Den vanskelige litteraturformidlingen




En uklar formidlingssituasjon skaper problemer for litteraturopplevelsene på Litteraturfestivalen i Lillehammer.

Norsk litteraturfestival/Sigrid Undset-dagene på Lillehammer tar sikte på å være en nasjonal festival for litteratur. Programmet deres for barn, Pegasus, feirer ti år i år, og festivalen byr på over femti programposter for barn og unge, hvorav de fleste er gratis for barnehagene og skolene å delta på. Litteraturformidlingen til barn og unge foregår imidlertid ikke bare under festivalen. Gjennom hele året tilbyr festivalen litterære opplevelser til et ungt publikum, i form av verksteder, skrivekonkurranser og prosjektet Boklek, som sender en barnebokforfatter på turné til alle førskolebarna i hele fylket.

En kikk på programmet viser at det er ulike formater som prøves ut: Bokbad, barnebokbad, intervju, høytlesing med live-illustrasjon, tegn og fortell, film, show, slampoesi og lese-konsert. Det bys på litteratur i ulike sjangre og formater tilpasset ulike aldersgrupper. Det er med andre ord et omfattende og ambisiøst program, noe som signaliserer at festivalen er opptatt av å gi et godt tilbud til sitt unge publikum.

Men hvordan oppleves programmeringen fra publikums ståsted? Klarer festivalen å skape gode møter med litteraturen innenfor rammene av festivalen? Etter to dager på festivalen er min opplevelse at Lillehammer ikke helt har funnet formen, selv etter ti års trening.

Litteraturfestivalen på Lillehammer


Norsk Litteraturfestival er Nordens største litteraturfestival.

Festivalen går over 6 dager på forsommeren, og har, ifølge festivalens nettsider, 25 000 besøkende, og 400 forfattere og kunstnere fra hele verden.

Festivalen er også Norges største bransjetreff for forfattere, oversettere, kritikere, forleggere og bibliotekarer.

Pegasus er festivalens formidlingsprogram for barn og unge.

Pegasusprogrammet går gjennom store deler av året i form av kurs og verksteder, konkurranser og aktiviteter, og disse tilbudene kulminerer under festivalen gjennom forfattermøter, prisutdelinger og tekstlesing.

Norsk litteraturfestival skal også være en viktig møteplass for et voksent publikum med interesse for barne- og ungdomslitteratur og tilby et faglig interessant program.

Årets festival fant sted fra 30. mai til 4. juni 2017.

Ikke helt ungdommens eget språk

Det første jeg gikk på var en samtale mellom forfatterne Ida Jackson og Anna Ahlund om deres respektive ungdomsromaner. Samtalen ble ledet av litteraturviter Hanne Kristin Wolden og handlet om to svært forskjellige ungdomsbøker. I salen satt flere skoleklasser, og særlig Ida Jackson engasjerte meg når hun reflekterte over romankarakteren Danielle og bød på opplevelser fra sitt eget liv: På sett og vis en Vigdis Hjorth in spe, med sin blottleggelse av levd kvinneliv og underliv i en modig og sterk form.

Les også anmeldelsen av Ny Musikks festival Only Connect Kids: Kollasj: Samtidskultur på timeplanen

Men hvordan skal man egentlig klare å skape en god litteraturopplevelse for unge når man har 45 minutter til rådighet, en stor gruppe ungdommer der de færreste har lest bøkene, og to nokså ukjente forfattere hvorav den ene er svensk? Tittelen på arrangementet virket dessuten litt dårlig gjennomtenkt: Ungdommens eget språk antyder en utforskning av ungdom fra utsiden, altså fra perspektivet til den voksne litteraturinteresserte. Men publikum i salen var ungdom i alderen 14-18 år.

Dette utenfra-blikket vitner i det minste om et ønske om å forstå. Problemet er bare at det går på bekostning av litteraturen, og på sikt trolig også på bekostning av litteraturinteressen. For på de bakerste radene spilte ungdommene heller mobilspill enn å følge med på det som foregikk på scenen. Det virket åpenbart at de opplevde at det som ble formidlet, ikke angikk dem.

Men hvordan skal man egentlig klare å skape en god litteraturopplevelse for unge når man har 45 minutter til rådighet, en stor gruppe ungdommer der de færreste har lest bøkene, og to nokså ukjente forfattere hvorav den ene er svensk?

Foredrag eller framføring?

Jeg opplevde noe av det samme da jeg overvar programposten Slam og/eller poesi, der poetene Joanna Rzadkowska og Pedro Carmona-Alvarez og slampoetene Saga Hedberg og Peter Dyreborg opptrådde på samme scene. Også der var det potensial, for slampoesi er en umiddelbar og tilgjengelig sjanger, og den danske konferansieren og slampoeten Dyreborg var dessuten engasjerende og interessert i publikummet sitt. Som representant for den mer litterære poesien bød særlig Carmona-Alvarez på umiddelbart fengende dikt som egnet seg til høytlesing.

Les også anmeldelsen av fjorårets Pegasusprogram på Lillehammer: Nederst på det litterære hierarki

Samtidig var formidlingssituasjonen uklar også der. For skulle de lære oss om forskjellen på poesi og slampoesi, som programteksten sier? Eller skulle de la oss oppleve ulike litterære uttrykk? Når verken de eller vi helt visste dette, ble det umulig å gi seg hen til opplevelsen, for hva var det vi var med på? Igjen forsvant litteraturopplevelsene i en forvirret formidlingssituasjon. Jeg håper og tror at dette ikke var tilfelle under de øvrige slampoesi-programpostene, som i følge programtekstene bød på framføring og ikke noe mer.

Slampoesi er en umiddelbar og tilgjengelig sjanger, og den danske konferansieren og slampoeten Peter Dyreborg var dessuten engasjerende og interessert i publikummet sitt.

Når boka er på det aller mest spennende, stopper Rørvik å lese. Så sier han at de som lurer på hvordan det går, kan låne boka på bokbussen etterpå. Denne opplysningen sender intet mindre enn sjokkbølger gjennom forsamlingen, som for det meste består av barn i alderen fire til sju år.

Bukkene Bruse blir avbrutt

Neste morgen gikk jeg for å høre forfatter Bjørn F. Rørvik og illustratør Gry Moursund tegne og fortelle om sin nye bok Bukkene Bruse begynner på skolen. En håndsopprekking viser at barna kjenner de tre bukkene godt, og Rørvik har ikke planer om noe annet enn å lese boka høyt for dem mens de ser på bildene på storskjerm. Det fungerer svært godt, og min opplevelse er at nesten alle i det store teltet er engasjert i det han har å fortelle.

 

Høytlesning av Bukkene Bruse med Bjørn F. Rørvik ble til lanseringsarrangement da Rørvik avsluttet høytlesningen midt i. Heldigvis tok han tilbakemeldingen fra barna og leste videre likevel. Foto: Øystein Nordås

Men også her skjærer det seg. For når boka er på det aller mest spennende, stopper Rørvik å lese. Så sier han at de som lurer på hvordan det går, kan låne boka på bokbussen etterpå. Denne opplysningen sender intet mindre enn sjokkbølger gjennom forsamlingen, som for det meste består av barn i alderen fire til sju år. Hvorfor skal han ikke lese ferdig? Barna sier klart i fra: Kan du ikke lese mer? Men Rørvik sier nei, og dermed er saken avgjort.

Brått endres situasjonen dermed fra litteraturformidling til lansering. Og barna, som har forventet en litteraturopplevelse, blir isteden tilbudt en saftig smaksprøve som har salg som formål (selv om bibliotekets få og trolig utlånte eksemplarer blir forespeilet dem). Slik blir det også tydelig hvordan barn er helt prisgitt voksne for å få tilgang til de gode litteraturopplevelsene. Det har Rørvik selv demonstrert med sitt uforståelige avbrudd, som helt tydelig viser at det maktforholdet vi ofte snakker om i kunst for barn, mellom barn og voksne, ikke er en tenkt størrelse, men noe helt reelt.

Til alles lettelse bestemte Rørvik seg for å lese ferdig etter at Moursund har tegnet troll for oss. Så vidt jeg kunne skjønne var det fordi han tok inn over seg måten barna reagerte på. Takk og pris, for hadde han ikke gjort det, ville det vært en vaskeekte skandale.

Prosesser over tid

Festivalen byr også på arrangementer som er resultater av prosesser som har foregått over tid. Det ene er utdelingen av Uprisen, en ordning som administreres av Foreningen !Les og som består i at 30 ungdomsskoleklasser over hele landet leser og anmelder alle årets ungdomsutgivelser. Basert på anmeldelsene blir fem bøker nominert til Uprisen, som leses av syv klasser på 9. trinn, og vinneren kåres av en storjury med representanter fra disse klassene. Uprisen byr dermed på muligheten til fordypning over tid og til varierte litteraturopplevelser.

Asbjørn Rydland vant Uprisen for boka Galderstjerna. Foto: Øystein Nordås

Miniøyas samarbeid med DNB fikk våre kommentatorer til å bli begeistret i fjor. Les Miniøyas seier over markedet

Både de nominerte og vinneren, som i år var Asbjørn Rydland for boka Galderstjerna, er godt kjent av leserne som er tilstede. Det er et godt utgangspunkt for en opplevelse, og det minner om situasjonen de voksne ofte befinner seg i på en festival.

Litteraturopplevelser innimellom all formidlingen

Hva så med litteraturopplevelsen? Problemet med den litteraturformidlingen som både skal underholde og utdanne, er at den ikke gjør noen av delene i tilstrekkelig grad. Konsekvensen er at det unge publikummet blir snytt for litteraturopplevelsen på den ene siden og muligheten til å fordype seg på den andre. Det kan virke essensialistisk og naivt å insistere på litteraturens egen verdi og kraft, men i møte med hybridsjangeren litteraturformidling slik den framstår på Lillehammer i år, er jeg fristet til å gjøre nettopp det. Les høyt for barna og de unge heller enn å servere dem halvtygd formidling med uklart formål. Høytlesing byr på umiddelbare litterære opplevelser og har en egenverdi.

Og forfølg gjerne sporet som programposten Barnebokbad legger opp til. Der har elevene i forkant av arrangementet fordypet seg i den samme boka, og under barnebokbadet intervjuet tre av dem forfatteren med utgangspunkt i spørsmål som alle klassene hadde arbeidet fram i sakens anledning. Å la barna delta på denne måten, gir dem mulighet til fordypning og det vitner om forståelse for formidlingssituasjonen.

Langt mellom kunstopplevelsene

De fleste voksne på litteraturfestivalen er der fordi de interesserer seg for litteratur og de bøkene og tematikkene det skal snakkes om. Motsatt er de fleste barn og unge der fordi de må. Dette poenget har blitt gjentatt til kjedsommelighet, og ofte synes jeg der urimelig å ha det som utgangspunkt. Men her blir jeg nødt. Selv kan jeg velge å hvilke forfattere jeg vil lytte til og hvilke diskusjoner jeg vil få med meg. Det unge publikummet blir i mye større grad skyflet inn for å lytte til forfattere de ikke kjenner og til programmer med uklare agendaer. Det er et dårlig utgangspunkt for både de unge og for de på scenen.

Så til spørsmålet jeg innledet med: Hva er en god litteraturopplevelse? Vel, om dette strides de lærde, men en ting er sikkert: Det handler om kunst, og på Lillehammer i år var det tidvis langt mellom kunstopplevelsene. Det er det ingen grunn til, for barne- og ungdomslitteraturen er full av dem. Bare de får slippe til.

Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av programtilbudet på torsdagen og fredagen.

Det kan virke essensialistisk og naivt å insistere på litteraturens egen verdi og kraft, men i møte med hybridsjangeren litteraturformidling slik den framstår på Lillehammer i år, er jeg fristet til å gjøre nettopp det.