Et håp for norsk teater




To eksamensforestillinger fra Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag – «Forget me not» og «Jeg ser munnen din bevege seg opp og ned» har funnet veien rundt i landet og ut i verden. Periskops anmelder så begge på Nøtterøy Kulturhus og ble begeistret.

I et tilsynelatende endeløst snølandsskap står en sjimpanse og synger vidunderlig vakkert. Dette er ett av de mange teaterbildene Philippe Genty, skaper i «Forget me not». Etter forestillingen sitter bildene spikret til hjernebarken, de er umulig å glemme.

I figurteaterkretser er det en sensasjon og en lykke at den franske teatermesteren Genty har påtatt seg undervisningsoppgaver ved Teaterhøgskolen Nord-Trøndelag. De ni norske utøverne som befolker scenen i «Forget me not», er hans tidligere studenter. Oppsettingen var i utgangspunktet avgangsforestilling ved den trønderske skolen i 2012. Nå turnerer den tidligere elevgruppa verden rundt i Gentys navn. Av og til er forestillingen innom norske spillesteder, som Festspillene i Harstad i juni og Nøtterøy Kulturhus i november 2013.

Vanskelig å begripe, enkelt å gripe

Philippe Genty vant sin status som verdensstjerne innen figurteater allerede i 1974 med forestillingen «Pierrot». Da sto han selv på scenen sammen med figurene. Ett av Gentys mest berømte numre fra denne elegante kabareten viser en marionett-figur som protesterer mot å styres av dukkeføreren. Den klipper av tråd etter tråd. Til slutt er det bare én streng igjen. Marionetten ligger allerede som en bylt på gulvet, men med stor møye løfter den hånden og klipper av den siste forbindelsen til han som har gitt den liv. Dette var selvfølgelig ikke bare god dukkeføring, men også smart illusjon. Slik teknikk preget Gentys forestillinger også da han slo gjennom med «Désirs Parade» i 1986. Han er nå kjent for å briljere med dans, bevegelseskunst, figurteater og visuelle illusjoner. Genty skaper teaterbilder og dveler ved det enkelte bilde til det er uttømt. Spillerne får leke med bildet i alle tenkelige variasjoner, de får by på sine ferdigheter inntil bildet umerkelig glir over i en ny visuell forestilling som utforskes på samme måte. Det er ingen klar dramaturgisk oppbygging, mer en slags stream of consciousness.

Foto: P.G. Compagnie

Gentys forestillinger er vanskelige å begripe, men enkle å oppleve. Publikum på Nøtterøy Kulturhus var en miks av barn, ungdom og voksne. Evnen til å motta forestillingen gikk på tvers av aldersgrenser og andre sosiale skillelinjer. Det underholdende og det populærkulturelle har en stor plass i Gentys hjerte. Skjønnheten, komikken, sentimentaliteten og effektmakeriet vandrer side om side og fungerer som døråpnere inn til hans underbevisste bildeverden og hans sceniske kunst. I «Forget me not» møter vi ikke provokasjoner. Det finnes ikke spisse tagger eller ironiske undertoner. Som publikummer er det bare å gi seg hen til en eksistensiell lengsel bort fra egen ensomhet og inn i fellesskapet.

Bare halvparten er levende

Etter bildet med den ensomme apen, overbefolkes scenen av sort- og hvitkledde hverdagsmennesker. Det har skjedd en fordobling av personalet, for det er ikke bare de menneskelige utøverne som klumper seg sammen i en tett gruppe. Hver enkelt har med seg en tvilling i form av en naturtro dukke. Massescenen pågår i en uendelighet. Den enhetlige menneskegruppen oppløses i mindre grupper, det mingles, diskuteres, flørtes, danses og konkurreres. Man mer enn aner hvordan instruktøren har tynt improvisasjonene ut av sine utøvere. Det trange, norske bygdesamfunnets gruppemekanikk gjengis i tenkelige og utenkelige variasjoner. I tillegg kommer alle de mulighetene som oppstår fordi bare halvparten av deltakerne på scenen er levende mennesker. Til tider er det umulig å se forskjell på de to kategoriene. Dermed utløser det forskrekkelse når en person man feilaktig har tatt for å være et menneske utsettes for halsbrekkende behandling. I et ekstatisk øyeblikk blir dukkene kastet til værs. Mennesker flyr i lufta over scenen, men oppnår bare korte, frigjørende svev før den ubarmhjertige tyngdekraften sørger for at de klasker i gulvet.

De store massescenene utgjør forestillingens høydepunkt, ikke minst fordi de viser ensemblets styrke. De ni utøverne på scenen – Ánne Mággá Wigelius, Benedikte Karine Sandberg, Morten Anda Berg, Maja Bekken, Annie Dahr Nygaard, Henrik Hoff Vaagen, Lena Kvitvik, Sjur Marqvardsen og Stine Fevik – har vært gjennom en treårig utdanning sammen og siden turnert med Compagnie Philippe Gentys i et år. Man merker hvordan de leker, hvordan de fremdeles utfordrer hverandre på scenen.

Enkelte av de sceniske ideene kan bare stamme fra et land med snørike vintre. Plutselig danser og sklir aktørene rundt på sorte miniski. Det er vakkert og elegant. Tenk at de har kommet på at disse små plastdingsene kan brukes til bevegelsespoesi. Det er en fryd! Senere søles det vann over scenen og utøverne sklir og faller og reiser seg og faller igjen, alle som fullgode etterligninger av Chaplin.

Forfriskende møte med studenter

En kjærlighetsscene mellom en mann og en kvinne starter med forsiktige tilnærminger, så er det bare de to på scenen. Etter hvert havner de inne i en snøkledd åsrygg, denne blir gjennomskinnelig og minner om et sengekammer. Når paret kommer ut igjen, har han umerkelig skiftet plass med sin tvillingdukke. Kvinnen sliter med sin slappe og uvillige kavaler, holder ham fast, kysser ham, haler ham opp over seg, sparker ham i armen med foten. Dukkeføringen er eminent, og hun skjuler ikke  sine føringsteknikker. Disse får i stedet en dobbelt bunn, for hun er en kvinne som med all sin oppfinnsomhet forsøker å holde liv i forholdet til denne treige mannsfiguren. Utlevering og framvising av dukkeførerens teknikk er svært tydelig i dette nummeret, men tendensen til enkelhet og fremheving av utøverne finnes egentlig i hele forestillingen. Det er naturlig, siden dette egentlig startet som en elevforestilling. Men det varsler også en ny retning i Gentys scenekunst. Møtet med studentene på Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag har gjort noe med den aldrende franske mesteren. Måtte samarbeidet mellom Genty og den norske skolen vare riktig lenge og bære mange teaterfrukter!

Mellom tekstteater og fysisk teater

På Nøtterøy Kulturhus ble det også plass til en bonusforestilling. Stine Fevik – en av spillerne i «Forget me not» – viste sin monolog «Jeg ser munnen din bevege seg opp og ned», et verk hun hadde produsert som avgangselev ved Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag.

Feviks scenografiske bilde er spartansk; en døråpning med et forheng, en grønn løper, et juletre og en mikrofon på stativ. Hovedrolleinnehaveren gjør baklengs entre inn gjennom forhenget. Dermed har hun satt standard for en høyst surrealistisk spillestil. Hennes vaklende skritt, sammenknepne øyne og utstrakte armer signaliserer en skikkelig bakrus. Hun forsøker å omfavne juletreet og blir stikkende avvist, deretter griper hun mikrofonen og starter en enetale. Det er da aktøren Stine Fevik begynner å glitre, hun eier den sjeldne gaven det er å formidle bilder gjennom ord. Fevang går inn i rollen som den unge forelskede piken som sliter og strever for å henge med i samtalene med sin intellektuelle kjæreste. De to befinner seg i den nattemørke Slottsparken og får den lyse idé å bryte seg inn Grotten, en gang Henrik Wergelands hjem, nå Statens æresbolig for kunstnere. Situasjonen gir anledning til vittige litteraturhistoriske betraktninger både om Wergeland og Jon Fosse, mens rollefiguren tviler mer og mer på seg selv. Hun klarer egentlig ikke å henge med på kjærestens ordstrømmer og intellektuelle utredninger. Som publikummer er jeg hjertelig til stede både i Slottsparken og i Grotten. Jeg rekker å tenke at tekstformidlingen og troen på ordene vil få sin renessanse i den frie norske scenekunsten med damer som Stine Fevik. Da lukker hun plutselig munnen. Mikrofonen og stativet blir overlatt til sangeren Benedikte Karine Sandberg.

Todeling fungerer som bro

I kor med Henrik Hoff Vaagen og Sjur Marqvardsen har faktisk Sandberg vært på scenen ganske lenge. Koret er sommerlig antrukket med Hawaii-kranser rundt halsen. De har sunget søtladne slagere og vært riktig morsomme uten å forstyrre opplevelsen av paret i Slottsparken. Men nå får altså Sandberg, som er en meget god sanger, synge kjærlighetssanger ved mikrofonen, mens Fevik famler seg fram til den ene av de to mennene. Det blir hete omfavnelser mellom dem. Den fysiske kjærligheten ser ut til å vinne over alt som heter ord. Inntil den unge mannen plutselig synker sammen som død. Kvinnen griper fatt i den gjenværende mannen og hengir seg like intenst til kjærtegnene. Også han dør mellom armene hennes. Da har for øvrig den første våknet opp igjen og blir på ny gjenstand for kvinnens favntak. Omfavnelsene gjentas i en uendelighet, og mennene segner om i et akselererende tempo. Det er glitrende utført, det er ustyrtelig komisk, og som sagt ordløst.

Tilsynelatende brekker «Jeg ser munnen din bevege seg opp og ned» i to med én avdeling stappfull av ord og én avdeling som hviler utelukkende på en fysisk og visuell framstilling. Men det er nettopp den absolutte todeling som er forestillingens styrke. For det første blir dette et bilde på hvordan den unge kvinnen kommer til kort i sitt partnervalg, enten hun satser på ånd eller kropp. Både på et konkret og symbolsk vis får man dessuten et ironiserende bilde av norsk teater der det litterære og det fysiske teater ofte fungerer som strengt adskilte enheter. «Jeg ser munnen din bevege seg opp og ned» er en perle av en forestilling som bygger bro over nettopp denne kløften.

Stine Fevik og hennes medarbeidere viste også forestillingen for ungdom i Den kulturelle skolesekken i Nøtterøy kommune. Til hennes forundring var elevene helt uforberedte på hva de kom for å se. Det ble en tøff oppgave å gjennomføre forestillingen. Fevik spilte også på Showbox i desember. Mange av de ansvarlige administratorene fra fylker og kommuner uttrykte begeistring over utøverens dyktighet og forestillingens originalitet. Samtidig var de redde for å ta den ut i ungdomskoler og videregående skoler fordi den er så annerledes og fremmedartet i forhold til hva elevene vanligvis tilbys. Dette underbygger de funn som forskningen omkring Den kulturelle skolesekken har gjort: Elevene kastes av og til inn i kunstopplevelsene uten forberedelser. Det er i ferd med å bygges vanntette skott mellom kunstopplevelsene og skolehverdagen for øvrig. «Jeg ser munnen din bevege seg opp og ned» har en problematikk som angår ungdom. Forestillingen er dyktig utført, og den er nyskapende. Ungdommene er samlet på skolen hver eneste dag, og kan med letthet gis en innføring som gjør at de stiller med åpne sinn mot denne teaterhendelsen. Hvorfor skal det uvanlige unndras dem?

Hvis det utdannes mange slike som Stine Fevik, kommer de til å revolusjonere norsk teater, og i særdeleshet Den kulturelle skolesekken. Oppgående formidlere i systemet kan ikke la være å sende så gode forestillinger ut på turné. Men det samme systemet må gjennom en revisjon for å kunne ta i mot slik teaterkunst.