VOICE – Hvem regisserer hvem?

«Mockumentary»-filmer, fiksjoner som etterligner dokumentarers fortellerstil, er en sjanger som for lengst er utforsket i norsk film, fra Espen Eckbos Get Ready to Be Boyzvoiced (2000) til Trolljegeren (2010).

Billedkunstner og regissør Ane Hjort Guttu har tidligere eksperimentert med formen i Tiden går (2015) og Manifest (2020), begge vist i gallerier og på festivaler. Til å begynne med kan det virke som om Voice er enda en slik fiktiv dokumentar, men Guttu unngår her å låse seg fast til én form eller ett konsept. La oss si den er en dokumentarlignende fiksjon om en dokumentarinnspilling, en metafilm.

Kan du fortelle andres historie eller må de fortelle selv?

Regissøren Rhea (Iselin Linstad Hauge) ønsker å lage en dokumentar for NRK om filmverkstedet «VOICE» i Groruddalen, der ungdommer, bevæpnet med mobilkameraer, oppfordres til å dele sine blikk med andre. Initiativet har fått oppmerksomhet i media etter noen provoserende videoer på internett, samt en opprivende kortfilm på VG-TV, der en somalisk familie blir kastet ut av landet. Rhea, berørt av det hun har sett, vil studere hvordan de voksne veilederne og skapende ungdommene samarbeider, og få innsikt i hva slags samtaler som oppstår «på klipperommet».

Voice trailer / Ane Hjort Guttu on Vimeo

Politisk aktivisme

Gruppen styres av Dawit (Esrom Kidane), Sara (Damla Kilickiran) og Juan (Felipe Orellana Castro), som alle er politiske aktivister. Selv opplever de å være i synk med ungdommene som oppsøker tilbudet, men virker mer interessert i egne synspunkter enn ungdommenes. Hvis noen krysser de ideologiske grensene trioen har stiplet opp, kan ikke VOICE tillate at innholdet publiseres under deres navn.

I likhet med de fleste av ungdommene som tar i bruk verkstedet, har veilederne minoritetsbakgrunn. Rhea er mer opptatt av at stemmene er marginaliserte enn stemmene i seg selv, og har endog som målsetting å ferdigstille filmen i tide til rikskringkasterens ramadan-dekning – et tidlig varsko for Dawit, Sara og Juan, som vil skjerme prosjektet fra å tynnes ut av velmenende, hvite nordmenn. De frykter Migrapolis vol. 2!

Sensur

VOICE skal være edgy, ikke harmløst og forhåndsgodkjent. Likevel får Rhea inntrykk av at filmene som lages på verkstedet må være «innafor», og at veilederne har et grumsete syn på ytringsfrihet. Hun lurer på hvordan de håndterer situasjoner der noens filmer strider mot ideologien deres, f.eks. hvis en gutt har laget en antifeministisk film som likevel er god. Dawit lar seg ikke målbinde av det retoriske spørsmålet, og stiller i stedet et nytt: «Hvordan kan en sexistisk film være bra?» Filmhistorien bugner over av mesterverker med sexistiske trekk, men Rhea går ikke videre med motargumenter.

På et annet tidspunkt har en av ungdommene gjort opptak av en brennende bil og lagt på en voiceover som poetiserer ugjerningen. Snutten er det nærmeste vi kommer noe visuelt slående i løpet av de mange gruppesamtalene der kunstnerkollektivets medlemmer evaluerer hverandre. Veilederne kan derimot styre sin begeistring og mener motivet styrker fordommer knyttet til områder som Groruddalen. Men … ehh, sånt skjer jo, da, innvender ungdommene – med Rhea på laget. Hun advarer om sensur, men får beskjed om å fjerne alle spor fra bilbrannen også i sin film.

Voice Klipp 1.mp4 on Vimeo

Edgy, men innafor

Voice er også «edgy, men innafor», i den fortsand at filmen pirker borti betente samtaler snarere enn å ta dem. Guttu er like konfliktsky som Rhea, engstelig for å si eller mene noe galt og komme i skade for å krenke noen. Unnlatenheten blir ekstra tydelig i scener man kan forestille seg at svenske Ruben Östlund ville kastet i fanget på publikum som små håndgranater for å skape moralsk panikk (slik han f.eks. gjorde i kontroversielle Play [2011], som flere journalister anklaget for å være rasistisk). På den annen side blir underteksten mer virksom nettopp fordi den ikke graves opp.

«Edgy, men innafor» er også beskrivende for filmens form. Dens dokumentariske, observerende stil, bare tidvis brutt opp av ekspressive lyssettinger, er stort sett gjennomført autentisk, men ikke dristig; NRK-serien Makta tar flere filmspråklige sjanser. Det kunne vært artig om Voice brøt den fjerde veggen med forvirrende fragmenter av found footage, et ekstra dokumentarteam som fulgte Rhea for å lage en bakomfilm, eller lignende intertekstuelle grep som lot oss i stikken og forlangte en aktivt sorterende tilskuer.

Plenumssamtaler

Voice rommer flere «verk inne i verket» (altså i tillegg til filmen i filmen). Mira (Sujani Sutharsan) er fotballdommer på fritiden, og venninnen Caroline (Marte Kilde Mosnes) har laget en film om hvordan dommergjerningen oppleves for en ung kvinne. Den originale versjonen består av bare én sekvens der kameraet observerer Mira på avstand, imens lydsporet avslører at hun blir utsatt for grov sjikane. De andre voicerne reagerer på fotballsupporternes trakassering med avsky, selv om gutta erkjenner at banen er en arena der iver lett kan bikke over i sinne og uoverveid oppførsel.

Et nytt utkast inkluderer intervjuer med Mira, som tar luven av den opprinnelige scenen. En av ungdommene synes imidlertid at samtalen gjør filmen mer emosjonelt bevegende og allmenngyldig. Dawit foreslår å inkludere «en kollasj med ulike typer trakassering» og endatil musikk på lydsporet. En hiphoplåt slår an, selv om teksten tilkjennegis som misogyn.

Selvmotsigelsene står i kø, og Guttu fanger presist hvordan slike settinger, der mange gir tilbakemelding bare for å gi tilbakemelding, resulterer i dårlige endringsforslag og pussige kompromisser.

I det hele tatt utgjør disse plenumssamtalene filmens nav, som man hele tiden ønsker seg tilbake til.

Hersketeknikker

Rhea gir etter for Dawit, Sara og Juans hersketeknikker, i håp om å sikre dokumentarens videre eksistens. Når trioen blir ekstra varme i trøya, krever de innsyn i materialet og etter hvert også medvirkning, ettersom VOICE setter verdien av samarbeid så høyt. Rhea er åpen for innspill, men må også tekkes NRK og overholde avtalen som er inngått.

VOICE-ledelsen ønsker en ukritisk fremstilling, ja, nærmest et bestillingsverk, en reklame, mens rikskringkasteren etterlyser mer dramatikk og aller helst noen rekonstruksjoner som beskriver hvor barskt det er i den belastede drabanten. Rhea havner med andre ord i en umulig hestehandelsituasjon, og til slutt må hun verne om sin integritet som kunstner. 

Spisser ansiktet som en blyant

Rhea snubler i sine forsøk på å koble seg på VOICE-pedagogenes frekvens. Alt hun antar om verkstedets fremgangsmåter og tankesett, avkreftes tvert av Sara, som formelig spisser ansiktet som en blyant bare ved lyden av Rheas irriterende stotring. Alt blir feil eller tolkes i verste mening.

Damla Kilickirans karisma, look og naturlige autoritet gjør Sara til en vidunderlig antagonist; hun fortjener en Amanda-nominasjon.

Iselin Linstad Hauge gestalter Rheas avventende, strategiske servilitet med stor troverdighet. Hadde hun kostet på seg tydeligere komisk timing, kunne scener som allerede skråner over i noe absurd blitt hylende morsomme, men Guttus instruksjon drar henne i motsatt retning, unna karikaturer og komikk.

Gode intensjoner

Rhea mener godt, men fremstår kalkulert. Fascinasjonen er i og for seg genuin, men øynene som ser er eksotifiserende i blikket, farget av forforståelse. Dawit, Sara og Juan ser en hvit kulturkvinne med høy utdannelse og dyr vestkantleilighet, omringet av ja-mennesker, som er god til å skrive søknader, iført safarihatt i en kano oppover Alnaelva. De ser en kulturturist i egen by med googlemaps lysende fra mobilen. Når Rhea viser et utkast til dokumentarfilmens anslag, fnyser VOICE-veilederne av klisjeen om å ta toget «ut til kanten» av byen – og det er patetisk. (Filmen påstår ikke at Rhea er noen prisvinnende auteur, akkurat, og det lille vi får se av arbeidene hennes er av semmer kvalitet.)

Rhea vil fortelle historien om VOICE, men hvorfor skal den bli hennes? Er hun ikke bare en inntrenger som profitterer på deres arbeid? Dawit, Sara og Juan frykter en retusjert, ugjenkjennelig fremstilling. Rhea forklarer at det faktisk er blikket utenfra, med en viss distanse (og dermed objektivitet), som vil gjøre skildringen sannferdig og interessant for et større publikum.

Hun oppmuntrer alle på verkstedet til å ta eierskap til filmen, men vil ikke gi avkall på regirollen, slik hun har lært at den fungerer. Rhea må tviholde på rollen som den profesjonelle for å unngå å tape ansikt i en setting der kritiske tilbakemeldinger skytes veggimellom og ingen har avklarte posisjoner eller høyere status enn andre. Det flate hierarkiet og uforutsigbare ordskiftet som virket så spennende på papiret, vipper henne fullstendig av pinnen.

I en tid preget av symbolpolitikk, dvs. at ord er viktigere enn handling, er det noe av et paradoks at intensjoner tillegges stadig mindre vekt og verdi. Rhea vil løfte og belyse VOICE-initiativet, men opphavspersonene synes ikke hun forstår prosjektet og i stedet ender opp med å begå en slags avansert form for kulturell appropriasjon når når hun titter opp fra kameraet sitt og blander seg og bryter inn. Skal hun ta plass uten å fremstå invaderende, må hun invitere alle bak monitoren og inn i klippeprogrammet. Utvekslingen må være gjensidig. «Let it go», som Elsa synger i Frost.

Men det går ikke. Som en direkte refleksjon av samtidens krevende debattklima, er frontene steile og ute av stand til å møtes i øyehøyde. Ingen føler seg sett. Rhea kjenner knapt igjen seg selv i versjonen Sara og de andre observerer. Og motsatt.