Epilog fra kunstens navle




MOToffentlighet forvirrer, men åpner allikevel opp for nye og interessante tankesett. Problemet er bare at for å kunne se tilbudet, må man tilhøre den indre kjernen av kunstinteresserte.

 «Alle blir ved sin lest. Det er dét konsensus betyr. Politikk begynner derfor med dissensus», sier den franske filosofen Jacques Rancière i sin innledning til MOToffentlighet. Festivalens målsetning var å reflektere over forholdet mellom kunstformidling til barn og unge og vår sedvanlige forståelse av hvordan dette skal skje. Gry Ulfeng, sjef og initiativtager, var tidlig ute på motoffentlighet.no med å kritisere konvensjonelle måter å lære bort kunst på. Hun hevdet at det ikke bare var formidlingen man skulle stille seg kritisk til, men også kategoriene som inngikk i kommunikasjonskjeden: barn, unge, og – antar jeg – tilsvarende roller eller yrkesbetegnelser som synes fiksert i bestemte identiteter. [1]

Festivalen, som strakte seg fra 10. juni til 8. juli (med høydepunkt 4.-8. juli), skrudde dermed forventningene høyt opp i forkant, via nettsiden som allerede før festivalen kom igang hadde dramatisert i tekstform hva som skulle skje. Nettsiden ble kritisert av blant andre undertegnede som slurvete og for å ha en svulstig omgang med teori – i tillegg til at den tenderte å rette seg mot den mer navlebeskuende delen av kunstfeltet. For ikke å glemme den manglende refleksjonen rundt sitt mandat (kunstformidling til barn og unge). Uansett hvordan nettsiden falt ut, var det likevel grunn til å glede seg til festivalen, som kunne skilte med store navn innenfor flere kunstfelt. Noen andre retninger enn nettsiden tegnet opp måtte vel dukke opp underveis?

Jacques Rancière åpnet festivalen på Astrup Fearnley museum 10.juni. Foto: Hilde Unosen/Dagsavisen.

Hva skjedde, egentlig?

Nå fikk jeg på langt nær sett alt, men det var en viss dissensus i sving som førte til noen interessante utfall. Og resultatet var derfor både-og, vil jeg si. For å se nærmere på hva vi fikk servert – og hvordan det fungerte sammenholdt med premissene – er det naturlig å se festivalen gjennom Rancières forelesning.

For Rancière er opptatt av mellomrommene, det som ikke passer inn i de ferdiglagde fortellingene, arbeidsbeskrivelsene og identitetsfortellingene. Når noe eller noen ikke lenger samsvarer med sin foreskrevne funksjon, åpnes det muligheter for å stokke om kortstokken og tenke nytt. Dette gjelder ikke bare mennesker og hva vi gjør, men også hvordan vi omgås hverandre og begriper og bruker rommene vi beveger oss i. Gjennom et brudd med eller opphold i det vante kan det hele gjenoppfinnes – en ny beskrivelse av tingenes sammenheng, eller en annen distribusjon av det sanselige –kan komme til syne.

 

Bilde og ikke-virkelighet

MOToffentlighet var utvilsomt opptatt av disse oppholdene i hvordan virkeligheten vanligvis henger sammen. Og hvordan vi, gjennom å vri eller skifte ut tannhjulene, kan lage nye maskiner. Dries Verhoevens Ceci n’est pas (Dette er ikke), en serie performancer som henviste til Réne Magrittes kjente maleri Ceci n’est pas une pipe (Dette er ikke en pipe), viser dette i sin mest konkrete form. Verhoeven skapte også bilder, men her blir det tabubelagte hentet frem og synliggjort. En av dagene ser vi en afrikansk mann lenket fast inne i et bur. Historien om slaveri spilles ut ved å vise mannen i fotlenker, og kobles kjapt til lignende diskriminerende praksiser i dagens Norge.

Det dissensus-fikserende her, festivalens utlegning av Rancière, om du vil, er at det ikke finnes noe profesjonelt mottakerapparat eller formidlingsopplegg som oversetter det vi ser til en oppskrift for hvordan det tabubelagte skal «rettes» opp igjen. «Men mamma, han er jo brun som meg, hvorfor er han lenket fast? – vi er jo helt like som andre, bare brune … mamma?» kan vi se at en liten jente sier om den fastlenkede mannen, i en samtale som gjengis på MOToffentlighets hjemmesider. Hvordan fortsetter dialogen? Jeg vet ikke, men den kan ha gått i retning av en type motoffentlighet siden betrakteren selv må oppfinne motgiften og gruppen man skal dele motgiften med. Dette fungerer.

4. juli ble "Ceci n´est pas de l`historie" (Dette er ikke historien) vist frem.

Flere offentligheter

Cornelius Jakhellns roman Nazi Jihad undersøker det totalitæres forføriske retorikk gjennom en skoleklasse og hvordan enkelte elever radikaliseres. Romanen blir et laboratorium hvor Jakhelln, med fiksjonen som medium, forsker på den lite kartlagte plattformen mellom høyreradikalitet og jihadisme. Fraværet av snill moralisme gjør teksten mer betent, men samtidig tettere på noe som aktiverer tanken. Nok en gang en plattform hvor samtaler kan skape mikro-offentligheter og refleksjoner utover de konvensjonelle skjemaene.

Åpning av sår eller dissensus-steder i offentligheten er i tråd med festivalens hensikt. Hverken barn eller voksne skal få noe som på forhånd er fordøyd. En mildere variant av dette prinsippet finner vi i boka Til Ungdommen, som blander tekst og bilde – av jevnt over høy kvalitet – uten at det forklares noe nærmere eller sogner til noe bestemt pedagogisk skjema. Jeg har sans for denne uregjerligheten, men den fremstår også som planløs i andre deler av festivalen, for eksempel i musikk-performancen i Konserthuset – en svart boks på universitetsplassen på Karl Johan – hvor klassisk og moderne musikk ble spilt på piano av skikkelser i barokk outfit. Dette var et companion piece til operaen Ø, som fortsatte inn i sin niende episode i en klaustrofobisk leilighet i Gamlebyen i Oslo, for så å avsluttes med brask og bram på Hovedøya samme kveld.

Jeg fikk ikke med meg avslutningen på dette prosjektet, fordi jeg fikk vondt i hodet av å være innestengt i den varme leiligheten i Gamlebyen, men for meg fremstod operaen som en representant for en altfor kjent (og kanskje også utdatert) avantgarde-motstand, i uslepen og i overkant obsternasig form. Avantgarden er jo den prototypiske kontrære formen, fordi den per se vil sette seg opp mot det bestående, finne opp noe nytt og bryte med tradisjonen. Det ironiske er at det ikke ble etablert noe alternativ, ei heller som dissensus-lokasjon, forstått som et sted man virkelig kan orientere seg på ny, men heller representerte en løst regissert og masete remiks av avantgarde-tradisjonens mer infantile opprørstrang. Det «pedagogisk riktige» ble altså detronisert i en karnevalsk fest iblandet referanser til høykultur som man gjør narr av, men samtidig inkluderte med et skjevt smil. Black Box-forestillingen eller Tommy Olssons lydkunst besøkte jeg ikke, så dem skal jeg la ligge.

Mannen i gata

Kunstens rolle er å tilby en scene hvor man nettopp kan frigjøres fra sin «lest», fra den man er og det man gjør eller er satt til eller kan – for å gjøre noe annet. Kunsten er et sted, eller en scene, hvor man kan gå inn i en annen fortelling, et annet forløp, og tenke seg inn i en annen rolle enn den man vanligvis bekler.

MOToffentlighet handler ikke om noe som skal vises, men om mediering, som Jacques Rancière sa, mens han viste et bilde av en mann i begynnelsen av forelesningen sin. Mannen – en kunstner – står i Istanbuls offentlige gaterom, uten å ta del i det normale bevegelsesmønsteret i gata, hvor mennesker, ting og lyder alle har en funksjon og retning. Han gjør ikke noe, han har intet innhold som skal avsløres eller noe konkret å si, men han bryter den sosiale kontrakten som krever et samsvar mellom kroppens bevegelser og omgivelsene. Dette er likevel ikke en mann som gjør noe meningsløst, sier Rancière, men et individ som gir sin kropp og dens uttrykk en annen funksjon innstilt på erkjennelse, fordi den skiller konvensjonell mening fra kroppen som vanligvis realiserer den. Eksempelet er slående fordi bestanddelene i situasjonen er tydelig definerte og enkle å gripe, selv om forandringen som kan komme – den uavklarte fremtiden – er helt åpen.

Festivalen står, som mannen i gata i Istanbul, et sted som forvirrer, men som åpner for nye måter å definere stedet man befinner seg på

Erkjennelse og funksjon

Denne situasjonen kan betraktes som refunksjonering, som den russiske teater-teori-gruppen Chto Delat snakket om da de hadde sitt seminar på Langøyene under festivalen. Begrepet, som de har fra Brecht, betegner en omdefinering av et forløp i retning av en samfunnsmessig forandring, hvor urettferdighet og klasseforskjeller blir synlige og gjenstander for erkjennelse og, gjennom den mulige andre måten å være i verden på, en annen fremtid. Kanskje vi kunne si at MOToffenlighet bedriver en refunksjonering ved å bevisst avvise forsonende fortolkning og formgivende pedagogiske skjemaer?

Betrakter vi det hele fra refunksjoneringens perspektiv, kan i hvert fall festivalen gi mening som en bevisst fremmedgjøring a la Brecht (eller Chto Delat) som har til hensikt å riste i koordinatene som til vanlig rettleder oss. Det gir mening fordi det er snakk om en kaosskapende effekt som ikke bare fremmedgjør, men bereder grunnen gjennom å ikke avlevere ideologiske budskap som låser betrakteren i en bestemt oppfatning om hva som skal «læres» og «ses». Festivalen står, som mannen i gata i Istanbul, et sted som forvirrer, men som åpner for nye måter å definere stedet man befinner seg på.

Å komme betrakteren i forkjøpet på denne måten er problematisk, men når effekten likevel er en omrokering av koordinatene, kan det fungere.

Foregriper effekt

Problemet er at for å kunne se denne refunksjoneringen, og la seg styre av dens eventuelle dissensus – for å kunne erfare denne omkodingen av koordinater uten ideologisk innpakning – må man allerede kjenne til fortellingen som spilles ut. Som Rancière sier, kan ikke de som er gjemt i Platons hule vite at det er frigjort de blir når de ser vekk fra skyggene og mot den virkelige verden om de ikke allerede vet hva forskjellen mellom illusjon og virkelighet er. I sin resolutte avvisning av konsensus, av på forhånd gitte skjemaer, fremstår MOToffenlighet som en demonstrasjon av det den skal oppnå. En form hvor produksjon og effekt tvinnes sammen eller, mer presist, hvor praksisen foregriper det den skal avstedkomme.

Å komme betrakteren i forkjøpet på denne måten er problematisk, men når effekten likevel er en omrokering av koordinatene, kan det fungere. Mannen i gata i Istanbul brøt jo ikke bare konvensjonene for opptreden i gata, for eksempel, men inngikk i en tid der demonstrasjoner definerte byen og landet, da han stilte seg opp. Ifølge Rancière så han visstnok også i retning av den sekulære, vestvendte Kemal Mustafa Atatürk, som stod for en liberalisering av det tyrkiske samfunnet som den nåværende despoten Erdogan sterkt misliker. I MOToffentlighet, derimot, fantes intet slikt miljø. Det er ingen Atatürk å se mot. Til gjengjeld er det en usedvanlig omfattende beskrivelse av hva som skal skje i løpet av festivalen og teoretiske illustrasjoner til de forandringene som skal inntreffe. MOToffentlighet er rett og slett for ivrig med å realisere de skjemaene for revolusjon, dissensus og forandring som Ulfeng og hennes kompanjonger beskrev lenge før den startet. Festivalen halser av gårde for å realisere motkulturen den så gjerne vil være del av, men den mangler enkelheten og tydeligheten som mannen i gata demonstrerer, og fremstår dermed som noe kaotisk.

Kanskje jeg gikk glipp av noe. Det gjorde jeg sikkert, for jeg så langt fra alt på festivalen. Eller kanskje det hele faktisk var et uorganisert stunt ikledd kulturrådets millioner. Etter å ha sett deler av MOToffentlighet sitter jeg igjen med blandede følelser. Det jeg har sett, har vært en miks av irriterende, interessant, pompøst og – tross alt – i bevegelse mot reell refunksjonering. Det står blant annet Jakhelln og Verhoeven for. Men vekk fra kunstens navle har vi ikke kommet. Dette er fortsatt for den indre kjerne av kunstinteresserte – noe som, naturligvis, er et stort problem om tanken er å rokke ved eller gjen-tenke reell kunstformidling for barn.

 

[1] «I stedet for at kunsten velges (som fra et marked) ut fra målgruppetenkning, snus perspektivet – fra at de voksne tilpasser kunsten til dem (barn og unge) for å belære dem, forklare for dem, til at vi (de voksne) avdekker og utforsker oss selv og nåtidskunst for barna og de unges blikk», skriver festivalsjefen i sin artikkel om metode på festivalens hjemmeside (http://www.motoffentlighet.no/#!metode/csac).