Dokumentarteater som sliter med å fremstå som virkelig




Rødlista viser hvor avgjørende selve bearbeidingen av det dokumentarisk materiale kan være i en forestilling, og at research og intervjumetoder i seg selv ikke er en garanti for å fremstille en troverdig virkelighet.

På Tangenåsen ungdomsskole har skuespiller og forfatter Thea Borring Lande gått dokumentarisk til verks, og laget en forestilling som bygger på intervjuer med ungdommer gjort på nettopp denne skolen. Resultatet er en nærgående og intens forestilling som gjør sitt beste for å komme under huden på publikum, men som ikke greier å være like troverdig som det dokumentariske materialet den er basert på.

Forestillingen begynner allerede mens jeg står sammen med et forventningsfullt og noe fnisete publikum uten for ungdomsskolen. Ut av gymsaldøra kommer nettopp Thea Borring Lande i rolle som Sigrid, en frustrert ung jente med et anstrengt forhold til moren sin. Hun har ikke noe annet valg enn å «bygge en hule», sier hun til elevene, og inviterer dem inn i gymsalen for å hjelpe henne med å trekke presenninger opp langs høye metallrammer. Inni gymsalen møter vi også Sander og Jorun, spilt av Moduh Bah og Hanne Amalie Smedstad. Alle tre ungdommer som på en eller annen måte opplever at de står utenfor fellesskapet. Gjennom deres monologer blir vi kjent med deres historie.

Monologene er blitt til i samarbeid med dramaturg og regissør Øystein Ulsberg Brager med utgangspunkt i både intervjuer med grupper med 15-åringer og med bekjente av Lande som ser tilbake på sin ungdomstid. Tekstene portretterer ingen konkrete personer, Lande har i stedet brukt elementer fra ulike kilder inn i de tre rollefigurene og bearbeidet teksten videre til en dramatisk form. Det dokumentariske materialet har dermed ikke blitt et direkte virkemiddel i forestillingen, men fungert som et slags springbrett eller utgangspunkt inn i skriveprosessen.

Presenninger brukes som scenografi i Rødlista. Foto: L.P. Lorentz

Føyer seg inn i en trend

Måten Lande jobber dokumentarisk på føyer seg inn i en tydelig trend innen kunst for barn og unge. Særlig kjent er Julie Andems nærmes genierklærte arbeid med SKAM, hvor dybdeintervjuer med målgruppen har vært basis for å utvikle nye konsepter.

Men også på scenekunstfeltet er trenden tydelig: I programmet for SAND-festivalen (scenekunstfestivalen i Kristiansand for barn og unge) i år er hele fem av åtte forestillinger basert på dokumentarisk materiale, enten i form av intervjuer med personer innenfor et bestemt miljø eller i form av aktørenes egne historier.

Å hente inn virkeligheten på scenen kan blant annet spores tilbake til performance-kunsten på 60-tallet. Senere har man også utvidet den dokumentariske arbeidsmåten ved å hente inn aktører som presenterer sin egen virkelighet, og selv til ikke-profesjonelle utøvere for å gi forestillingene en type autentisk tilstedeværelse. Kunstforskeren Claire Bishop kommenterer dette i sin bok Artificial Hells, hvor hun mener bruk av ikke-profesjonelle innebærer en ny sjanger innen scenekunsten, der man på sett og vis «låner» folks tilstedeværelse for at publikum skal kunne oppleve noe som autentisk (1). Bergen borgerscene (tidligere Folkets Festspillscene) er et slikt eksempel, hvor ikke-skuespillere settes inn i en scenisk kontekst for å skape nærhet og en følelse av fellesskap.

Fra research til forestilling

Bruken av ikke-profesjonelle kan også kobles til det man i akademia kaller etnografisk teater eller etnoteater, som i likhet med det dokumentariske handler om å omgjøre researchmateriale av en gruppe eller en kultur til en teaterforestilling. Teaterforsker Johnny Saldaña har skrevet en bok om emnet, og nevner fire utgangspunkt for etnoteatret: Transkripsjoner av intervju, offentlige dokumenter/beretninger, forskerens egne erfaringer (auto-biografisk), eller en kollektiv improvisatorisk «devisingprosess» hos aktørene (2).

Rødlista har blitt utviklet i samarbeid med teaterorganisasjonen Propellen teater, som i etterkant av samarbeidet har hatt et eget prosjekt med fokus på det dokumentariske og hva dette innebærer i scenekunsten. Gjennom prosjektet har Propellen teater blant annet vært en del av Trondheim dokumentarfestival, med forestillinger, workshops og seminarer om temaet.

Å hente inn virkeligheten på scenen kan blant annet spores tilbake til performance-kunsten på 60-tallet.

Replikker som «faen så teit ass» og «Det er teit å kalle en 12-åring en hore» høres rett og slett ikke troverdig ut i mine ører når det kommer fra en 30-åring.

Sliter med troverdigheten

Min umiddelbare opplevelse av Rødlista er at jeg er litt skuffet over monologene. Det til tross for at det er mange gode kvaliteter.

Lande og Brager har fått fram tydelige konflikter og en god struktur. At de tre figurene sammenligner seg selv med dyr og at de alle til slutt møtes ute i skogen, er en smart måte å knytte en rød tråd på uten at historiene tvinges inn i hverandre. Forestillingen har også i utgangspunktet funnet en fin form, der bassgitarist Jo Berger Myhre farger lydbildet mens monologene glir uanstrengt over i hverandre.

Det som skuffer meg er hvor kjente figurene Sigrid, Sander og Jorun er. Mens for eksempel SKAM ga friskt blikk på det å stå fram som homofil i dag, uten at det ble en stereotypisk framstilling, bikker de tre ungdommene i Rødlista ofte over i typer. Med det dokumentariske som utgangspunkt hadde jeg håpet at karakterene skulle overraske meg mer, eller på en eller annen måte gi et litt skråere blikk på hva det vil si å være ung i dag.

For eksempel blir Sanders følelse av udødelighet håndtert på en ganske platt måte. På et punkt roper han ut «Hvorfor skulle jeg frykte noe som aldri kommer til å skje!», som om han faktisk tror han er udødelig. Greit nok at vi voksne kan se at han føler seg udødelig, men jeg kjøper ikke at han sier det rett ut selv, uten undertekst. Resultatet er at jeg ser en voksen framstilling av «pøbelungen», ikke replikker fra Sander som figur.

Det lugger også at ungdommer spilles av voksne. Ofte fører det til at framføringene oppleves som påtatt eller overspilt. Replikker som «faen så teit ass» og «Det er teit å kalle en 12-åring en hore» høres rett og slett ikke troverdig ut i mine ører når det kommer fra en 30-åring. Innimellom klarer jeg å leve meg inn i det. Særlig når scenene ikke er verbale, som når Jorun tar av seg lua og blotter det blå håret hun før har skjult for publikum.

Men forestillingen som helhet klarer aldri helt å overbevise, og de fester dermed aldri helt grep om publikummet sitt.

Moduh Bah i rolle som Sander. Foto: L.P. Lorentz

Modig, engasjert og nysgjerrig

Slik blir Rødlista en blandet opplevelse. Forestillingen er modig i at den spilles ut tett på publikum, og tvinger fram en kontakt som ungdommene er nødt til å forholde seg til. Det ligger også et tydelig engasjement og en nysgjerrighet i bunn for å ta opp ungdommenes egne problemer. Det er ikke hver dag denne målgruppa får oppleve spesialskrevet ny dramatikk.

Samtidig ser jeg ikke helt den nærheten og troverdigheten som det dokumentariske kan gi til en forestilling. Målet om å få fram ungdommens stemmer drukner litt i den stramme dramatiske formen, noe som skaper en viss avstand til kildematerialet. Selv om konfliktene figurene går gjennom sannsynligvis er gjenkjennelige, blir både tekst og fremføring litt platt og overtydelig.

Rødlista viser hvor avgjørende selve bearbeidingen av det dokumentarisk materiale kan være i en forestilling, og at research og intervjumetoder i seg selv ikke en garanti for å fremstille en troverdig virkelighet.

Målet om å få fram ungdommens stemmer drukner litt i den stramme dramatiske formen, noe som skaper en viss avstand til kildematerialet.

Rødlista


  • Idè og manus: Thea Borring Lande
  • Produsert av: Akershus Teater og Thea Borring Lande
  • Med: Hanne Amalie Smedstad, Modou Bah, Thea Borring Lande og Jo Berger Myhre (musiker)
  • Produsent: Sandra Sandbye og Thea Borring Lande
  • Regi: Øystein Ulsberg Brager
  • Dramaturg: Øystein Ulsberg Brager, Thea Borring Lande og Peder Opstad
  • Koreografi: Sigrid Edvardsson
  • Musikk: Jo Berger Myhre
  • Scenografi: Mie Dinesen
  • Kostyme: Margrete Eskedahl
  • Produksjonsstøtte: Norsk kulturråd – fri scenekunst teater, Fritt ord – prosjektstøtte, Statens kunstnerstipend
  • Forprosjekter / tekstutvikling / lesninger: Statens kunstnerstipend, Propellen Teater – forprosjekt og lesninger, Norsk Kulturråd – forprosjekt scenekunst, Fond for lyd og bilde – manusutvikling, Dramatikkens Hus – tekstutviklingverksted, Fond for frilansere – støtte til iscenesatt lesning
  •  
  • Rødlista er hovedprosjektet i Thea Borring Landes 2-årsperiode med Statens Kunstnerstipend for yngre/nyetablerte kunstnere. Forestillingen skal på turné i DKS Akershus høsten 2017.

Litteratur:

  • (1) Saldaña, Johnny. (2011) Ethnotheatre : Research from Page to Stage, Taylor and Francis, 2011.
  • (2) Bishop, Claire. (2012). Artificial Hells: Participatory Art and the Politics of Spectatorship. Verso.