HYBRIS: Solid, men absurd NRK-serie

Det er dårlig stemning i bussen på vei fra klassetur med tredjegym. Marius (Sjur Vatne Brean) har utagert i fylla, men husker ikke omstendighetene. Det tar tid før han og seerne er på det rene hva som har skjedd, om hvorfor medelevene blir avhørt på rektors kontor: Noen har puttet en æresbevisning – en Barbie i gull – i rumpa på en klassekamerat. Alle synes overbeviste om at snille og populære Marius er gjerningspersonen, kanskje til og med ham selv.   

Men når det har blitt høst og tolv års skolegang er over, slipper ikke hovedpersonen tanken på at han kan være uskyldig. Sammen med sin nye venn og kollega Sebastian (Tevje Espeland) og den tidligere klassevenninnen Jenny (Hedda Gundersen Gullikstad) setter han i gang en etterforskning for å renvaske seg.   

Undersøkelsene tar trioen til de merkeligste steder: Roadtrip til klassetur-hotellet, tilbake i tid, til både romantiske og ubehagelige oppdagelser, alt i et temmelig lakonisk og udramatisk stemningsleie. Barbie-detektivenes hovedkvarter er guttenes arbeidsplass, et escape room, et stressende og smått deprimerende gåteløsningsforlystelsessted for firmaer og utdrikningslag. Etablissementet er besynderlig plassert, det ligger helt for seg selv – litt som de tre hovedpersonene.  

Kronglete og omstendelig 

Utenforskap er ikke akkurat en underbelyst tematikk i norske ungdomsserier. Ønsket om å henge med de kule og vellykkede er selve premisset i VGS, Royalteen, Lik meg  og Russebussen, produksjoner som dessuten lener seg tungt på instagramgenerert sjalusi og tekstmeldingsdramatikk.   

Hybris tar for seg problematikken fra en ny og overraskende vinkel, og har i grunnen bare overflatiske likheter med nevnte serier. I en serievirkelighet der alt er umiddelbart og direkte, er Hybris – sannsynligvis bevisst – kronglete og omstendelig. Der det meste er skapt for øyeblikkelig konsum, kan en mistenke Hybris for å være laget med tanke på gjensyn.   

Rollefigurene får nemlig ikke de mest utførlige introduksjonene – det krever konsentrasjon å holde oversikt over persongalleriet. Særlig i starten, når seeren ikke er på det rene med hva de snakker om, eller hvilken situasjon de gjør det i. Denne tilbakeholdenheten er et dristig formvalg og skaper fremdrift i seg selv: Hvem er disse menneskene og hva er det som skjer, egentlig? Hva er motivene deres, hvis de i det hele tatt finnes?   

Tonen er rolig, det står liksom ikke så mye på spill. Der andre serier ønsker å psykologisere, slipper Hybris oss bare glimtvis under overflaten på karakterene. Vi vet for eksempel nesten ingenting om hovedpersonens bakgrunn eller familie – avsløringen av at han var nerd på ungdomsskolen er nesten som en epilog å regne.  

Ingen russefeiring 

Der russetid nærmest har skapt en egen drama-industri, (Endelig russ, Russ, Delete me, VGS, Russebussen) hopper Hybris keite-elegant bukk over hele feiringen: Handlingen foregår høsten etter videregående, med sporadiske tilbakeblikk til tildragelsene på klasseturen.   

Grepet skaper en gjenkjennelig situasjon: Å finne ny identitet og samtidig bryte ut av gamle maktstrukturer etter endt skolegang. Men Marius vil altså ikke gi slipp på hendelsen som gjorde ham til utskudd. Når han ønsker å komme til bunns i Barbie-mysteriet, handler det kanskje mer om egen integritet enn om moral og sannhetssøken. Oppgaven er egentlig umulig: Gjenvinne popularitet og status i en klasse som ikke lenger finnes.  

Og underveis havner hovedrolle-trioen i en serie vriene dilemmaer, der de må veie innpass, kjærlighet, vennskap og rettferdighet opp mot hverandre. Forelskelser gir plott-tvister i en lett paranoid stemning: Alle er mistenkt, mange mistenker til og med seg selv. Men tonen holdes konsekvent lett og lakonisk, akkompagnert av et elektronikasoundtrack som er like deler ettertenksomt og forbauset. 

Anmeldelsen fortsetter under bilder/annonser

Komplett absurd  

Statskanalen markedsfører serien som humorkrim, en merkelapp som slett ikke er misvisende. Jakten på sannheten om gull-Barbien er handlingens viktigste motor, og det sedate tempoet gir rom til festlige og overraskende situasjoner, som når hunder blir påkjørt, når et utdrikningslag ender i våpentrusler eller når mennesker bare oppfører seg komplett absurd, som den tidligere klassekameraten Harald (Erik Goplen). Serien vet også å lage humor av hverdagssituasjoner, det er lett å leve seg inn i krøkket når en telefon ringer i bilen mens du har baguette i den ene hånden og varm pappkaffe i den andre.   

Fødsler, død og en begravet hund 

Det hele foregår på et navnløst, nærmest demonstrativt generelt sted, hvor som helst på Østlandet, egentlig. En grønn forstadsbuss forteller riktignok at hovedstaden ikke er mange Ruter-sonene unna. Vi ser bare unntaksvis noe til de unge voksnes foreldre og er aldri egentlig hjemme hos noen av hovedpersonene. Fargepaletten er avstemt og harmonisk – helt i tråd med rollefigurenes kontrollerte følelser og flate tone. Ja, Hybris er flere hakk mer atmosfærisk enn søsterparten av sine sjangerfrender, i fyllefest-sekvensen klippes det for eksempel inn bilder av utstoppede dyr, på både prøvende og selvsikkert vis. Dyr og særlig hunder er sentrale ledemotiver: Vi bivåner både dyrefødsler og dyredød, serien inkluderer også en bokstavelig og ganske så fiffig tolkning av uttrykket om hunder som ligger begravet.  

Flukt og vennskap  

Hybris har dessuten et budskap. Ikke langt bak fasadene, anes en fortelling om ensomhet i flokken, om at identiteten som skapes på skolen er flyktig og ikke nødvendigvis henger sammen med integritet. Den må gjenoppfinnes når man for første gang siden seksårsalderen ikke lenger forholder seg til klasserommets dynamikk og hierarkier. Slik blir den nye Escape room-arbeidsplassen til Marus en perfekt metafor: Det må flyktes, oppgaver må løses.   

Hybris er en historie om å finne nye vennskap og forelskelser, om å skape sine egne fellesskap, på egne premisser. Og når våre tre helter – pluss en hund vandrer inn i høstsolnedgangen i seriens siste bilde, er det med følelsen av noe ganske unikt, et vågestykke man gjerne skulle sett flere av.