Teater i barnehagen: Tumling som kraft

«Jeg vil slappe av!» sier en fireåring bestemt når en av de eiendommelige «drømmefangerne» i Utopia – et drømspel fra barnehagen viser at ungene kan krype inn i de putestoppede små teltene de har satt opp i fellesrommet i barnehagen deres.

Og det er tydelig at ungene faktisk slapper raskt av i dette kunstmøtet. Det tross en nokså uvant estetikk: Tre fremmede voksne inntullet i oppblåste plastflak, gummislanger og annet skrot, leder barna gjennom underlige installasjoner med samme skrot-estetiske oppbygging.

Men egentlig gjetter jeg vel at det hele faktisk ikke oppleves så underlig av Utopias unge publikum.

Sosial drømming

Utopia – et drømspel fra barnehagen er den andre i en serie av fire forestillinger der koreograf Maja Roel og dramatiker Toril Solvang-Kayiambakis utforsker utopi som tema (abo). Første ledd, Utopia – et drømspel fra Tøyen, ble spilt våren 2021. Lokale ungdommer var sentrale både i utformingen og gjennomføringen av forestillinga. Det de utforsket da var «utopi som «sosial drømming» og en måte å rekonstruere samfunnet (…) eller mane fram alternative verdener på». Her undersøkte de også utopi som arbeidsprosess.

Drømspelet er nå videreutviklet for barnehagebarn, og Roel & Solvang har tatt utgangspunkt i barns lekehverdag. Ambisjonen er å løfte det drømmende, lekende og kreative som kraft. I januar turnerte forestillinga i utvalgte barnehager i Oslo.

Lyttende

Når utøverne – Roel selv sammen med Ibrahim Fazlic og Henrik Hoff Vaagen – entrer samlingsrommet i Grorud idrettsbarnehage, etablerer de raskt og effektivt en fortrolighet med de forventningsfulle fire-femåringene i publikum.

«Vi er drømmefangere som kan høre drømmer,» forteller de lavt mens de beveger seg nede på gulvet, retter blikket mot ungene og svarer bekreftende på små utsagn fra dem.

Slike åpne blikk, koring av barnas utsagn og tydelig lyttende tilstedeværelse er en klassisk og effektiv måte å signalisere at samspill er ønsket. At barna tydelig anerkjennes av utøverne, gjør at de raskt fornemmer at det er trygt å bevege seg ut i en felles lek med dem.

De fleste ungene kommuniserer kontinuerlig mimisk, rytmisk, verbalt og kroppslig med drømmefangerne, forestillinga igjennom.

Sammenrasket

«Vi gir drømmer videre til de som trenger dem. Og det er mange som trenger drømmer nå for tiden,» forklarer utøverne videre, før de deler oss inn i grupper som skal følge hver sin drømmefanger inn i neste rom. Her beveger vi oss listende inn for ikke å «forstyrre drømmene», og får se at det store allrommet i barnehagen er endret gjennom punktvise installasjoner av krøllet gråpapir, bobleplast, flere rør. Og tre små telt kledd i samme materiale.

Den estetiske helheten er ekspresjonistisk rå, liksom-sammenrasket og svært innbydende i sin mange-taktilitet og uhøytidelighet.

Gruppevis beveger vi oss bort til hvert vårt telt – som drømmefangerne kaller «hule» – og så blir barna oppfordret til å legge seg inn. I bakgrunnen spilles Julian Skars jazzete elektronika og understreker den trolske atmosfæren.

Jeg blir ofte glad når forestillinger for barn anerkjenner det surrealistiske, åpne og fysisk sprelske, fordi dette gjerne speiler barns naturlige lek. Dette også fordi det opponerer mot det økte læringstrykket, og all tilpassingen og vurderingen som sniker seg inn i barnehage og skole.

Utopia – drømspel fra barnehagen er som en stor romslig klem for nettopp det lekfulle. Men i løpet av forestillinga blir den kanskje for fokusert på det verbale.

Intimt

Når ungene har lagt seg ned i drømmehulene, stikker drømmefangerne hodet inn og forteller lavt om en drøm om å være inni magen til en hval, samtidig som de fleste utsagnene ungene kommer med underveis kores og bekreftes. Fortellinga blir slik nokså organisk. Og det fortrolige ved å bli fortalt noe tett på, liksom som på sengekanten, skaper en trygg og avslappende atmosfære.

Det kan minne litt om koronapandemiens lydvandringer (abo.), der flere scenekunstnere utforsket alternative former for nærhet gjennom anvendelse av live sang eller fortelling rett i øret til publikummerne (via telefon eller lignende). Her var det ikke bare fortellinga i seg selv som var det viktige, men live-aspektet; at den som fortalte lyttet seg inn i reaksjonene til publikummeren og tilpasset rytme, volum og frasering til hens reaksjoner.

Den sensitive innlyttinga som skjer mot hvert enkelt barn og barna som gruppe på denne stasjonen i Utopia skaper et intimt og meditativt rom inni huleteltene.

Unødvendig brennmanet

Den velvillige lydhørheten mot hva ungene faktisk uttrykker avtar noe i løpet av forestillinga. Parallelt blir det verbale, slik jeg opplever det, stadig mer vektlagt.

For eksempel insisterer en av drømmefanger-reiselederne på at det kanskje er en skummel brennmanet inni en av installasjonene vi har beveget oss videre til. Det er noe ved barnas reaksjoner som får meg til å tro at ikke alle vet hva en brennmanet er, noen av dem stopper forvirret opp hver gang ordet sies. Det er som om den verbale insisteringa på brennmaneten slår hull på den øvrige felles lekfulle utforskinga som skjer rundt den skjelvende gråpapir-skulpturen: At vi sammen skaper bevegelse i og gjentatt «skvetter» unna installasjonen.

Dette fysiske samspillet er liksom-skummelt og i seg selv mer enn spennende nok. Det trengs ikke i tillegg å ordlegges at det liksom er en brenn-man-et inni der som skremmer oss. Det oppleves unødvendig både om man vet og ikke vet hva et slikt dyr er. Jeg er redd for at vektlegginga av det verbale i disse øyeblikkene kommer litt i veien for den felles utforskinga i forestillinga.

Klump

Samtidig er det mye annet å glede seg over og med i barnehageversjonen av Utopia.

Da jeg så ungdomsversjonen oppe i 13. etasje i ei blokk på Tøyen, skjedde det etter nok en pandemi-nedstenging av samfunnet. Vi ble dermed bare ei svært eksklusiv publikumsgruppe av skribenter og teaterfolk som fikk oppleve forestillinga, og var plasserte med flere meters mellomrom mellom oss.

Dermed ble jeg svært rørt av å observere utøverne bevege seg i flokk tett sammenviklet, som en klump – slikt som jo var så ulovlig på den tiden!

Barnehageversjonen av Utopia løfter også fram utøverne i flokk, noe som er svært fengende. Mot slutten kobler de tre seg sammen i en klump, som et stort sovende og flerhodet drømmedyr – litt som det Det store dyret hos Knutsen & Ludvigsen? Vi blir bedt om å mate dyret med drømmer, og når vi roper drømmetemaer til det beveger det seg i korte, improviserte sammenviklede koreografier.

Disse korte partiene vekker både kroppslig og lydlig begeistring hos ungene. De fleste ler og hopper opp og ned.

Kattunger

Utøvernes dans her minner meg om barns boltrelek – en lek der de ruller sammen på gulvet som kattunger. Dette er lek som typisk har dårlige kår i dagens barnehager, særlig inne. Her er det gjerne stillesittende og kontrollerte aktiviteter som framelskes. Samtidig har den fysiske boltreleken stor betydning for barns utvikling, og «drives frem av positive følelser av fryd, spenning og tilfredshet».

At dette fysiske, sammenfiltrede samspillet framheves av de voksne utøverne i forestillinga mener jeg anerkjenner boltrelekens form og betydning. Samtidig som det gir en kinestetisk overføring – som viser seg i den oppglødde og frydefulle latteren hos barna. Det er oppkvikkende å bevitne.

Ord, ord, ord

Samtidig går det i dette partiet innimellom også litt trått når utøverne skal forsøke å hale drømmeord ut av barna for å mate Det Store Dyret. Jeg tror igjen det handler om at ordene står litt i veien for det fysiske og fri samspillet det legges opp til.

Det er en stadig mer utbredt forståelse at barns kroppslige væremåter er deres naturlige måte å være i verden – både å kommunisere og samhandle – på. Dermed hadde vært spennende om ungene også kunne mate dyret med en drømmebevegelse, -lyd eller –gest, siden drømmedyret uansett omskaper drømmeideene til nonverbale, klangfulle eller fysiske uttrykk

Videre er det noe generøst ved det at en fortalt drøm skal gis videre fra barnehage til barnehage, samtidig som jeg tror dette ikke blir oppfattet tydelig når ideen formidles verbalt. Kunne de også tatt imot fysiske drømmeuttrykk som skulle formidles videre?

«[Jeg] funderer (…) over om iveren etter verbaliseringer kan føre til at vi undergraver intensitetene inne i hendelsenes estetiske potensialitet. Og hvis det er tilfellet, vil ikke da de estetiske kreftene transformeres inn i ord og setninger som er tappet for energier/affekter/begjær?» spør professor i pedagogikk ved Høgskolen i Østfold, Ninni Sandvik, i artikkelen «Når himmelen faller ned: bortført av estetiske krefter på et barnehagekjøkken.»

Det er den hyppige omforminga til ord som for meg lugger i møte med barnas tusen andre språk i dette kunstmøtet. Et kunstmøte som jo har det fysiske og visuelle som hovedspråk, tross alt!

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Oppnåelig utopi

Balansen mellom å styre og fasilitere og være åpen for hva som faktisk oppstår i rommet, er noe alle inter- og intra-aktive forestillinger har som en pågående utfordring. Jeg tror at med bare litt mindre fokus på det verbale, ville Utopia – et drømspel fra barnehagen vært en enda mer imøtekommende og inkluderende forestilling.

Men det er pirk, for alt i alt anerkjenner dette drømspelet det lekende på nydelig vis. Og utopien om å drømme sammen og vikle oss sammen i et større drømmedyr virker deilig oppnåelig.