Vårens debutanter: Bildebøker om sultne katter og uutholdelig venting

Når debutantene Mariell Øyre og Kristin Lian Berg debuterer med bildebøker for de yngste barna denne våren, er det vennskap og barnlig oppfinnsomhet som står i sentrum i fortellingene. Mange barn kan nok kjenne seg igjen i Øyres bok Bestefar og Miri, der nettopp det nære forholdet mellom besteforeldre og barnebarn utforskes. Mens Kristin Lian Berg med Anna og fugleproblemet har skrevet en fartsfylt bok om en rampete katt.

«Anna og fugleproblemet»: Når kjæledyr blir mordere

Kristin Lian Berg har tidligere gitt ut voksenromanen Lettskyet pent vær (Cappelen Damm 2003). Anna og fugleproblemet er hennes første bildebok for barn.

Boka starter rett i handlingen fra første side. Hovedpersonen Anna roper «Å nei!» idet kjæledyret hennes, katten Lilly, setter tennene fredfullt og fornøyd i en fugleunge rett foran Anna og vennen Sam. Denne hendelsen snur tilværelsen på hodet for Anna – for hvordan kan verdens søteste og snilleste katt være så slem at den dreper andre dyr?

Med andre ord er det en dagligdags situasjon Berg tar utgangspunkt i. Til forskjell fra voksne som vanligvis aksepterer at katter er rovdyr, nekter Anna å gå med på Lillys fuglefangst. Hun begynner å legge sine egne planer for å redde fuglene i hagen og holde Lilly unna dem.

Forsterker stemninger og følelser

Oda Valles illustrasjoner forsterker først og fremst stemninger og følelser i teksten underveis. Streken hennes har et enkelt og barnlig preg. Hun bruker farger som står i kontrast til hverandre i flere illustrasjoner. I en av dem lyser for eksempel katten Lilly opp med sin oransje farge og strekker seg lykkelig ut på et teppe mens Anna sitter sammenkrøket med et surt ansikt helt til høyre i bildet. Forskjellen på de to skaper en egen humor. I den første illustrasjonen i fortellingen er det noe liknende på gang: I midten av Anna og Sam som måper i forskrekkelse står glade Lilly med lukkede øyne og skarpe, hvite tenner som biter rundt fugleungen hun har fanget. Igjen blir motsetningene mellom de tre karakterene et blikkfang.

Nærbilder

Valle gjør dessuten en utstrakt bruk av nærbilder i illustrasjonene sine. Det vellykkede med dette grepet er hvordan de sterke følelsene som sinne, forundring og tristhet formidles på en direkte måte i forlengelsen av teksten. I tillegg bidrar det til å understreke spenningen. På et tidspunkt ser leseren til og med verden fra Lillys perspektiv når en av tegningene viser henne innestengt i boden mens hun klorer desperat på veggen og skimter Annas ansikt gjennom nøkkelhullet.

Imidlertid er det en svakhet ved samspillet mellom illustrasjonene og teksten at Valle lener seg tungt på kun å vise handlingen slik den fortelles. Tegningene utnytter i liten grad potensialet som finnes til å åpne teksten for leserne ved å tilføre ekstra detaljer og lag man kan fordype seg i. Det gjør boka til en litt kjedeligere opplevelse enn den kunne ha vært.

Vil fortelle for mye

Fortellingen om fugleproblemet er på sitt mest fengende når vi følger Annas mange påfunn for å redde fuglene i hagen fra å bli spist. Teksten er en tredjepersonsfortelling, men fortellerstemmen er tett på Annas perspektiv, og det er god balanse mellom dialog og skildringer. Alt begynner forsiktig med at Anna forsøker å ta på Lilly et bånd og stenger henne inne i boden. Siden tester hun ut stadig mer fantasifulle triks, som å henge opp et gammelt fuglebur i epletreet for å fange fugler. Til slutt sager hun av alle greinene på trærne i hagen. Det spontane i Annas idéer har mange elementer av barnlig lek og fantasi som gir en boblende energi til fortellingen.

Boka inneholder mange små handlingstråder og tema, men her ligger også tekstens problem: Fremfor å dypdykke i mulighetene som ligger i å skrive frem alt Anna kan finne på for å løse fugleproblemet og forferdelsen over at kjæledyret Lilly er et rovdyr, løsner forfatteren litt for raskt det stramme grepet om denne konflikten og introduserer nye elementer som tar historien i flere sprikende retninger. Like mye som å skrive en fortelling om forholdet mellom Anna og katten Lilly, har hun også lyst til å skildre vennskapet mellom Lilly og nabogutten. Det gjør boka ufokusert.

Mer å ta tak i

Spesielt slutten er preget av lettvinte løsninger når Sam redder Anna og Lilly fra en skummel rev som dukker opp i hagen om natten. Øyeblikket midtveis i boka når Anna unnskylder seg til fuglene for det Lilly har gjort, gir inntrykk av at det er mye mer stoff å ta tak i tematisk i relasjonen mellom hovedpersonen og katten hennes enn det Lian Berg gjør. Til tross for disse svakhetene er det mye å glede seg over i Anna og fugleproblemet, og håpet må være at Berg tar idéene sine et hakk videre neste gang.

«Bestefar og Miri»: Om å vente på noe godt

Med bildeboka Bestefar og Miri debuterer fotograf, gründer og influencer Mariell Øyre som barnebokforfatter. Bestefar og Miri er først og fremst en fortelling om å vente og å savne. Bestefar er Miris bestevenn, og de finner alltid på morsomme ting sammen. Når Miri får høre at bestefaren skal reise til Spania i vintermånedene fordi han får det bedre i varmere strøk, er det ekstra vanskelig for henne å sitte alene igjen og vente på ham.

Handlingen kretser rundt tiden før bestefaren reiser og tiden som går mens han er borte. Miri tenker på alt som kan skje med ham. Hun lager en hemmelig plan foreldrene ikke må få vite om – hun begynner å samle materialer og bygger en båt, men det går ikke helt som planlagt.

Detaljer å fortape seg i

Øyre skriver presist og klart og får sagt mye med få ord. Det er en fin rytme i språket, og enkle setninger som «Ho vaknar med ein stein i magen, ein ekkel sten som er tung å bera» og «Det er vanskeleg å sova når ikkje Bestefar er der oppe, vindauga hans kunne like gjerne vore eit hol i blokka», beskriver Miris tunge følelser av savn og tomhet på en konkret måte. Språket og fortellingens langsomme tempo og konsentrasjon gjør dette til en bok som passer godt selv for de minste barna fra 3 år. Ikke minst tilfører Borghild Fallbergs illustrasjoner flere detaljer som gir boka mange bilder å leve seg inn i ved siden av teksten.

Egne, små verdener

Illustrasjonene tydeliggjør handlingen, men samtidig er det flere ganger rom for å oppdage nye ting underveis. Særlig bokens første side fester seg på minnet: Miri introduseres mens hun sitter på rommet sitt. Hun dagdrømmer, og rommet og settekassen er fylt med små gjenstander man kan bli sittende og studere. Når Miri senere samler gjenstander fra ulike hus for å bygge en båt, akkompagneres teksten av et oversiktsbilde av det lille nabolaget. Små menneskeskikkelser inne i og utenfor husene lever sitt eget liv.

Fallberg er ikke redd for å la illustrasjonene være mørke og la farger som blått, svart og grått understreke Miris lengsel. Når båten hun bygger settes til sjøs, dominerer stormfulle og dramatiske bilder av uregjerlige bølger på et stort hav. Under havoverflaten er det yrende dyrelivet avbildet med fisker, maneter og en spekkhogger, som en egen liten verden i seg selv.

Velkjent mellom virkelighet og fantasi

På mange måter beveger Øyre seg i et velkjent landskap med denne historien. For Miri løsner den vonde klumpen i magen først når hun klarer å fortelle moren at hun savner bestefaren. Moren svarer med å gi henne bekreftelse og trygghet ved å fortelle at hun har den samme følelsen. Hovedbudskapet synes å være at dersom man deler de vanskelige følelsene man har, kan man kjenne seg litt mindre ensom og trist.

Kort tid etterpå kommer bestefar tilbake. Bestefar og Miri bygger om restene av materialene fra den ødelagte båten. De lager en trehytte, og alt ender godt. Til tross for  en velkomponert fortelling, er det hele nokså forutsigbart. Det er fristende å ønske seg mer friksjon og motstand i materialet – noe som kan forstyrre og rive litt i den tradisjonelle handlingen.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Båtmetaforen

Båten er dessuten et klassisk litterært motiv i både nyere og eldre litteratur. Selv om Øyre lykkes i å vise hvordan virkelighet og fantasi glir over i hverandre for barn som Miri gjennom partiene med båten hun sjøsetter, skulle jeg ønske hun hadde boret dypere i båtmetaforen. Flere oppfinnsomme innganger kunne gitt fortellingen et større register. Barns tenkemåter og undring har en elastisitet som befinner seg milevis bortenfor den logikken som ofte gjennomsyrer voksnes perspektiv.

Akkurat som Anna og fuglemysteriet hadde også Bestefar og Miri tjent på å nærme seg temaene med større barnlig fantasi og oppfinnsomhet.