Hakkete og lite smidig «Heidi»




Stiv dialog og usikre steg preger oppsetningen om den foreldreløse jenta i fjellene.

Er det noe barne- og ungdomsteatrene her i byen er glad i, så er det fortellinger om foreldreløse unger. Fra Oliver, til Annie og nå Heidi. Denne gangen er det er faktisk noe så sjelden som en norgespremiere, det er ikke ofte teater for barn er så vågale.

«Heidi» er opprinnelig en vesttysk-sveitsisk-australsk fjernsynsserie fra slutten av 1970-tallet, basert på Johanna Spyris romaner om Heidi. Hele nabolaget mitt satt den gang klistret til skjermen, og det var gledelig å se at Forum Scene turte å satse på noe helt nytt og ganske uforutsigbart. Så langt så godt. Faktisk har jeg et nokså spesielt forhold til hele jenta, om det er rom for å bli litt personlig. For som 15-åring drømte jeg om en alternativ versjon basert på minnene jeg hadde av Heidi. Denne drømmen førte til at jeg som 16-åring satte opp forestillingen «Gutten fra fjellene», som var en blanding av «Heidi», drømmen og en superheltfortelling. Dette førte igjen til middels (minus) kritikk i Drammens Tidende og en erkjennelse om at det er på teatervitenskap, ikke Teaterhøgskolen, jeg hører hjemme. Men ja, kremt, tilbake til saken.

Hadde forventet bedre

Det er altså med både glede og forventning jeg entrer Forum Scene. Et tjuetalls folk har funnet veien inn i enorme og vakre Forum Kino. Lite folk i forhold til alle som hadde tatt turen når de for noen uker siden satte opp «Karius og Baktus». Kan det være slik at ikke resten av byen er like stor fan av Heidi som jeg?

Fortellingen er som følger: Heidi blir av sin intenst sure tante tatt med til bestefaren i fjellene, som lever i en sveitsisk alpelandsby. Ryktene sier at han er enda surere enn tanta, men Heidi sjarmerer ham, og sammen lever de et nøkternt liv med geiter og få naboer. Men når Heidi slår seg til ro, må hun plutselig inn til byen for å være underholder for overklassejenta Klara som sitter i rullestol. Klara lærer Heidi å lese, og senere lærer Heidi Klara å gå. Jeg minnes fra serien en råhet rundt det å rives vekk, hennes mange velmenende stunts som ofte gikk galt, og hvordan «Heidi» først og fremst var en fortelling om vennskap. Sceneversjonen kan ikke måle seg med minnene, men det hadde jeg ikke ventet heller (sånn er det jo med minner). Likevel hadde jeg forventet noe bedre enn dette.

Fakta


«Heidi»

av Johanna Spyri

Forum Scene i Bergen

Koreografi: Aimee Singer

Heidi: Kari Høgh Arnesen

Bestefar: James Harrison

Sebastian: Hans Thorheim

Fraulein Rottenmaier: Eirin M. Markeset

Det har ikke lykkes Periskop å få svar fra Forum Scene på hvem som har utført regi- og scenografioppgavene. De har heller ikke svart på henvendelser om bilder, derfor er anmeldelsen sparsomt billedlagt. 

Laber lyd og scenografi

Scenografien er enormt svær og klossete. Gigantiske blokker som forestiller fjell og hus skal snurres på, og det føles som om sceneskiftene tar et hav av tid. Dessuten bommes det stadig, og plutselig ser man heller treverk og innsiden av fjellet. Altså scenografien på vranga. Scenografien består (tidvis) også av to hus. Der glir dørene opp og igjen i et kjør, mens folk kommer og går. Scenografien er oppsiktsvekkende lite elegant og jobber ikke på lag med skuespillerne som stadig må åpne dører og finne noe de kan sette foran for å forhindre at de lukkes igjen. Jeg blir sittende og tenke at jeg anbefaler alle i produksjonen en tur på «Vaffelhjarte» på Den Nationale Scene for å se på alternative måter å tenke kulisser og estetikk. Mikrofonene lager dunkelyder og drønn, og på allsangnumrene er lyden så skjærende at jeg kikker bort på teknikeren for å formidle at han må gjøre noe. Han sitter derimot helt uanstrengt og putler videre.

Flere fine scener

Ofte er spillestilen nølende. Det ser ikke helt ut som om skuespillerne vet hvor de skal, der de runder de klossete kulissene. Likevel reddes mye av Heidi sin naturlige tilstedeværelse og sjarme. Hun, bestefaren og Klara har flere fine scener. Når hun er på besøk hos bestemoren, er kjemien og dialogen derimot stiv og hakkete. Det er få store roller, men mot slutten dukker det overraskende opp noen store masse- og dansescener, plutselig møter vi en stor gruppe som ikke har vært en naturlig og integrert del av forestillingen. Det er vanskelig å se noen helhetstanke bak det hele.

Mye av sårheten og det triste fra serien handlet om lengselen til Heidi opp mot fjellene, forestillingen er derimot voldsomt sammenklemt der de skal ha med seg massevis av episoder som gjør at det også føles litt hektisk. Dramaturgisk blir det et maraton, der scener tar livet av hverandre.

Men nå, som da, er det ungene som er favoritter i «Heidi». Heidi selv, Klara og Peter gir alle varme, godt spill og noe menneskelig inn i en ellers stiv og fomlete oppsetning.


STIKKORD: