Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Anmeldelse «Lille Leiolf»: Å hanskes med skammen

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

lørdag 16. november 2019

HVOR
Black Box Teater

I Lille Leiolf går duoen Kristinsdottir/Willyson inn i mørk voksentematikk. For ungdom tilbyr forestillingen et symbolsk rom for å snakke om eksponering, fortrolighet, ærlighet og åpenhet.

↑ Rita Allmers (Hildur Kristinsdottir) i «Lille Leiolf». Foto: Kristinn Gudlaugsson

Utgangspunktet er en storartet idé født i siste akt av Ibsens Lille Eyolf (1894). I Hildur Kristinsdottir og Eirik Willysons Lille Leiolf blåses et desperat ønske om å forvandle tragedie til noe meningsfylt opp til et moderne prosjekt av dimensjoner.

Lille Leiolf


Av Kristinsdottir/Willyson

Regi: Hildur Kristinsdottir

Dramaturg: Eirik Willyson

Lyd, musikk: Martin Langlie

Lys: Oscar Udbye

Video: Oscar Udbye, Anders Borchgrevink, Lukasz Zamaro, Mattias Pollak

Scenografi: Hildur Kristinsdottir, Oscar Udbye, Katja Ebbel

Produsent: Anders Borchgrevink

Skuespillere: Josephine Kylén ­Collins, Håkon Vassvik, Per Magnus Barlaug, Hildur Kristinsdottir

Co-produksjon: Black Box teater (Oslo), Rosendal Teater (Trondheim), BIT teatergarasjen (Bergen)

Støttet av: Dramatikkens hus og Kulturrådet

Eirik Willyson og Hildur Kristinsdottir står også bak Klassikere for Kids-serien.

Kristinsdottir er assosiert kunstner på Black Box teater.

Rita stiller seg framfor publikum og framfører en velskrevet monolog som presist setter ord på skammen som knuger ved Ibsens karakterer, men kanskje enda mer presist hvordan vi i vår tid – mer eller mindre feilslått – har kommet til å hanskes med den skammen.

Presis problemstilling

Hildur Kristinsdottir og Eirik Willyson har skrevet en slags fjerde akt til Ibsens skuespill. Vi møter Rita og Alfred Allmers 10 år etter sønnen Eyolfs drukning, dagen før åpningen av det som har blitt «Eyolfs minde – senter for åpenhet»

Hos Ibsen vil Rita invitere alle de fattige guttene opp til sitt hjem og ta dem til seg i Eyolfs sted. «Du har skapt en tom plass inneni meg. Og den må jeg prøve å fylle ut med noe. Noe, som kunne ligne en slags kjærlighet,» sier hun til Alfred. I forestillingen er både voksne og barn invitert inn til den tomme plassen. Der handler det om å bekjempe skammen over ikke å elske og ikke å bli elsket.

Rita snurrer rundt i en diger, klumpete stol laget av det vi senere får høre er drivved. Hun er kledd i silkeslåbrok. Rita spilles av regissør Hildur Kristinsdottir selv, overdrevent grasiøst og sensuelt. Hun forteller ektemannen at hun har et sterkt behov for å gå gjennom velkomsttalen sin én gang til. Han trekker seg tilbake, og Rita stiller seg framfor publikum og framfører en velskrevet monolog som presist setter ord på skammen som knuger ved Ibsens karakterer, men kanskje enda mer presist hvordan vi i vår tid – mer eller mindre feilslått – har kommet til å hanskes med den skammen. Vi tror den fordufter ved at vi snakker om den, men hva om vi ikke navngir den rett? Og hva om det finnes noe som ikke lar seg dele, noe som burde få være privat?

Rappkjefta viderespinning

Fullstendig åpenhet er blitt Rita og Alfreds ideologi, og et stort anlegg av glass er blitt manifestasjonen av den. Deres moralfilosofiske mesterverk er en bygning som skal ta imot trengende, et «skammens tempel». Rita forteller selvsikkert om sin egen graviditet, om smertene, det groteske ved det, og hvordan det forventes å vise seg verdt det. «Det er kun de første årene det handler om å gi,» blir hun fortalt. Å være mor var ikke lett for Rita, men å miste sønnen sin var ikke lettere. Likevel vil hun per i dag ikke si at hun ville vært sønnens død foruten. Tenk på alt hun har lært og den meningsfulle fortsettelsen! For ikke å snakke om rommet det har åpnet for å inkludere enda flere.

Formuleringer som dette går rett hjem fordi de ligger så tett opp til hvordan vi faktisk kan finne på å snakke, på samme tid som det ligger milevis unna hvordan de fleste ønsker å bli oppfattet. I det hele tatt er Lille Leiolf en forestilling som bæres av et språklig overskudd. Det er en rappkjefta og intelligent viderespinning på Ibsens tragedie. Kanskje er det noe av problemet, for mens den ordrike strømmen fremstår som utmerket skrevet, savner jeg at det skjer noe scenen som virkelig er av betydning. At noe i handlingsforløpet eller i kontakten mellom karakterene bryter og sender replikkene i en ny retning.

Fra Lille Leiolf ved Black Box Teater. Foto: Kristinn Gudlaugsson

Mens den ordrike strømmen fremstår som utmerket skrevet, savner jeg at det skjer noe scenen som virkelig er av betydning.

Glasshard og flat

Én ting skjer: Rita og Alfred får besøk av Alfreds halvsøster Asta (Josephine Kylén­ Collins) og ingeniør Borgheim (Per Magnus Barlaug) som hun nå har giftet seg med. De to parene har ikke sett hverandre på de ti årene som har gått siden Eyolfs død.

De fire fremstår relativt like i personlighet: ingen av dem er genuine. Selv om Rita og Alfred strør om seg med fyndord om åpenhet, er det en støyende, manisk form for selvutlevering de bedriver. Det har lite med fortrolighet, tillit og sårbarhet å gjøre. Ærlige med hverandre er de heller ikke: Alfred forteller ikke Rita at fundamentet i byggverket de har jobbet i årevis med å realisere, også dette laget av glass, ikke vil kunne holde kloakken i tømme, og at han egentlig bare venter på katastrofen. Det kommer ikke til å bli lekkert.

Asta og Borgheim er mer sympatiske enn vertskapet de har tatt turen ut fra byen for å besøke. De har ikke de samme pompøse ideene, men heller ikke den samme tragedien å håndtere. Deres sorg er at de ikke har lykkes med å få barn. Selv om Rita presser informasjon om dette ut av Borgheim, er det ingen egentlig åpenhet å spore. Selv om skuespillerne har rikelig med anledning til å by på energi, lek og karikatur, spiller de aldri fram mennesket bak den glassharde overflata. Dette har en effekt som nok er tilsiktet, men når det ikke kontrasteres med noe, som et snev av medmenneskelighet, oppleves flatheten som støyende.

Oppsetningen retter seg mot voksne over 16 år. For ungdom og unge voksne, der synlighetskravet står sterkt, tilbyr forestillingen et symbolsk rom å tenke og snakke i om eksponering, fortrolighet, ærlighet og åpenhet.

Luftslott å tenke i

Nå skal jeg være litt forsiktig, for også i Ibsens stykke er spillet mellom overflate og dybde sentralt. Krykken flyter, barnet er druknet. Kanskje kan man si at det døde barnet også i Lille Leiolf spøker på dypene, at Eyolf glimrer med sitt fravær på en måte som gjør oss oppmerksomme på ham likevel. Men det krever velvilje. At Lille Eyolf er støyende trenger ikke å være et problem i og for seg. Det beviste Silvia Riegers oppsetning med Teater Ibsen i Skien i fjor. I hennes versjon ble alle replikkene skreket. Da kom formen og uttrykket i i konflikt med innholdet i de velformulerte frasene på en måte som fikk fram dårskapen og lidelsen, lengselen og tapet. I Lille Leiolf får jeg ikke egentlig tak i noen konflikt. Slaget er tapt for lengst, og vi ser rett gjennom luftslottet til Allmersene.

Den tyske filosofen Walter Benjamin skrev i et essay i 1933 at «Ting av glass har ingen ʻauraʼ. Glass er i det hele tatt hemmelighetens fiende». Med det gjorde han den moderne arkitekturen han beskrev til et bilde, både på den brutale tomheten etter første verdenskrig, og på muligheten for en ny begynnelse. Ingen hemmeligheter, men heller ingen historie, ingen spor, ingen sjel. I Lille Leiolf er en slik arkitektur blitt virkeliggjort, og på en annen måte enn noen kunne forestilt seg på 30-tallet. Forestillingen viser ikke eksplisitt til glass-skjermene vi kjærtegner med fingrene våre dag ut og dag inn, men det trengs ikke, koblingen er nærliggende nok: åpenhetstyranniet på internett, der ærlighet og overvåking går side om side og påfører skam samtidig som den påberoper seg å bekjempe skammen med samme midler som forårsaket den. Med vondt skal vondt fordrives.

Oppsetningen retter seg mot voksne, med 16 års anbefalt aldersgrense. For ungdom og unge voksne, der synlighetskravet står sterkt, tilbyr forestillingen et symbolsk rom å tenke og snakke i om eksponering, fortrolighet, ærlighet og åpenhet. Jeg tror bare dette rommet hadde føltes større om man hadde fått fram grensene. Hva er det kravet om åpenhet stenger ute i all sin gjennomsiktighet? Kanskje er det et forsøk på å peke på dette når Rita ved stykkets slutt tar av seg en sko og hakker hull i den usynlige glassveggen med stiletthælen. Vi hører raset av fallende, knust glass. Men hva som egentlig har fått illusjonen til å briste, kommer ikke klart fram. Hva som finnes utenfor «skammens tempel» forblir et uadressert spørsmål.

I en tidligere versjon av denne teksten stod det at forestillingen er myntet på ungdom over 16 år. Det riktige er at den er rettet mot voksne, med en anbefalt nedre aldersgrense på 16 år.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · ·