Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Forestillingene som gir oss jula slik hjertet vil ha den

KATEGORI

Tverrestetisk,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

tirsdag, 20 desember 2016

Juleforestillingenes etikk og forbrukskulturens ånd: De populære julefortellingene hjelper oss å løse julas moralske dilemmaer.

↑ Selome Emnetu er Sonja i Nationaltheatret oppsetning av Reisen til Julestjernen i 2016. Foto: Øyvind Eide

Handelsstanden er ikke alene om å sette rekorder i jula.

Reisen til julestjernen er stykket med flest forestillinger på Nationaltheatret. I år vil teatret rendyrke det de mener er stykkets viktigste budskap: «Følger man hjertet sitt og er god mot andre, så vil man seire over det som er vondt og vanskelig».

Med Julestjernens suksess på scene og film må budskapet ha nådd svært mange nordmenn. I lys av dette kan handelsstandens suksess betraktes som et av julas store mysterier. Forbruket øker hver advent selv om praten om jula tyder på at mange i sitt hjerte er skeptisk både til dem som akkumulerer penger og til det store forbruket som følger jula. Julefortellingene bidrar til å løse dette moraløkonomiske paradokset.

Følg Periskop på Facebook, og få med deg debatten om kunst for barn og unge!

Dickens ga dem oppskriften: Slik kunne de forbruke og samtidig føle seg som godhjertede deltagere i julas fellesskap.

«Slu, glupsk, grisk, grådig, spinkende og pengepugende»

Julelitteraturen har gitt oss arketypen for den akkumulerende kapitalisten. I Charles Dickens En julefortelling fra 1843 kaller kapitalist Ebenezer Scrooge jula for «humbug». Scrooge beskrives som en «slu, glupsk, grisk, grådig, spinkende, pengepugende gammel kjeltring».[1] I fortellingen er jula et omdreiningspunkt for forholdet mellom kremmervirksomhet, det sakrale og det gode mennesket.

Med framveksten av kapitalismen og dermed kapitalister, lønnsarbeidere og et enormt varemangfold ble temaet mer framtredende. Sosiologen Max Weber skriver i den sosiologiske klassikeren «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd» at kalvinistiske idealer om nøkternhet koblet med behov for å vise suksess på jorden, i vente på suksess i evigheten, la grunnlaget for kapitalismen.

Pengene er «det onde»

Den onde greven i Reisen julestjernen er også gjort ond gjennom sitt forhold til penger. På Nationaltheatrets scene i år er greven besatt av kista med penger. Og i bokversjonen fra 1924 fortelles det at Greven ikke gjør «annet enn å pine penger av folk»[2]. For Greven er det lite håp, men Scrooge kommer ut av jula som en bedre mann. Han skjønner at han må bruke pengene på gaver til familie og kollegaer.

Denne forløsningen stemmer godt med antropologen Daniel Millers beskrivelser av hvordan mennesker løser konflikten mellom idealer om familie, omsorg og nøkternhet med prinsippene i kapitalismen og dimensjonene i eget forbruk. Dem Dickens skrev for i 1843 levde nettopp i dette dilemmaet, skriver han. De var en framvoksende, (suksess)rik middelklasse preget av protestantisk nøkternhetsideal som trengte en logikk for å nyte fordelene som kom med deres nyervervede rikdom. Dickens ga dem oppskriften: Slik kunne de forbruke og samtidig føle seg som godhjertede deltagere i julas fellesskap.[3]

Jan Gunnar Røise som Greven i Reisen til Julestjernen på Nationaltheatret. Foto: Øyvind Eide

De enkelte varene trenger myter rundt seg for å få kvaliteter som gjør at de kan kjøpes.

Julefortellinger til å tenke om jula

Litteratur og andre kunstneriske uttrykk gir mennesker et repertoar som brukes til å tenke og snakke om verden og eget liv. Scrooge kommer stadig igjen i kritikken av gniene kapitalister. Som når journalist Sissel Hoffengh i Dagsavisen klager over juleutstillingsvinduene i Oslo sentrum. Hun kaller Oslo «byen med det lille julehjertet» og mener utstillingsvinduene ser så glisne ut at de «kan se ut som om de er pyntet av Ebenezer Scrooge».

Hoffenghs krav til butikkene er at de skal gi oss det fortryllende ved jula. Hun savner gamledager. Da spanderte de gode gamle kapitalistene, de med et hjerte, på oss tematisere juleutstillinger. Hun savner for eksempel Reisen til julestjernen som utgangspunkt for dekorasjonene. Hoffengh vil altså at handelsstanden skal gi oss fortellinger vi vet ikke er sanne, men som vi trenger for å få eget pengebruk og egen skepsis til gavehaugen under juletreet til å gå opp.

De enkelte varene trenger myter rundt seg for å få kvaliteter som gjør at de kan kjøpes. I Mytologier fra 1957 tar semiotiker Roland Barth for seg hvordan moderne kultur skaper myter for sin tid, for å rettferdiggjøre levesett og kulturelle valg. «Den nye Citröen har åpenbart falt ned fra himmelen», skriver han, og beskriver hvordan den nye bilen får samme opphøyde plass i det moderne samfunnet som en gotisk katedral.[4]

Det er ikke bare bilmerker, men hele forbrukerkulturen, som trenger slike myter.[5] Og like sikkert som at Citröen kommer fra himmelen, kommer julegavene fra nissen. Når ikke handelsstanden lengre tar ansvar for å fortelle oss myten på en overbevisende måte før jul, da både de og vi trenger myten som mest, stiller kulturlivet opp med barneforestillinger.

Nissen som tar kapitalistens plass

Selv om det ikke er noen overraskelse, er det påfallende i hvor stort omfang juleforestillingene er nissetematisert. Nissen og nisser kommer som Julemannen i Julestjernen, i Jul i Blåfjell, som Julius i NRKs Snøfall og på Oslo Konserthus arrangement Julestemning. I Konserthuset lyder budskapet: «Selvfølgelig finnes julenissen … Det gjelder bare å åpne for barnet i hjertet sitt – og tro på ham».

«Alle vet jo det», synger Kari Bremnes i Håvard Rems oversettelse av Leonard Cohens sang «Everybody knows». «Den som blir rik får mer og mer til»; «Gamle Ahmed vasker fortsatt dritten på ditt arbeidssted», synger hun. Men mellom linjene kommer det fram at akkurat dét er noe vi fort glemmer.

Utenfor høytiden må vi glemme hvordan kapitalismen skaper ulikhet for å åpne hjernen vår og tro på Adam Smith. Det er han som forteller at det fine med et kapitalistisk system er at selv om det er bakerens egeninteresse som driver ham, gir det nasjonen brød.

Men under julehøytiden må vi glemme kapitalismen og kapitalistene. Åpner vi hjertene våre for budskapet i Prøysens Snekker Andersen og julenissen skjønner vi at varene kommer fra småskalaprodusenter uten profittanker: Det er produsentens omsorg for egne og andres barn som driver ham til å lage julegaver.

«Gamle Ahmed vasker fortsatt dritten på ditt arbeidssted,» synger Kari Bremnes. Men mellom linjene kommer det fram at akkurat dét er noe vi fort glemmer.

Det er vanskelig å tenke seg at en teaterforestilling for barn som tok på seg jobben med å komplisere jula ville fått særlig gjennomslag.

En Sonja som brøt med forventningene

Da vi traff bestefar etter årets Reisen til julestjernen, kunne han fortelle at han hadde deltatt som statist i forestillingen som barn. Han fylte rollen som soldaten som skulle binde Sonja. «Jeg var antakelig litt hardhendt», kunne bestefar fortelle, «men jeg glemmer aldri hvor forundret jeg ble da den søte og uskyldige Sonja hveste fram, så alle kunne høre det: Ikke så hardt, da, for faen.»

Det kan være forløsende å få et lite brudd med de klare skillene mellom de gode og de onde (og de fortapte som reddes) som julefortellingene opererer med. Likevel er det vanskelig å tenke seg at en teaterforestilling for barn som tok på seg jobben med å komplisere jula ville fått særlig gjennomslag. Vi vet vi jo at jula i praksis er vanskelig, at folk er komplekse og at pengene vi bruker klinger i kista til Olav Thon. Det er å tro det motsatte som er vanskelig.

Kulturlivet tar ansvar for at vi for en stakket stund kan glemme det vi vet.

God jul!

 

  • [1] Dickens, Charles. 2013. En julefortelling. I Anne Bull-Gundersen (red.) Verdens fineste julefortellinger. Font: Oslo. s.19-44.
  • [2] Brandt, Sverre. 1925. Reisen til julestjernen. Et eventyr for barn. Mittet: Oslo. s.11
  • [3] Miller, Daniel. 1993. A Theory of Christmas i Daniel Miller. Ed. Unwrapping Christmas. Oxford: London. s.19
  • [4] Barth, Roland. 1975. Mytologier. Gyldendal: Oslo. s.128
  • [5] Et pågående forskningsprosjekt, Scanguilt, ved Universitetet i Oslo ser på skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid.

Stikkord:
· · ·