Når Odd Nordstoga debuterer som barnebokforfattar, er helten ein omstreifande opprørar og kongen er ein bokmålsslask.
Det finst ein del nynorske omstreifarar. Dei klassiske omstreifarane, så klart. Aasen som gjorde streifing til språkvitskap. Vinje som streifa aktivt rundt i sør- og midt-Noreg sumaren 1860, og som gjorde imponerande tankeflog i omstreifarsjanger nr 1 i litteraturen, essayet. Les videre
Det Norske Teatret importerer en ny, tysk juleteatertradisjon, som kaster et skråblikk på Juleevangeliet.
Et esel står og klimprer melankolsk på en kontrabass, mens en pønkete okse entrer deres felles bolig – skrubbsulten etter en lang arbeidsdag. Til sin store forundring, og irritasjon, ligger det et gråtende barn i krybba med høy. Les videre
Peter Pohls klassiker «Janne, min venn» tilføres en ny dimensjon som intimteater. Den konfronterende spillestilen er krevende, men som skapt for å presentere ubehagelige barneskjebner.
Programverten ønsker velkommen i foajeen, og åpner med å fortelle at læreren må bli igjen utafor. Forestillinga er forbudt for voksne. Det er ment som en overraskelse, bare læreren er informert på forhånd. Selv er jeg kamuflert som teknikerens assistent ved miksepulten. Målet er å skille tydelig mellom barn og voksnes verden. Mer eksklusivt enn dette kan teater vanskelig bli. Les videre
Barnas verdensdager feirer 15-årsjubileum med omfattende arrangement på Grønland i Oslo.
Barnas verdensdager feirer seg selv på Grønland kulturstasjon og Asylet cafe. Asylet er en gammel tregård som tidligere b.la fungerte som barneasyl, men som nå brukes som kafé og bydelshus, og som for anledningen har åpnet utearealene i bakgården til en storslått festival for barn, foreldre og generelt nysgjerrige. Formålet er å skape et konstruktivt møtepunkt mellom barn og et mangfold av kulturutrykk fra hele verden. Les videre
Edvard Munchs arbeider har en tendens til å appellere til unge mennesker. I helt ung alder faller man lett for de sterke fargene og det «rare» uttrykket. Når man blir litt eldre, er det også historien rundt Norges eneste «kunstkjendis» som fascinerer. Den nye boken «Møt Edvard Munch» henvender seg til den sistnevnte gruppen, 10–13 åringer.
Boken er delt opp i seks kapitler som blant annet omhandler Munchs teknikker, folk og dyr rundt kunstneren (Munch omgav seg med hunder, hester og høner da han bodde på Ekely), billedserien «Livsfrisen» som inneholder noen av Munchs mest kjente malerier, og hvordan Munch ble kjendis. Les videre
Trøndelag Teaters nyskrevne versjon av «Nøtteknekkeren» leker seg med mye, men det spørs om ikke de som står bak burde konsentrert seg litt mer om hva de egentlig ønsker å fortelle og hvem de ønsker å fortelle det til.
Ute regner det sidelengs, men inne på Hovedscenen på Trøndelag Teater faller snøfnuggene tett mot en russisk byhorisont. Det er premiere på årets store familieforestilling, «Nøtteknekkeren», for anledningen i en nyskrevet versjon av fire unge scenekunstnere tilknyttet teatret; skuespillerne Mads Bones og Olve Løseth, dramaturg Matilde Holdhus og komponist Kyrre Havdal. Les videre
Tonje Glimmerdal på Det Norske Teatret er på alle måter en hyggelig teateropplevelse. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at forestillingen lider under å være en romanadapsjon og ikke et originalt verk for scenen.
Før jeg skulle se «Tonje Glimmerdal», lurte jeg veldig på hva jeg ville komme til å få se. Derfor leste jeg ikke boka først. Jeg ville se forestillingen som teater, og ikke som teaterversjonen av en barneroman jeg allerede kjente. Les videre
På hvert sitt vis oppfordrer disse artistene oss til å vende blikket ut i verden, inn i oss selv og bakover i tid, skriver Gjertrud Pedersen. Hun har sett to av Rikskonsertenes tilbud for ungdomsskolen i høst.
Chateau Neufs Storsal fylles sakte av tusen ungdomsskoleelever. De glir inn i lokalet, opp trappene på jakt etter den rette seteraden, den rette plasseringen. På scenen står synther og miksere. På lerretet på bakveggen lyser store hvite bokstaver mot rød bakgrunn: STUDIO TIMBUKTU. Les videre
Vestlandske Teatersenter satser på kontinuitet, og i år er det niende gang de arrangerer MINI MIDI MAXI – internasjonal teaterfestival for barn og unge. Ambisjonen om å gjøre festivalen til en viktig og definerende faktor i teaterlandskapet er fullstendig på sin plass: her er kvalitet, profesjonalitet, og en genuin respekt for det unge publikum i alle ledd.
Fem dager til ende har byens mange scenerom yret av liv på dag- og kveldstid. Spesielt dagforestillingene har vært smekkfulle, og gjennom Den kulturelle skolesekken har skoleklasser fra hele Hordaland kommet til. Les videre
Det Andre Teatret tøyer barneteatrets grenser langt, men våger å gå nye veier.
For noen uker siden skrev jeg om «The Eagle Has Landed», nummer to-produksjonen i Det Andre Teatrets «Annerledesprosjekt» som ifølge teatret skal handle om barn med «en annerledes oppvekst». «Borte borte vekk» hadde premiere i vår, men ble spilt lørdag 16. november, og spilles igjen både den 23., og den 30., pluss at forestillingen blir vist under Showbox-festivalen i Oslo i begynnelsen av desember. Les videre
«Jo no, Bess yes» gjør et helhjertet og varmt forsøk på å skildre komplikasjonene oss mennesker i mellom, men kunne gjerne våget å stikke mer enn stortåen under overflaten av krangler i parforhold.
I forestillingen møter vi to mennesker i et helt alminnelig parforhold: ham, Jo, og henne, Bess. De elsker hverandre, men krangler støtt og stadig så busten fyker, som oftest over bagateller. Han vil være smartere enn henne, og briljerer med vanskelige bøker. Les videre
To av årets forestillinger under MINI MIDI MAXI-festivalen berører klima og miljø som tema. Ingen av dem er utformet som eksplisitte barneteaterforestillinger, men treffer et bredt spekter av barn, unge og voksne.
«The Adventures of Alvin Sputnik: Deep Sea Explorer» av Tim Watts og «Skitne vinger» av og med David Zuazola er begge soloforestillinger i figurteatersjangeren. Forestillingene er vidt forskjellige i tilnærming, profil og visuell utforming, men deler det at klimaspørsmålet figurerer som et bakteppe for handlingen. Les videre
Det italienske teaterspråket er kjent for alle som er glade i Commedia dell’arte, eller det dramatiske uttrykket i operaer. Det kan være fantastisk, men også voldsomt og mettende. Treåringene syntes det var akkurat passe!
Døren inn til Lille Scene på DNS står på vid gap. Salen er foreløpig tom. Inn kommer en liten gutt på tre år, alene. Salen er dekorert som en varm, grønn sommereng. Engen er tom, men i luften svirrer kjente dyrelyder. Spesielt gjennomtrengende er sauers breking. Les videre
Fargespill får sosiale konsekvenser, men er ikke et sosialt hjelpeprosjekt, skriver Ole Hamre i denne kommentaren. Den sjette Fargespill-forestillingen «Fargefest» har ekstraforestilling i Grieghallen i dag.
Jeg har alltid lurt på hva det er som får kunst til å virke. Hva er det ved Billie Holidays stemme som trigger hele ditt autonome nervesystem? Hva er det ved Ole Paus sin versjon av Sissel Kyrkjebø-klassikeren «Innerst i sjelen» som gjør at du hører du teksten for første gang? Hva var det ved Vegard Vinge og Ida Müller sin absurde, syv timer lange utgave av Ibsens «Gjengangere» som satte seg i kroppen min og er der ennå, seks år senere? Les videre
Kulturkontakt Nord arrangerte nylig inspirasjonstreff for prosjektledere, kunstnere og kulturarbeidere som er i målgruppa for å søke om nordisk kulturstøtte, med vekt på det unge Norden.
Noen av spørsmålene som ble tatt opp var: Hvilke nordiske støtteprogram kan du søke? Hvordan kan akkurat du få støtte til ditt prosjekt? De oppfordret alle som var tilstede til å delta i debatten om det unge norden, og til å være med på å gjøre kulturministrenes strategi konkret. Det var et informativt møte mellom prosjektarbeidere som er i målgruppa for å søke støtte, og støttegiverne Kulturkontakt Nord. Les videre
Å lage forestillinger for ungdom er noe av det mest krevende en scenekunstner kan begi seg ut på. Det krever et bevisst valg av scenisk språk, form og virkemidler for at formidlingen skal nå frem. I MINI MIDI MAXIs ungdomsforestillinger i år, er det gjort to vidt forskjellige valg, både når det gjelder forestillingsform og tema.
Svenske «Løvet» er en danseteaterforestilling der det fysiske uttrykket veksler mellom moderne ekspressiv dans og scenisk bevegelse. Forestillingen handler om ungdommene i salen – eller i hvert fall akkurat det punktet de er på i livet når de ser forestillingen. Les videre
To av forestillingene under MINI MIDI MAXI er «Finagel Felespiller» (Norge) og «Den Glade Prinsen» (Spania). De er vidt forskjellige både i handling, formidling og utforming. Felles er likevel at begge er sjangeroverskridende og modig utforskende i figurteaterets rammer.
Fremdeles står figurteateret sterkt i formidlingen til barn og unge. Kanskje mer så i ute i Europa enn her hjemme. På en eller annen måte har figur- og dukketeateret en ærlighet som det mer konvensjonelle skuespilleriet ikke alltid klarer å målbære, nettopp fordi døren til fantasiens verden er mye åpnere hos barn og unge enn hos oss voksne. Les videre
Åpningsforestillingen under MINI MIDI MAXI feirer leken, kommunikasjonen og utforskertrangen. Neppe en teaterrevolusjon av de store, men en ordentlig latterkule og et definitivt stikk til våre ellers fastlåste roller som publikum i et scenerom.
Hvis målet med MINI MIDI MAXI-festivalen er å slippe barna til, så er «Ad Undas» absolutt det rette valget som åpningsforestilling. I anledning festivalåpning var selveste prins John i Robin Hood på direktelån fra Den Nationale Scene, spilt av Eirik del Barco Soleglad. Han kom styrtende inn på scenen for å åpne og introdusere festivalen, og fortalte at historien bak «Ad Undas» er en ekspedisjon av de sjeldne. Les videre
Jo Strømgrens visuelle og fysiske formspråk i kombinasjon med sceneteksten er perfekt match med et barnepublikum, skriver Mariken Lauvstad.
«Kjøkkenet» er Jo Strømgren Kompanis første forestilling skrevet og utviklet spesielt for barn. Stykket har en umiskjennelig «strømgrensk» signatur, men her beviser regissøren i tillegg at han mestrer det å formidle en historie til et barnepublikum, ikke bare gjennom sitt særegne fysiske uttrykk, men også som scenetekstforfatter. Les videre