Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Bare Sval

KATEGORI

Musikk,

SJANGER

Anmeldelse, Yellow,

PUBLISERT

mandag 14. november 2016

HVOR
Parkteateret

SERIE: Visualitet i konserter for barn. MGP Jr.-stjernen droppet videokaraoke-effektene fra musikkvideoene sine og rendyrket musikken på ungdomskonsert på Parkteatret.

↑ Foto: Drabant Music

Det er noe med Sval.

Den mørke stemmen, det alveaktige ansiktsuttrykket, den litt hengslete kroppen.

Sval Rosenløw Eeg ble først kjent da hun vant Melodi Grand Prix Junior i 2011 med den egenskrevne låten ”Trenger deg”. Som flere andre MGP Jr.-vinnere har hun greid å bruke plattformen som et springbrett for en tidlig artistkarriere.

Hennes første album, Mellom oss, fikk popkritikerne tidligere i år til å erklære henne nesten voksen. Forrige uke holdt hun bursdagskonsert på Parkteatret, både for å feire at hun var blitt 18 år, og for å lansere det sikre tegnet på popmusikalsk voksenhet: sin første engelske singel.

Men Sval har et stort publikum blant dem som er langt under 18. Derfor var Parkteatret-kvelden delt i to – en konsert uten aldersgrense, og en for dem over 18. Heldigvis har ikke Sval helt glemt sin unge fanskare ennå.

Les også første sak i serien om visualitet i konserter for barn her: Mini-Madama vil mye og får til en del

Parkteatret konsertrekke rettet mot ungdom


Yngling retter seg mot dem mellom 14 og 18 år.

Sval spilte 29.10.16

Kommende konserter i serien:

5. desember: Timeflies (US)
10. desember: Comet Kid

 

Abstrakte former og karaokevideoer

Dette skal egentlig være en anmeldelse som fokuserer på hvilke visuelle virkemidler som brukes i musikk for barn og unge. Men det påfallende ved Svals Parkteatret-opptreden er det totale fraværet av visuelle virkemidler.

På den ene siden er det overraskende, for det karakteristiske ved Svals musikkvideoer de siste årene er nettopp det sterke visuelle uttrykket. Filmene er preget av geometriske figurer, landskap, farger og abstrakte former som flyter over i hverandre.

I låten ”Tilbakefall” fra Mellom oss, svever bilder av skyer og landskap gjennom firkanter og trekanter på lyseblå bakgrunn – mens ordene fra sangen flyter forbi i ekte karaoketradisjon. Også låtene ”To år tilbake” og ”Mellom oss” spiller på samme idé. Det er langsomt, meditativt og tamt, som en automatisk generert skjermsparer med karaokeeffekt. Sval selv er nesten ikke å se – og meningen er åpenbart å gjøre sangene lette å lære seg mer enn å sette fokus på Sval som sanger.

Man kunne tenke seg at de visuelle elementene ville følge Sval opp på konsertscenen – men i stedet er de fullstendig fjernet fra live-situasjonen.

På scenen møter vi det som er helt fraværende i videoene – musikeren og personen Sval. Hun har på seg helt vanlige klær – jeans, en høyhalser og en bomberjakke. Scenen er upyntet, bandet nærmest anonymt, og selv lyssettingen er diskret – det handler stort sett om på eller av. Det visuelle uttrykket fra musikkvideoene er ikke å se noe sted.

Spiller ned barnestjerne-imaget

På den annen side har nettopp dette fraværet også en betydelig effekt som Sval og teamet hennes antagelig er oppmerksomme på. Selv om Svals musikk er fargerik og sprudlende pop (med et mørkere R&B-tilsnitt), tar det visuelle uttrykket hennes både i video- og konsertsituasjonen tydelig avstand fra tyggegummi-estetikken som kunne fulgt med. Det nedtonede ”vanlig jente”-imaget funker for å gi musikalsk autoritet – Sval er ingen kroppete Selena Gomez eller happy-go-lucky Carly Rae Jepsen. Hun har ingen omfattende Youtube-kanal som MGP Jr.-”kollegene” Marcus og Martinus.

Når hun på konsert i tillegg fjerner alt av ”utenommusikalske” faktorer, som musikkvideoenes visuelle elementer og teksting, fremstår hun mye mer som en seriøs låtskriver som aktivt går inn for å spille ned barnestjerne-bildet.

Det er et kunstnerisk godt valg – videoenes visuelle elementer er mer fyllstoff enn kunstnerisk nødvendig, og å tekste konserten ville fort bli oppfattet som overtydelig opphausing til allsang. Samtidig legger det et godt grunnlag for å treffe publikum på begge sider av 18-års-grensen.

 

Sval Foto: Ronny Danielsen / Drabant Music

Fjernt og nært på en gang

Mangelen på eksplisitte visuelle effekter er dessuten med på å understreke Svals særegne blanding av kjølig avstand og varm tilstedeværelse. Hun smiler sjelden, og ofte bare halvveis. Hun forteller at tekstene bygger på relasjoner og erfaringer fra sitt eget liv, men hun fremfører dem med en påfallende nøktern sangstil. Innimellom gripes hun av grooven og tillater seg å danse litt, men det er stort sett med et snev av sjenanse – små bevegelser, aldri mer enn noen sekunder, iblant med et kort blikk på en i bandet eller et mikrovink til en publikummer langt fremme.

På et vis virker hun fjern fra oss, inni seg selv og til og med litt forlegen. Men samtidig greier hun å gjøre denne kjølige avstanden til noe menneskelig og gjenkjennelig. På scenen gjør Sval ungdommelig keitethet til en skjør, felles ting som alle vil være med å ta vare på. De yngste lengter etter å være sånn, hun selv virker å lengte ut av det, og de voksne lengter tilbake til det. Det er en vanskelig balanse å treffe – så vanskelig at jeg kan ikke tenke meg at det kan være kalkulert.

 

Matcher musikken

Dette tvetydige uttrykket kommer også frem i musikken. Svals tekster er klassiske kjærlighetssanger på overflaten, men er så åpne og fulle av tvetydige metaforer at de også kan handle om helt andre ting enn et kjærlighetsforhold mellom to mennesker. ”Har vi en plan B? Kunne trengt det nå. Har vi en plan B, så kanskje det går”, synger hun i låten Plan B fra 2014. Den fortsetter, åpent, sårt og elegant: ”Ikke lat som for min skyld, please. Det er som det er, og det går fint.” Slike fortellinger gir rom for å drømme inn det man selv vil. Relasjonen kan være hvilken som helst.

Selv det rytmiske og melodiske skinner av Svals ambivalens. Med sterke, klare melodier som nærmest oppfordrer til allsang kan det virke som det er her hun føler seg trygg – at låtene utstråler den tryggheten som det visuelle imaget hennes mangler. Men ved nærmere lytting synes jeg tvetydigheten er tilstede også her. Melodiene preges av en rytmisk lekenhet som ofte får meg til å kvekke litt til: brått avsluttede fraser som i verset på ”Tilbakefall”, gjentagelser med forskjøvet rytme som i ”Mellom oss” eller refrenget til ”Trustless”.

Det er et imponerende sofistikert virkemiddel. Uventede rytmiske vendinger får oss til å miste fotfestet og øker følelsen av utrygghet. Sval gjør det med stil.

 

Ambivalensen er styrken

En risiko ved å rendyrke denne åpne, usikre holdningen i både musikk og visuelt uttrykk, er at Sval blir for anonym som artist. Å fremstå nøytral kan være en god måte å få mange forskjellige grupper til å relatere seg til deg, men på sikt kan det kanskje oppfattes som kjedelig. Men med den musikalske driven og det lekne forholdet til melodi og rytme i låtskrivingen er jeg ikke bekymret

Jeg tror også at noe av styrken i Svals kunstneriske uttrykk ligger i nettopp følelsen av å være halvveis mellom noe. De tvetydige tekstene, det halvvoksne alvoret, det sjeldne smilet, den halvhjertede dansingen. Det understreker lengselen etter noe annet, og gjør den tilgjengelig for mange aldersgrupper. I overgangen fra voksenvennlig barnepop til barnevennlig voksenpop håper jeg Sval beholder nettopp denne ambivalensen.

Serien om visualitet i konserter for barn er bestilt i samarbeid med Ballade.no

Annonser

Stikkord:
· · ·