Nasjonalballetten UNG: Imponerende sårbart

Det er ikke et enkelt program Nasjonalballetten UNG har med seg i kofferten når de denne uken legger ut på norgesturné. George Balanchine, Rudolf Nurejev, León & Lightfoot og Nacho Duato er koreografbautaer som formet store deler av det forrige århundrets ballettkultur. De fire verkene på programmet er både teknisk krevende og kunstnerisk innholdsrike. De er ikke for amatører.

Nå er ikke Nasjonalballetten UNG amatører. Men de er heller ikke ferdige dansere. UNG ble etablert som Nasjonalballettens talentprogram og rekrutteringskompani i 2015. I år består gruppen av 14 talenter mellom 18 og 21 år. De beste av dem går videre til profesjonelle karrierer, og noen, som Shaakir Muhammad og Elise Nøkling Eide, blir tatt opp til hovedkompaniet.

En del av opplegget i UNG er å danse i større forestillinger sammen med Nasjonalballetten. Men de lager også sine egne forestillinger der de selv får være solister. Årets forestilling er ingen light-utgave av et seriøst voksenprogram, tvert imot er det en fordypning i renskåret neoklassisk ballett. Det fremhever kompaniets ambisjonsnivå, men avslører også dets svakheter.

Smart program

Programmet først: Dette er moderne ballett slik mange tenker på det, også de som ikke har abonnement i Operaen. De utvalgte stykkene er bygget på klassiske prinsipper, men med et moderne publikum i tankene. Det er kort mellom wow-effektene, og den emosjonelle kommunikasjonen er klar og tydelig – dødpunktene er få. På nettsidene reklamerer Operaen med at «dette er forestillingen for deg som aldri har sett ballett før» og påstår videre at «om du har sett, og liker det, passer den desto bedre.» Det er fristende å gi dem rett i det.

Balanchines Allegro brillante er pur danseglede, glødende på tåspiss og badet i varmt lys mot en blå bakgrunn. Musikken er Tsjaikovskijs Klaverkonsert nr. 3, op. 75 fra 1892, et harmonisk og rytmisk utfordrende stykke musikk fra komponistens siste tid – han døde året etter. Og utfordringene speiles i dansen. På Operaens Scene 2 tirsdag før påske var det Teryeoung Kim og Joakim Visnes som hadde solorollene, med ti andre dansere som utgjorde Balanchines hypersymmetriske corps de ballet. Særlig Visnes skinte, med både rå styrke og myk poesi i bevegelsene. Men Kim kunne skilte med sine egne kvaliteter, blant dem et tydelig scenenærvær og en kontrollert ynde.

Remanso for tre mannlige dansere er den spanske koreografen Nacho Duatos verk for legendariske American Ballet Theatre. Stykket er mer teaterpreget enn Balanchines, men oppleves fortsatt temmelig abstrakt. Danserne Pedro Alcantara, Isaac Martin og Dmytro Litvinov veksler mellom atletiske soloer, duetter og trioer, og er ikke redde for å uttrykke de rå følelsene som ligger til grunn her.

Forventninger og motstand

Etter pause danset Tsukino Tanaka og Gabriel Gudim en pas de deux fra Don Quixote – et romantisk, helklassisk showstykke av Rudolf Nurejev etter Marius Petipas original fra 1860-tallet. Også her ble publikums forventninger til hva ballett er møtt på en fin måte, og de to solistene løste oppgaven godt. Tanaka hadde en imponerende besluttsomhet over seg og en it-faktor selv om noen av overgangene hennes kunne bli litt kantete. Gudim på sin side var mer elastisk i uttrykket, en overraskende rolig og moden Don Quixote.

Forestillingen avsluttet med León & Lightfoots Step Lightly fra 1991. Koreografduoen har visst vært tilstede under forberedeslene (antagelig i forbindelse med Nasjonalballettens arbeid med Schubert tidligere i vinter). Det er vanskelig å si om det syntes, men helt sikkert er det at de seks involverte danserne følte seg hjemme i dette ganske snåle verket.

For meg var dette kveldens klart mest interessante stykke. De ukjente kulturelle konnotasjonene, det tvetydige bevegelsesspråket og utfordringen av de ellers ganske gammeldagse kjønnsfremstillingene føltes friske i sammenhengen. Men de er nok også mer utfordrende. På vei ut ble jeg gående bak en gruppe på tre-fire tenåringsgutter som var dønn enige om at det siste der – det var kjedelige greier.

Sårbart

Et uhyre imponerende program, med andre ord, men likevel en forestilling som fremhevet kompaniets sårbarhet.

En kort film brøt opp de to stykkene i første halvdel av forestillingen, og introduserte oss for tre av danserne i kompaniet. Å høre dem snakke så åpent om hvordan de drømmer om å bli profesjonelle dansere, og hvorfor det er så krevende, var rørende. Kontrasten mellom selvsikkerheten på scenen og usikkerheten i situasjonen de står i, føltes ærlig, ekte og sjelden. Hovedkompaniet Nasjonalballetten ville neppe belyst sine egne svakheter på den måten i forbindelse med et bravurprogram som dette.

Hvordan virker det på publikum? Jeg tror det kan slå ulikt ut mellom voksne og unge seere. Der hvor voksne gjerne lar seg berøre av den type ungdommelig usikkerhet, har det nok ikke samme effekten på ungdommene selv. En ung person i salen, en som kanskje danser selv, ser nok ikke slik sårbarhet som en kvalitet, tvert imot.

Helt ekte, normale unge

Men de fleste unge er ikke dansere, og kanskje kan denne ærligheten åpne en dør til ballettverden. For selv om dansen kan føles stilisert og formell, langt fra den nære, selvutleverende kulturen som preger TikTok-generasjonen, og selv om danserne kan gjøre utrolige ting med kroppene sine, er de faktisk helt ekte, normale unge mennesker med drømmer og forhåpninger for fremtiden. Det er noe man kan kjenne seg igjen i, samme hvor mye ballett man har sett eller ikke sett før.

Fra et slikt perspektiv kan man kanskje konkludere at forestillingen ikke nødvendigvis retter seg spesifikt mot unge seere. I stedet har den klart å finne et format som er åpent for et mindre erfarent ballettpublikum uten å støte fra seg kjennerne. Det er en gyllen middelvei som ikke er så lett å finne.