Et bilde forteller ikke sannheten. Hva så?




Nasjonalgalleriets utstilling «Troløse bilder» pirker bare i overflaten på det som egentlig er en brennbar diskusjon om bildets betydning.

Det er vanskelig å unngå de generelle betraktningene når vi skal diskutere fotografiet og det bevegelige bildet. «Images are significant surfaces,» skrev Vilém Flusser, den tsjekkiske filosofen, i sin bok Towards a Philosophy of Photography fra 1983. Det er budskap det er enkelt å repetere og se en generell betydning i, men hva forteller det oss egentlig i dag som vi ikke allerede vet?

Det samme spørsmålet kan man stille til Nasjonalgalleriets utstillingen «Troløse bilder», en utstilling med formål om å diskutere «det komplekse forholdet mellom bilde og virkelighet».

Her presenteres verk av kunstnere som arbeider med fotografiet og det bevegelige bildet gjennom en bred variasjon av tilnærminger og fremstillinger. Fotografiets rolle er betydelig i vår visuelle hverdag, men utsagn om makten til det visuelle budskapet er i dag blitt like mye en klisje som en sannhet.

Troløse bilder


Nasjonalgalleriet 8.2–13.5

Kunstnere i utstillingen: John Baldessari, Mike Bouchet, Bernadette Corporation, Thomas Demand, Stan Douglas, Gardar Eide Einarsson, Ida Ekblad, Matias Faldbakken, Harun Farocki, Jan Freuchen, Cyprien Gaillard, Isa Genzken, Rachel Harrison, Jenny Holzer, Alfredo Jaar, Helen Marten, Allan McCollum, Barbara Kruger, Michel Majerus, Josephine Meckseper, Katja Novitskova, Trevor Paglen, Maria Pasenau, Richard Prince, Josephine Pryde, Ed Ruscha, Sean Snyder, Cindy Sherman, Hito Steyerl, Sturtevant og Vibeke Tandberg.

Bildekulturen forgrener seg inn i virkeligheten, blant annet gjennom hyperpopulære sminkevideoer på Youtube, der målet er å gjøre seg selv så lik fotografiet som mulig, med konturer, highlights og glatte overflater.

Krever bevissthet å navigere i bildekulturen

Det er lenge siden vi har vedkjent at fotografiet, som alle andre medier, har muligheten til å skape idekonstruksjoner, reprodusere dem og bryte dem ned.

I boken Too Good To Be Photographed fra i fjor, diskuterer kunsthistoriker Rye Dag Holmboe overfladiske kvaliteter som en kunstnerisk effekt i fotografiet: «there is a kind of toing and froing between a search for authenticity, perhaps misguided, and an acknowledgment, if only implicit, that the most authentic experience of reality possible today is also the most mediated.»

Holmboe forteller oss at i det iscenesatte finner man i dag det mest interessante aspektet ved fotografiet. Og ser vi dette i lys av for eksempel ungdoms bruk av Instagram gir det oss tilgang til å diskutere hvordan vi bruker fotografiet til å iscenesette. For ungdom i dag er det nærmest en selvfølge at bilder er manipulert, enten ved bruk av innebygde filter i bildeappene, eller ved hjelp av Photoshop eller andre bilderedigeringsverktøy. Bildekulturen forgrener seg inn i virkeligheten, blant annet gjennom hyperpopulære sminkevideoer på Youtube, der målet er å gjøre seg selv så lik fotografiet som mulig, med konturer, highlights og glatte overflater.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i denne måten å bruke fotografiet på. Men det krever en bevissthet som kanskje ikke alle har. Fiksjon og virkelighet glir over i hverandre, og det krever trening i kritisk lesning for å navigere bevisst mellom dem. Det er denne lærdommen Nasjonalgalleriets utstilling ser ut til å ville formidle, og slik spiller den fint inn i et generelt ønske om å utdanne befolkningen, særlig den oppvoksende generasjonen, til å mestre denne dominerende kommunikasjonsformen. Problemet med det er at dette er kjent territorium for de fleste under 35.

Ungdom forstår allerede manipulasjonen av mediet, fordi de er delaktig i den. Slik spiller utstillingen på hjemmebane for ungdom. Likevel har den fortsatt potensial til å peke på noe relevant også for dem:

En vedkjennelse av at et bilde er manipulert er ikke det samme som en kritisk vurdering av hvorfor det er gjort.

Med andre ord: Vi vet at bildet ikke forteller sannheten. Men hva så?

Katja Novitskova er en av kunstnerne representert i utstillingen. Foto: Frode Larsen.

Bred inngang, begrensende kategorier

Det er i den spesifikke og konkrete betraktningen, der vi ikke bare spør hva vi ser, men hvorfor vi ser på gitte måter, at diskusjonen rundt fotografiet blir interessant. Det er også her den blir prekær, spesielt for unge brukere som på mange måter er flytende i bruk og utførelse, men ofte mangler innsikt i den kritiske betydningen og konteksten.

Det ligger et stort potensial i «Troløse bilder», men kuratorene har delt inn utstillingen i kategorier som reduserer heller enn beriker verkene som presenteres.

Et eksempel er kategorien «Rollene vi spiller», som drøfter kvinners ønske om å ta kontroll over sitt eget bilde. Her vises blant annet Hito Steyerls videoverk Lovely Andrea (2007). Steyerl er en fremtredende figur i samtidskunsten, og verkene hennes dekonstruerer bildekulturen vår, samtidig som hun iscenesetter oss som beskuere i installasjoner hun bygger rundt videoverk. I videoen er Steyerl på jakt etter et bilde tatt i 1980-årene av henne i en bondage-situasjon. Vi følger kunstneren og en guide mens de besøker forskjellige japanske pornoprodusenter. Gjennom filmen skaper Steyerl både visuelle og kulturelle koblinger mellom framstillingen av kvinnen, globalisering, forbruk, tortur i krigssituasjoner og hvordan bilders migrasjon er del av selve materiet til et bilde. Her er det flere tematikker som aktiveres parallelt, og som også spiller viktigere roller enn Steyerls ønske om å ta sitt eget bilde tilbake. Men i Nasjonalgalleriets innramming blir disse temaene neddysset.

Et av de mer interessante verkene i utstillingen kommer fra den estiske kunstneren Katja Novitskova. Arbeidet bearbeider internettets språkføring, og praksisen til Novitskova har vært banebrytende for det som ofte refereres til som post-internett-bølgen. I utstillingen er hun plassert ved siden av et verk av Cyprien Gaillard, hvor han har bøyd sidene i gamle amerikanske fotomagasiner til å utgjøre små skulpturer. Selv om både Novitskova og Gaillard arbeider med medienes fremstilling av verden, er de så fundamentalt forskjellige at det er vanskelig å få grep på hvilken kontekst utstillingen ønsker å sette dem i. Novitskovas åpne undersøkelser av nettets kommunikasjonsmodeller reduseres til ensformig mediekritikk ved siden av Gaillard, og sammenstillingen virker mer tilfeldig enn meningsskapende.

En generell bemerkning til utstillingen er også anglosentrismen. De fleste arbeidene har allerede vært popularisert i USA og Storbritannia, med få eller ingen verk som kommer fra kunstnere som ikke arbeider i Europa eller på det amerikanske kontinentet. Vi kan ikke ha en meningsfull samtale om bildets betydning i dag med en så smal representasjonsgruppe.

Josephine Mecksepers verk Viper (2018). Fotorettigheter: Josephine Meckseper og Timothy Taylor Gallery.

Det er i den spesifikke og konkrete betraktningen, der vi ikke bare spør hva vi ser, men hvorfor vi ser på gitte måter, at diskusjonen rundt fotografiet blir interessant.

Hvilke spørsmål stilles?

Det er fint å lage en utstilling som kan diskutere bilders makt med et stort publikum. Det er en relevant og åpen problemstilling som mange vil kjenne igjen, og fungerer på den måten som en tilgjengelig inngang til samtidskunsten, som i seg selv kan virke lukket og vanskelig. Men «Troløse bilder», i sin iver etter å nå bredt ut, forenkler den delen av temaet som store deler av publikum – i hvert fall de yngre – allerede er kjent med, nemlig at bilder alltid er iscenesatt.

Men det kritiske spørsmålet i dag er ikke om det er iscenesatt, men hvorfor det er iscenesatt. Det er her de mest interessante nyansene ligger, for eksempel hvordan dagens billedkultur spiller inn i samtidskunsten, hvordan fotografiet påvirker måten vi iscenesetter oss selv, og hvordan bilder i dag har makt til å gripe inn i vår egen forståelse av omgivelsene våre og av oss selv. Uten disse perspektivene blir utstillingen blir mer en kolleksjon av eksempler enn et vesentlig bidrag til bildediskursen i 2018.