Hva skal vi med håndbøker i kunstformidling?




Tre bøker som adresserer kunstformidling forteller oss at å mestre det kunstfaglige krever trening. Men budskapet undergraves av en stadig fremheving av hvor nyttig og entydig kunsten kan være.

Håndbøker former våre forventninger og forståelse av den kunnskapen de prøver åpne for oss. Både Nasjonalmuseet, det kunstnerstyrte visningsrommet Tenthaus og Pablo Helguera, kunstner og formidlingsansvarlig ved MoMA, har laget håndbøker som adresserer kunstformidlingens oppgaver. Mens Helguera og Tenthaus begge arbeider med formidling som del av en kunstpraksis, utvider Nasjonalmuseet den tradisjonelle museale formidlingspraksisen. Bøkene gir en anledning til å undersøke hva verktøyskrinet kan tilby i en tid der kunsten ofte benyttes for andre formål enn seg selv, og hvor formidling både skjer mellom institusjon og publikum, samt som en integrert del av verket.

Les også Nasjonalmuseet og Tenthaus’ tilsvar til denne anmeldelsen:

Nasjonalmuseet: – Vi trenger et mer nyansert fagfelt innen formidling

Tenthaus: – Kjernen er praksis, ikke produkt

 


Tenthaus Toolkit kunstnere i skolen, 2016, forlag: Tenthaus Oslo, Redaktør: Ebba Moi. Formgiving ved Ariane Spanier. Tilgjengelig på norsk og engelsk.

Tenthaus organiserte seminaret: Toolkit – Kunstnere i skolen som fant sted den 2. november 2016, på Kunstnernes hus i Oslo. Støttet av Norsk Kulturråd og Kunstløftet.

Education for Socially Engaged Art. A Materials and Techniques Handbook, 2011, Jorge Pinto Books, New York, forfatter: Pablo Helguera. Typesatt av Charles King.

Verktøykassa. Det kreative arbeidet med utstillinger i Nasjonalmuseet, 2016, forlag: Nasjonalmuseet, Oslo. Idé og manus: Anne Grethe Uldall. Formgiving og illustrasjon: Kristin Bø

Hverdagsverktøy med høy selvtillit

Tenthaus sin håndbok Toolkit (2016) ble utviklet i forbindelse med et seminar om kunstneren som formidler i skolen. Den er et selvhjelpsverktøy rettet mot kunstnere og ymse beslutningstagere som muligens mangler kunstfaglig kunnskap i skole- og kultursektoren. I perfekt veskestørrelse, med god grafisk gjennomarbeidelse og høy grad av visuell selvtillit, presenteres den som et verktøy som skal brukes i hverdagen.

I bokens introduksjon forklarer redaktør Ebba Moi at Toolkit er et resultat av erfaringer bygget over et tiårig samarbeid mellom Tenthaus og Hersleb videregående skole. Ønsket er å gi erfaringen en form som kan gagne andre. I tillegg inkluderer boken kritiske refleksjonstekster fra både akademisk og praksisbasert hold, bildeserier fra fire konkrete prosjekter, grafiske oppslag som setter symboler i sammenheng med ord, samt helsider med en slags lovtekst som kan ligne skolerommets trivselsregler.

Tydelig bok, flokete innhold

I løpet av boken blir det klart at motivasjonen er å utvikle et språk for å snakke om billedkunst til et utrent publikum og å tydeliggjøre hvordan langvarige samarbeid kan bedre situasjonen i en skolehverdag der kunstfagene blir behandlet som overflødige. Problemstillingen boken skisserer opp er at dersom man aldri lærer å være i en arbeidsprosess der svarene ikke er det viktige – og bare møter kunst som opplevelse og resultat – vil man ikke kunne forstå særegenheten ved det kunstfaglige. Da blir det lett å velge bort kunsten.

De konkrete eksemplene som kunne gjort boken til en praktisk håndbok, og den grunnleggende, politiske saken om kunstfagenes stilling i skolen og samfunnet forøvrig, overdøves av for mange innfallsvinkler til problemet. Paradoksalt nok ville Toolkit kanskje vært mer nyttig dersom den inneholdt forslag til ferdige verktøy i en mindre nyansert og mer påståelig form.

Omslag Tenthaus Tookit. Foto: Ariane Spanier.

Paradoksalt nok ville Toolkit kanskje vært mer nyttig dersom den inneholdt forslag til ferdige verktøy i en mindre nyansert og mer påståelig form.

Omslaget til Education for Socially Engaged Art. A Materials and Techniques Handbook. Foto: Jorge Pinto Books.

En veiledning for samfunnsengasjert kunst

Pablo Helguera, som nylig gjestet Nasjonalmuseets formidlingsseminar, presenterer i sin Education for Socially Engaged Art (2011) en faghåndbok i samfunnsengasjert kunst. Det vil si kunst som arbeider med menneskerelasjoner og samfunnsfenomener som sitt materiale, der formidling mellom kunstneren og publikum blir del av verket. Foruten å være forfatter, virker Pablo Helguera også som performancekunstner og kurator, og har siden 2007 vært ansatt som formidlingsansvarlig ved MoMA i New York. Selve boken har en effektiv utforming med heftet rygg i høyglanset papp, og en visuelt tørr og akademisk stil som setter en autoritær form for kommunikasjon.

Håndboken er formet rundt ti punkter der det teoretiske stoffet hentes fra samfunnsvitenskapens sfære. Det kunstfaglige er tilstede som referanser til et par konkrete prosjekter og en serie med hypotetiske eksempler som er ment å skape refleksjon rundt problemene man kan møte i samarbeid med grupper utenfor kunstmiljøet.

Ukritiske begrepslån

Ideene rundt mennesker og relasjoner fremstilles i Education for Socially Engaged Art med begreper fra sosiologi, psykologi og bedriftskultur. Men Helguera innlemmer begrep uten å ta leseren med på en kritisk refleksjon rundt dem. I tillegg adresserer han ikke problemstillingen som boken i seg selv skaper, nemlig hvordan kategorisering og definisjon av begreper setter en fast form på hva samfunnsengasjert kunst kan være.

I sin begeistring over andre kunnskapsformer hermer han dem og setter et ferdigforstått publikum over selve innholdet. For eksempel ser han til bedriftskulturens forståelse av rasjonell handling, i stedet for en prosess som utforsker hvordan handling forstås. Hva blir igjen av Socially Engaged Art om den ikke skal være med på å tenke frem nye kategorier og former for interaksjon?

Fra Nasjonalmuseets Verktøykassa. Foto: Nasjonalmuseet.

Tillegger publikum de kognitive ferdighetene til en åtteåring

Nasjonalmuseets håndbok, Verktøykassa, er ment å være til intern bruk for å styrke de kreative prosessene i utstillingsproduksjonen ved Nasjonalmuseet. Den er også tilgjengelig gjennom museumsnettverket og i seminarer holdt for kompetansehevning over det ganske land. Verktøykassa har et avvæpnende preg av en barnebok, med sitt store A4-format, pappomslag, klare blå, røde og hvite farger, samt naivistiske illustrasjoner.

Språket er repeterende og insisterende. På knappe 78 sider i store skriftstørrelse, forekommer ordet «opplevelse» 45 ganger, «utstilling» 92 og «kunst» 4. På hver side er flere ord understreket i rødt. Avsender av boken fremstår som institusjonen Nasjonalmuseet, men her i en versjon mer vant med administrasjon og prosjektledelse, enn som en kunstfaglig rippet og trent institusjon. Bokens utforming virker å speile forventningene museet har til publikum.

Det kunstfaglige domineres av en vekting av publikumsopplevelsen og ønsket om en friksjonsløs totalopplevelse av utstillingen. I Verktøykassa reduseres publikum til en slags marsboer med de kognitive ferdighetene til en åtteåring, med lite kunstfaglig peiling, potensial eller interesse, og som på ingen måte forventes å ha orientert seg i forkant av et besøk. Med en slik tilnærming kan man lure på i hvilken grad Nasjonalmuseet produserer nettopp dette publikummet?

I tillegg må man spørre seg om hva som gjør Nasjonalmuseet relevant for besøkende dersom de selv har slik liten tiltro til publikumsmassen sin.

I Verktøykassa reduseres publikum til en slags marsboer med de kognitive ferdighetene til en åtteåring, med lite kunstfaglig peiling, potensial eller interesse, som på ingen måte forventes å ha orientert seg i forkant av et besøk.

Om det kunstfaglige skal oppleves relevant, må det møtes på sine egne premisser og som et mål i seg selv.

Kunsten som hjelpemiddel

Disse bøkene fremstår som verktøyskrin og håndbøker på forskjellige måter, men de driver alle med kunstformidling og stimulerer til refleksjon rundt hva som skjer i møtet mellom kunst og publikum.

For en utenforstående leser er det et paradoks at de som praktiserer formidling som del av sin kunstpraksis, Tenthaus og Helguera, er de som gjør kunsten til bare et nytteverktøy for å diskutere samfunn og skole. Slik flater de ut kunstens særegenhet og bruker den i stedet som hjelpemiddel til å oppnå mål i for eksempel lokalpolitikken eller for å skape et inkluderende samfunn.

Om det kunstfaglige skal oppleves relevant, må det møtes på sine egne premisser og som et mål i seg selv. Da må vi kunne vente mer av et nasjonalmuseum enn at det etteraper salgsprodukter som er rettet mot det udifferensierte, kunnskapsløse «alle». Samtidig kan vi ikke forvente at kunstnerstanden skal gjøre seg til et plaster på såret for mangler i skolen – dette er en oppgave som hører til det offentlige.

Felles for både ToolkitVerktøykassa og Education for Socially Engaged Art er at de ikke makter å formidle de særegne kvalitetene ved kunstpraksis. Ved å gjøre spørsmålet for entydig, bruke begrepene ukritisk‎, og legge frem en for nyansert versjon av et problem, mister bøkene spissheten de trenger for å åpne opp forståelsen for kunstformidling.

 

Periskops ansvarlige redaktør Gerd Elise Mørland har erklært seg inhabil i forbindelse med saker som angår Nasjonalmuseet på grunn av et pågående kuratoroppdrag. Kristina Ketola Bore har derfor fungert som setteredaktør for saken.