med reven. Ragnar Aalbu har laget sin egen lille bokserie med gårdsdyr, der den ene boka heter Grundig om gris. Emil i Lønneberget spiser seg full på gjæra kirsebær sammen med grisen på gården, og en julebok fra 2020 av Monia Nilsen handler om en kjempestor gris som blir en hel landsbys kjæledegge.

Grisen er over alt i barnelitteraturen

«Litt som oss - en fortelling om grisen» av Kristoffer Hatteland Endresen. Foto: Spartacus

Hvor er grisen?

Midt blant alle barnebøkene om søte, rosa griser, plasserte jeg en tjukk, svart voksenbok med et grelt, grått grisetryne på forsida. Litt som oss – en fortelling om grisen (2020) av Kristoffer Hatteland Endresen forteller historien om de virkelige grisene, både nåtidens norske griser, og fordums tids ville griser.

Endresens utgangspunkt for å skrive bok om grisen er det stikk motsatte av hva jeg oppdaget med grisen i barnebøkene: Den er totalt fraværende. Han leste en notis i avisa om at nå er det flere griser enn mennesker i Rogaland, der han kommer fra. Han tenkte at dette kan umulig stemme, for han har ikke sett en eneste sprell levende gris på aldri så lenge på sine turer rundt på Jæren. Høner og sauer og kuer får vi fort øye på i det norske bondelandskapet, men aldri, aldri, aldri ser du en gris velte seg rundt i en åpen sølepytt eller hører den grynte lystig i det fri. Så hvor er det de finnes, alle disse ekte grisene? Hvorfor denne underlige forskjellen på litterær og ekte gris?

Høner og sauer og kuer får vi fort øye på i det norske bondelandskapet, men aldri ser du en gris velte seg rundt i en åpen sølepytt

I disneyversjonen av virkeligheten lever alle små griser lykkelige liv på gården og blir venner med de andre dyrene. Det er en fin verden å tro på

Disneyversjonen

Jeg har hatt flere skuffelser i møte med virkeligheten da jeg selv var barn. Jeg trodde lenge at undervannsskjæra utenfor Tromøya, der vi hadde hytte da jeg var liten, var svømmende hvaler. Den illusjonen brast fort. Jeg er flasket opp på disneyversjonen av Den lille havfruen, basert på eventyret til H. C. Andersen, og det var med sjokk jeg en gang så en alternativ tegneserieversjon som holdt seg mer tro til originalteksten. Der får Ariel ikke prinsen, og hun ender som skum på havet til slutt.

Jeg kjenner til realismens hardhet, og ønsket om å være barnslig og fantasifull litt lenger. I disneyversjonen av virkeligheten lever alle små griser lykkelige liv på gården og blir venner med de andre dyrene. Det er en fin verden å tro på.

Endresens bok forteller noe annet. Han er ikke ute etter å svartmale en svineindustri, og er langt mer forsiktig enn den mye omtalte dokumentaren til NRK. Men han ønsker å vite hvor grisen er og bli bedre kjent med den. Ikke disneyversjonen, ikke det bildet Gilde viser i reklamen sin, ikke Nasse Nøff, men den reelle norske, blekrosa grisehverdagen.

Samtidig som han finner ut av dette, ruller han opp kulturhistorien til grisen. Han er innom grisen som mat, som tabu, som språkfenomen, som forsøksdyr, som organdonor. Og ikke minst blir han kjent med grisen som åtseleter, som rovdyr, som kjæledyr – og som dataspillnerd!

Fra boken «Lille Olle» av Bo Gaustad. Forlaget skriver: «Humoristisk historie på rim om den talentfulle grisen Olle som blir satt ut i skogen da foreldrene skal på pianoturné. Olle spiller fiolin så det bruser, men likevel ender han på grillen.» Foto: Cappelen Damm

Fra «Grisaldo» av Bjørn F. Rørvik og Per Dybvig. Foto: Cappelen Damm

Snakk sant om grisen

Våren 2021 startet forfatter Henrik Hovland en debatt rundt biografien om Anne Frank. Hovland stilte spørsmål ved hvorvidt det var riktig å formidle historien om Anne Frank til så unge lesere som seksåringer. Han innrømmet at selv redigerte han vekk de mest brutale detaljene rundt pinnsvinenes liv og død i boka si Pinnsvin fra 2020. «Det er de voksnes ansvar å la barn få lov til å være barn, så lenge det varer», skrev Hovland. Det er også de voksne som velger å skrive en disneyfisert versjon om grisen og presentere den slik gang på gang i barnelitteraturen.

De voksne skal skape en verden rundt barna som lar dem være barn så lenge som mulig. Men betyr det å være barn å være uvitende? Det tror ikke jeg. For «barn er ikke dumme», som Hovland skriver. I kritikken av boka om Anne Frank handler det i bunn og grunn om at historien er såpass forenklet at små barn skjønner at noe grufullt skjedde med Frank til slutt, men de får ikke vite hva. Dette hullet i kunnskapen skaper usikkerhet og uhygge.

Det er et lignende hull vi kjemper med når det kommer til grisen. Noe skjer med den på veien fra bondegården til butikken. Et helt liv, instinkter, behov, erfaringsgrunnlag, et bankende hjerte, en tenkende hjerne, blir til blodløse skinkesteiker, plastinnpakket bacon og pølser. Døden er brutal, og kjøttindustrien er som konsumentenes foreldre: De skjermer oss fra å få vite om en verden de tror vi ikke tåler å se. Når vi ikke får se den, kan vi heller ikke kjenne på om vi tåler det eller ei.

Døden er brutal, og kjøttindustrien er som konsumentenes foreldre: De skjermer oss

Fra filmatiseringen av «Charlottes tryllevev», hvor jenta Fern og edderkoppen Charlotte jobber hardt for å redde grisen Wilbur fra slakt. Foto: Paramount Pictures

Slik kan bare kunsten gjøre det, komme seg inn under huden, inn i tankene og følelsene til et vesen vi ellers kun er prisgitt å stå utenfor og tolke

Charlottes tryllevev

Blant alle barnebøkene jeg fant om grisen, er det én som skinner ekstra sterkt: En klassiker av E. B. White. Charlottes tryllevev handler om grisen Wilbur og hans usannsynlige vennskap med edderkoppen Charlotte. Boka ble først utgitt i 1952, og beskriver et amerikansk småbrukssamfunn fra den tida. Fortellingen starter med at jentungen Fern tar over en liten grisunge som egentlig ikke har livets rett, fordi den er født svak og bonden ikke har mulighet til å legge inn ressursene som trengs for å fø ham opp. Denne urettferdigheten, det brutale møtet mellom den økonomiske hverdagen og et dyrs liv, opprører Fern så til de grader at foreldrene gir henne lov til å flaske opp grisungen og gi ham et navn. Grisen blir levedyktig, og etter hvert solgt til nabogården. I mellomtiden har han blitt besjelet i så stor grad at leseren er hundre prosent investert i hans skjebne. Slik kan bare kunsten gjøre det, komme seg inn under huden, inn i tankene og følelsene til et vesen vi ellers kun er prisgitt å stå utenfor og tolke.

Fra filmen GUNDA. Foto: Sant & Usant, Viktor Kosakovskij, Egil H Larsen, Arthaus.

Wilbur har overlevd å bli forkastet som grisunge, men etter at han kommer til en ny gård og vokser seg større, blir han igjen møtt med den brutale virkeligheten til en gris. Han skal etter hvert bøte med livet, slaktes og bli til svinestek og bacon. Heri ligger også spenningen i boka. Kan edderkoppen Charlotte på en eller annen måte overbevise menneskene om at Wilbur er en gris som er verdt å redde? Kan hun få dem til å se ham?

Hun gjør det med kløkt, ved å spille på det sensasjonelle. «Folk tror alt de leser», sier hun på et tidspunkt. Når hun skriver i edderkoppnettet sitt at Wilbur er litt av en gris, får de med ett øynene opp for ham. Han skinner og tar seg ut som aldri før. Og det å bli sett av menneskene, blir også redningen.

Kan edderkoppen Charlotte på en eller annen måte overbevise menneskene om at Wilbur er en gris som er verdt å redde?

«Charlottes tryllevev» av E. B. White, her i engelsk versjon. Foto: Penguin Books Ltd

Å se dyr i øynene

Filosofen John Berger skriver i essayet «Why look at animals?» fra 1980 om hvorfor vi skal se dyr. Før industrialismen og kapitalismen gjorde avstanden mellom mennesker og dyr betydelig, hadde dyr magisk kraft. De representerte noe annet enn bare mat, de var en del av det vi ikke visste om naturen, de hadde evner vi ikke selv hadde og ikke forsto. Dermed måtte de være i en slags pakt med gudene, med naturåndene, med Altet. De var budbringere og håp.

Dyrene har også en lang historie som symbolisme i menneskers liv, skriver Berger. De første bildene mennesker har skapt, er av dyr. Og mest sannsynlig er malingen som ble brukt, dyreblod. I det eldste hulemaleriet vi kjenner til, 44 000 år gammelt, er grisen med. Dyr ble hyllet og konsumert på samme tid. Den samme tanken dukket 20. januar opp i Dagsnytt 18, da journalist i Kyst og Fjord, Erik Jenssen, reagerte på at det nå skulle hete å høste fisk, som om de var poteter: «Vi tar livet av dyr for mat. Dette vesenet av kjøtt og blod som vi respekterer og er glad i, selv om vi tar livet av det», sa han.

Det er nemlig mulig å ha to følelser i hjertet og to tanker i hodet samtidig. Det at dyret skal ofres, eller brukes, gjør det ikke noe mindre verdifullt, kanskje blir det til og med mer verdifullt. Når vi i dag aldri kommer nær de dyrene vi ender opp med å spise, når vi aldri ser dyrene og blir kjent med dem, mister vi muligheten til å ære og akte livene deres, vi mister muligheten til å kjenne på dualismen. Dyr er ikke lenger magiske, de er produkter.

Dyrene har en lang historie som symbolisme i menneskers liv

Foto: Unsplash / Phoenix Han

«Grundig om gris» av Ragnar Aalbu. Foto: Cappelen Damm

Grisen og barnelitteraturen

Den symbolismen dyrene har, den magien, er fortsatt til stede i barnelitteraturen. Dyrene er personligheter, de kan prate, tenke, få seg venner, løse problemer og dra på eventyr. Kristoffer Hatteland Endresen viser gjennom sin bok at virkelighetens griser også kan mange av disse tingene. Hvorvidt dyr tenker, er det vanskelig å gi et entydig svar på, men grisen består den såkalte speiltesten, som er en måte å se om dyr har en viss grad av selvbevissthet på. De forstår at når de ser seg selv i speilet, er det ikke en annen gris de ser, men seg selv. Grisen kan leke, blant annet setter de pris på å bruke hjernen sin til problemløsning, ikke ulikt hunder. De er også langt bedre i dataspill enn det hunder er.

Det kunsten kan gjøre er nettopp å vise oss det vi ikke ellers har tilgang til. Litteraturen har en egen evne til å la oss ta del i andre menneskers eller veseners liv, og vi kan komme så nært inntil at vi kjenner deres følelser, vi tenker deres tanker. Det er denne evnen litteraturen har som gjør at den trekkes frem som en empati-byggende form for kulturuttrykk.

«Visste du at ... GRIS» av Anna Fiske inngår i Samlagets Leseland-serie. Foto: Samlaget

Grisen kan leke, blant annet setter de pris på å bruke hjernen sin til problemløsning

Hvis det er en ting historien om Anne Frank kan lære oss, er det ikke at den ikke passer for seksåringer. Det er at avstand mellom mennesker kan være vanvittig farlig. Å mangle empati, å ikke kunne sette seg inn i en annens liv, gjør at folkemord kan skje.

Den avstanden vi i dag har til dyrene, og grisene spesielt, gjør at vi som medskapninger helt fint kan leve med at noen dyr aldri ser dagslys, så lenge vi har tilgang til billig kjøtt. Det er lett å lukke øynene til det vi likevel ikke ser. Men det er hyklersk å vise fram grisene i all sin disneypastellverden til våre barn hvis vi ikke kan ta inn over oss den hverdagen en helt vanlig norsk gris har: Den er der for å bli spist. Barnelitteraturen må være som edderkoppnettet, og vise fram det vi trenger å se, slik at vi får fornyet innsikt.

Grisungen er Revens ikke ubetydelige venn i Bjørn F. Rørviks underfundige bøker om de to. Opp gjennom årene har de moret mange barnelesere. Illustrasjon: Per Dybvig. Foto: Cappelen Damm

Litteraturliste

Berger, John (2009): Why look at animals. London: Penguin

Bringsværd, Tor Åge (2021): «Bokessay: Jeg vil helst være en liten gris» i Morgenbladet, 23.7.2021

Endresen, Kristoffer Hatteland (2020): Litt som oss: En fortelling om grisen. Oslo: Spartacus

Hovland, Henrik (2021): «Anne Frank for treåringer?» i Aftenposten Debatt, 8.3.2021

White, E. B. (2006): Charlottes tryllevev. Oslo: Kagge

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·